Humanist Forlag lanserte for noen uker siden boken «Thor Heyerdahl og Jakten på Atlantis» av forfatter og historiker Per Ivar Hjeldsbakken Engevold. Fri Tanke skrev om lanseringen på Litteraturhuset i artikkelen Kon-Tiki museet kritisk til ny Heyerdahl-bok (31.10. 2019). I en ellers god og balansert artikkel av Even Gran siteres forlagsredaktør i Humanist Forlag, Bente Pihlstrøm, på at Kon-Tiki Museet har et «…usunt forhold» til Heyerdahl. Hun mener at museet, som en forskningsinstitusjon ikke bør ta hensyn til personen, i en slik grad at det står i veien for å avdekke problematiske sider ved vitenskapsmannen og eventyreren Thor Heyerdahl.

Både uttalelsene fra Pihlstrøm og «Jakten på Atlantis» sin stempling av Thor Heyerdahl som inspirert av og i tett samarbeid med nazister og raseforskere er så nær «fake news» som man kan komme. I det følgende vil vi gjerne få kommentere Pihlstrøm sine påstander i Fri Tanke og dele noen korte refleksjoner over innholdet i boken til Engevold.

Kon-Tiki Museet er både et museum og en forskningsstiftelse. Gjennom årene har museet gitt over 12 millioner kroner i stipender til studenter og forskere, noe som nok er unikt for et norsk museum av Kon-Tikis størrelse. Siden 1985 har museet selv deltatt aktivt i forskning, hovedsakelig i Stillehavet, og mellom 2002-2008 var vi sentrale i et tverrfaglig forskningsprosjekt sammen med UiO og Kulturhistorisk Museum, finansiert av Norsk Forskningsråd. Kon-Tiki Museet er opptatt av seriøs forskning både på, og i kjølvannet av, Thor Heyerdahl.

Sentralt i denne virksomheten ligger Thor Heyerdahls arkiver, som i 2011 ble en del av UNESCOs Verdens Hukommelse, som et av få norske bidrag. Arkivet er åpent for alle som vil ha mer kunnskap om Thor Heyerdahl, og deler av arkivet er tilgjengelig på nett. En del av dette bildet er at arkivet hjelper journalister og forskere som skriver om Heyerdahl og beslektede emner. Museet har det siste tiåret vært brukt i bøker som Roar Skolmens I skyggen av Kon-Tiki (2000); Ragnar Kvams biografiserie Mannen og havet (2005), Mannen og verden (2008) og Mannen og mytene (2013); Axel Anderssons A Hero for the Atomic Age (2010); P.J. Capelotti, Sea Drift. Rafting adventures in the wake of Kon-Tiki (2001), i tillegg til mange andre forskere og journalister som vi har assistert. Ingen av disse har stått på museets lønningsliste, og forfatterne skriver fritt, noe vi lever veldig godt med.

Kon-Tiki Museet selv har publisert flere bøker om Thor Heyerdahl og hans arbeider. Ikke minst Thor Heyerdahl’s Kon-Tiki in New Light (2014, i samarbeid med Thor Heyerdahl Instituttet), redigert av museets styreleder, professor Ingjerd Hoëm. Boken handler om Heyerdahls teorier knyttet til Kon-Tiki ekspedisjonen, og den samlede internasjonale forskergruppen presenterer en bred og meget kritisk gjennomgang. Fra bunken kommende prosjekter kan vi nevne at styremedlem Mads Ravn arbeider med en bok om Påskeøyas kulturhistorie; kurator Reidar Solsvik sammen med pensjonert sosiolog Marit Bakke har skrevet en bok om ekspedisjonen til Påskeøya i 1955-56; og Reidar Solsvik, sammen med Eirik Stokke, har satt i gang arbeidet med en bok om Thor Heyerdahl som forsker. Museet er også involvert i et stort forskningsprosjekt om arkeologisk og antropologisk faghistorie ved Australian National University, der den svenske arkeologen Victor Melander tar sin Ph.D. på et studium av Thor Heyerdahls tidlige forskning.

Det er også verdt å huske på at da Thor Heyerdahl og Per Lillieström skrev boken Jakten på Odin (2001) var museets daværende styremedlem og representant for Universitetet i Oslo, Professor Even Hovdhaugen, en av de som sterkt kritiserte prosjektet – i åpen debatt med Thor Heyerdahl på NRK Dagsrevyen.

Forlagsredaktør Pihlstrøms sinne ser ut til å ha blitt vekket av et brev som Kon-Tiki Museet sendte til Humanist Forlag da vi fikk høre om bokprosjektet tidligere i sommer. Brevet er publisert av Fri Tanke i artikkelen sitert ovenfor (31.10.2019). Pihlstrøm mener brevet er et forsøk på å styre prosessen, altså utgivelsen av boken.

I brevet skriver direktør ved Kon-Tiki Museet, Martin Biehl: «Samtidig har vi sett ved tidligere bokutgivelser og avisoppslag at fokuset ofte legges på Heyerdahls minimale kontakt med raseforskeren Hans Günther. … … Vårt håp er derfor at boken er kvalitetssikret fra forlagets side.» Biehl stiller i brevet, museets arkiv og kontaktnettverk til forlagets rådighet om de så skulle ønske.

Det var to helt konkrete årsaker til at Kon-Tiki Museet sendte dette brevet.

(1) I 2013 hadde forfatteren av boken Thor Heyerdahl og Jakten på Atlantis, Per Ivar H. Engevold, en artikkel om samme tema i Humanist.no. Da museet tok kontakt for å svare på kritikken som fremkom i artikkelen, både mot Thor Heyerdahl og Kristine Bonnevie, avviste redaktøren dette fordi vi ba om tilsvar for sent. Nå var det blitt en hel bok, uten at forfatteren hadde tatt del av mye ny informasjon som museet hadde innsamlet og delt videre med andre forskere. Vi ønsket derfor å informere forfatteren om dette.

(2) Brevet refererer til en rekke oppslag i media som kom etter at Ragnar Kvams bok Thor Heyerdahl. Mannen og havet kom i 2005, og det ble fokus på kontakten mellom Thor Heyerdahl og raseforskeren Hans Günther. Forskning gjort både av Victor Melander (ANU) og museet selv viser at mange av de spekulasjonene som var oppe i forbindelse med dette spørsmålet og som Alex Andersson bygger videre på i sin bok A Hero for the Atomic Age (2010) kan lukkes. Mest sannsynlig bygger informasjonen om at Thor Heyerdahl og Hans Günther skulle ha vært i direkte kontakt før turen til Fatu Hiva på en misforståelse. Det er det ingen dokumentasjon på. Som Heyerdahl selv skrev i flere sammenhenger, besøkte Thor og Liv Heyerdahl familien i Berlin på vei hjem fra Fatu Hiva i 1938. I vår naivitet tenkte vi at et norsk forlag ville hoppe på sjansen til å få oppdatert informasjon om et emne de hadde viet en hel bok til.

Brevet forble ubesvart. Istedenfor et samarbeid kommer så påstander om «usunt forhold» og at vi «ikke vil ha fokus på saken», etter at det under lanseringen ble påpekt en rekke unøyaktige utsagn fra forfatteren. Hvis det er noen som har et usunt forhold til sin egen formålsparagraf, så må det være Humanist Forlag selv, som bruker slike virkemidler for å selge en bok de kanskje ikke har kvalitetssikret skikkelig.

Tvertimot hevder Pihlstrøm at et samarbeid mellom Thor Heyerdahl og raseforskeren Hans Günther er «veldokumentert» og hun sier videre at: «Jeg får inntrykk av at de ikke ønsker denne debatten og er veldig i forsvarsposisjon.»

Ønsker virkelig ikke Kon-Tiki Museet en debatt? Prøver museet å dekke over informasjon som kan sette Thor Heyerdahl i et dårlig lys? Eller kan det rett og slett være at vi mener påstandene ikke er riktige? Få andre i norsk offentlighet har opplevd så mange, både redelige og uredelige, kritiske innlegg om sitt arbeid og sin person som Thor Heyerdahl. Få andre har klart å gi så effektivt motsvar som Thor Heyerdahl.

Historien om Thor Heyerdahls kontakt med den tyske raseforskeren Hans F.K. Günther er selve utgangspunktet for hele argumentet om at Heyerdahls teorier har en rasistisk inspirasjon. Thor Heyerdahl hadde ingen brevkorrespondanse med raseforsker Hans F.K. Günther. De traff hverandre kun en gang, der Günther fikk to hodeskaller som Liv og Thor Heyerdahl hadde tatt med fra Fatu Hiva, også på oppfordring fra Emil Schreiner ved Universitetet i Oslo. Heller ikke brevene hjem til familien etter middagen i 1938 er fylt av nye ideer og referanser til teorier knyttet til polynesiernes herkomst, slik de faktisk var etter møte med Henry Lie på Hiva Oa.

Denne historien er også det viktigste av kun to håndfaste beviser som knytter påstandene sammen. Hva om historien som Engevold baserer seg på ikke er helt korrekt? Vil da fremdeles Thor Heyerdahl blitt «Günthers mann i Polynesia», som Engevold skriver?

Det er ikke bare Hans F.K. Günther Per Ivar H. Engevold prøver å knytte til Thor Heyerdahl. Det kan virke som om metoden er å etablere et mønster. Slike påstander må bevises positivt. Ikke via begrepet ’guilty by association’, et begrep som av logikken bedømmes som en tankefeil. Det er ikke gyldig argumentasjon, hverken innenfor vitenskap (inkludert popularisering) eller i et rettssamfunn. Tankegangen ble mye brukt under McCarthy-perioden på 1950-tallet i USA, når man skulle avdekke kommunister. De som hadde venner som var kommunister ble også anklaget og dømt for å være kommunister. Det ble også brukt i etterkrigstidens rettsoppgjør i Norge og Danmark. I så fall skulle alle nordmenn som hadde spist frokost med en nazist mellom 1940 og 1945 vært en nazist. En slik type logikk brukes av Engevold i boken.

Istedenfor å besvare de konkrete påstandene her vil vi heller invitere folk til å komme for selv å se igjennom Thor Heyerdahls arkiver på museet. Hverken vi eller Thor Heyerdahl har noe å skjule. Museet arbeider også med å gå igjennom boken og kommer til å anmelde den ved anledning. Foreløpig har vi funnet et vell av feil og feiltolkninger i boken som viser at boken ikke er blitt skikkelig kvalitetssikret.

Boken hevder at «den går i dybden av Heyerdahls teoriverden og kaster nytt lys over en av Norges største helter.» (bakpå boken). Samtidig ønsker Per Ivar H. Engevold å skrive en bok kun basert på kilder som er «åpne og tilgjengelige for offentligheten». UNESCO-arkivet på Bygdøynes, som delvis ligger på nett, svarer tydeligvis ikke til denne beskrivelsen. Det er også rart fordi Engevold, når det passer han, refererer til minst ett dokument fra arkivet.

Vi skal avslutningsvis kommentere ett sentralt poeng i boken Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis (Engevold 2019), det at Engevold setter likhetstegn mellom diffusjonisme/hyperdiffusjonisme og rasisme.

Vi viser til direktør Martin Biehls ord i tilsvaret i Fri Tanke (31.10. 2019): «Heyerdahl var naturligvis barn av sin tid, men han var også en av dem som hjalp til med å sprenge samtidens referanser, ved at han hevdet at naturfolk satt inne med kunnskaper som moderne mennesker hadde glemt.» I dette ligger det faktum at alle forskere på denne tiden arbeidet med diffusjonsteori, en teori som gjennom moderne DNA-forskning er i ferd med å komme tilbake, men med et mye sterkere empirisk grunnlag. Teorien om at mennesker fra Sør-Amerika kom til Påskeøya er i ferd med å få en delvis bekreftelse gjennom slike studier (se kronikk i Aftenposten, 11. desember 2018, https://www.aftenposten.no/viten/i/zLBGp1/thor-heyerdahls-teori-om-paaskeoeya-bekreftet).

Hvis alle som har arbeidet med en diffusjonsteori, skal anklages for å være rasister eller nazister, så vil det gjelde alle arkeologer og mange antropologer før 1960. Diffusjonismen var nemlig en dominerende teori til langt opp på 1900-tallet, selv om dens dominans ble mindre etter utviklingen av funksjonalistisk teori, og spesielt etter utviklingen av post-moderne og post-koloniale teorier fra midten av 1980-tallet og fremover. I Stillehavsarkeologien var diffusjonismen (gjennom den migrasjon som måtte ha skjedd der) viktigere enn i mange andre deler av verden.

Det er korrekt som mange forskere mener, at diffusjonisme oppsto innenfor et kolonialistisk og rasistisk tankesett, som fantes generelt og uuttalt i Europa, både i Tyskland, England og Frankrike, men også Norge og Danmark spesielt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Men dette gjør ikke alle datidens forskere til nazister og rasister. Heller ikke Thor Heyerdahl.

Det skal også bemerkes at Engevold mener at Thor Heyerdahl er en hyper-diffusjonist og derfor driver med pseudo-vitenskap. Thor Heyerdahl var diffusjonist. Ingen tvil om det. Han seilte også selv i løpet av livet over tre hav med kopier av flåter og skip som var i bruk i oldtiden. Dette påvirket nok Heyerdahl sin teori-bygging, men å sette han i bås med folk som Erik von Dänichen, uten å reflektere over denne personlige erfaringen, er bare rart.

Dette pars pro toto argumentet over illustrerer at Per Ivar H. Engevold trekker sine konklusjoner akkurat langt nok til at vi kan ta dem seriøst. Han sparker faktisk inn åpne dører. Slik sett dømmer forfatteren fortiden med nåtidens øyne. Dette kan man ikke som seriøs forsker gjøre. Det er ikke vitenskap men religion, eller ‘tro’ som Engevold selv skriver.

Ja, Thor Heyerdahl trodde, både på sine teorier og på menneskeheten. Under krigen, mens de diskuterer sine opplevelser på Fatu Hiva, skriver Thor Heyerdahl til sin kone Liv, at han etter krigen vil gjøre ferdig sin avhandling og så skal de leve og kaste fordommer og tradisjoner og åk. De skal finne tilbake til kjernen og prøve å «knytte forbindelsen tilbake gjennom tidene, på tvers mellom rasene. For kjernen er den samme i dag som i faraoenes dager, den er den samme hos en Kongo-neger som hos en nordmann, den er den samme i Alaska som i Sahara» (Thor Heyerdahl i brev til Liv Heyerdahl, 3. juni 1944). Denne holdningen om at alle raser var like mye verd og var «det samme», hadde Heyerdahl hele livet. Han sto for den politisk, og han brukte den aktivt da han på sine senere ekspedisjoner brukte et flerkulturelt mannskap. Tanken om at alle mennesker er like og lever likeverdige liv var selve kjernen i hvorfor Thor Heyerdahl holdt på med kulturhistorie. Studiene springer ut fra menneskesynet. Om vi er «hvite» eller «sorte» er tilfeldig.

Kon-Tiki Museet inviterer derfor til at denne udokumenterte påstanden kan avklares ved at forfatteren kommer til Thor Heyerdahl arkivene, som enhver grundig forsker burde gjøre, og sjekker ut slike påstander. Vi dekker ikke over Thor Heyerdahls feil, som det også var en del av. Men å forholde seg kun til det som er publisert er ikke historievitenskap, hvilket enhver kildekritisk historiker er klar over. Det er også noe alle burde forholde seg til i disse ‘fake news’ tider.

Oslo, 7. november 2019,

Ingjerd Hoëm, Styreleder Kon-Tiki Museet, Professor i Sosialantropologi, Universitetet i Oslo

Mads Ravn, Styremedlem Kon-Tiki Museet, arkeolog PhD, Forsknings- og samlingssjef Veijlemuseene

Reidar Solsvik, Kurator Kon-Tiki Museet

OPPDATERT 12.11.19:

Bente Pihlstrøm og Per Ivar Engevold har svar på dette innlegget