Hvordan er det egentlig å være flyktning? Å ha reist fra hjemlandet sitt, men ikke vite om man får bli i Norge?

Ved Jakob Kirke i Oslo lever de i telt. Flyktningene kommer fra ulike palestinske områder, og noen kommer fra palestinske flyktningeleirer i Libanon. Noen har fått avslag på søknadene sine, mens andre fremdeles venter på behandling. Hvordan er det egentlig å leve som flyktning i Oslo?

I dag har jeg vært på besøk hos de palestinske flyktningene i Hausmannsgate. Det første som møter meg er et banner der det står ”We don’t want to fight – we just need our right”. Ved siden av er et skilt som ønsker velkommen til den palestinske flyktningleiren. Utenfor er det oppslått bilder fra Palestina og flere slagord. Flere telt står rundt et lite senter – en liten ”stue”. Samtidig som det er et slags hjem, så tror jeg det er få nordmenn som kunne ha levd slik. De har ”kjøkken”, en sittegruppe med sofaer og et bål. Men hvordan kan 25 mennesker leve her?

I Norge i ti år

Jeg møter Mohamed og flere andre. Mohamed er fra Gaza og vært i Norge i over to år. Da han først kom hit meldte han seg hos politiet, ble stilt detaljerte spørsmål om hvor han kom fra, hvem han var, hvor han skulle og så videre. Så måtte han vente, for så å bli sendt videre til UDI der han igjen ble intervjuet. Så ble han sendt på asylmottak. Mottaket var ikke noe bra sted å være, men Mohamed sier at mange av menneskene som møtte ham var snille og hjelpsomme. Det er systemet som ikke er riktig mener han.

Han ble så flyttet til et nytt mottak i Rogaland. Her måtte han igjen vente. Mohamed tror at UDI bare ventet på en lovlig grunn til å kunne sende ham ut. ”For dem,” sier han ”Er alt bare tall. Det handler om hvor mange som kan bli og hvor mange som må ut. Det de glemmer er at hvert tall i virkeligheten er et menneske”.

Livet hans er satt på vent. I over to år har han vært her, og hvem vet hvor lang tid det vil ta? Som asylsøker kan han ikke jobbe, ikke lovlig i hvert fall. Og han sier at han og de andre som bor i leiren nekter å jobbe svart eller kriminelt – de vil kjempe for å få bli og kunne jobbe på lovlig vis.

Noen jobber ute, noen inne

Dagene deres i leiren består av å jobbe i grupper. Noen jobber med den politiske delen, organiseringen, demonstrasjonstog og å skape engasjement. Andre jobber med den juridiske delen, samtaler med politiet og Oslo kommune, samt juristene som skal hjelpe saken deres. Mens andre igjen holder livet i gang i leiren. De gjør rent og lager mat og har orden på det praktiske.

Flyktningene har fått mye hjelp og støtte. ”99 % av det du ser rundt deg her kommer fra nordmenn. De har hjulpet oss å skape engasjement og skaffet oss telt, sofaer, mat.. ja, alt vi har rundt oss” sier Mohamed. Han sier at mange organisasjoner og politiske partier har støttet dem, og særlig hjelpen fra Antirasistisk Senter har vært viktig. Før de flyttet ut i teltene bodde de en stund på Blitz huset, men måtte flytte på grunn av brannregler. Mohamed sier at han synes det norske folket virkelig lever opp til alt Jens Stoltenberg med flere har sagt etter 22. Juli, om demokrati og medmenneskelighet – men at systemet ikke gjør det.

”De godkjenner ikke Palestina som stat, men når de vil sende oss ut, da er det plutselig et land vi kan sendes tilbake til” sier han og legger til ”de fraråder nordmenn å reise til Gaza og Vestbredden, men oss kan de like godt sende tilbake.” Han lurer på om de ser på dem som en annen type mennesker. ”De forstår ikke at vi er vanlige mennesker, akkurat som deg. Det er journalister, lærere og sosiologer som lever her, på gata i Oslo.”

Ikke noen politisk leir

Han sier at de har opplevd lite negativt fra enkeltpersoner, og han tror folk flest støtter dem. De har selvfølgelig opplevd noe negativt, men ingenting alvorlig. Det verste var kanskje da Carl I. Hagen var innom med et tv-team som intervjuet han om hvorfor han mener de burde sendes ut. Han bare gikk rett inn i leiren deres, og fortalte dem at de burde pakke sammen og reise hjem. Men Mohamed vil påpeke at han ikke driver noe politisk leir. De er ikke imot noen, men vil kun kjempe for sin egen sak og en mer human asylpolitikk.

De kunne ha bodd på asylmottak, men velger å bo på gata fordi de vil ha oppmerksomhet. De vil at folk skal se dem og hvordan de lever. De sier at livet i telt på gata er vanskelig, både praktisk og psykisk. Men han tror det er viktig. Og han tror de skal klare å forandre noe, både for deres sak og for andre.

Spørsmålet jeg stiller meg selv når jeg går derfra er hvordan det kan være slik, her, i Oslo. Hva kan vi gjøre med dette, hvordan kan vi få endret systemet slik at mennesker som Mohamad ikke må sitte på vent, uten noe land å bli sendt hjem til, uten papirer, men samtidig uten oppholdstillatelse? Er dette det demokratiet, den kjærligheten og medmenneskeligheten vi alle er så samlet om?

Se bildeserie fra leiren