Human-Etisk Forbund ble i sin tid etablert som en livssynsorganisasjon, en forening tuftet på skepsis til etablerte religiøse dogmer. Human-Etisk Forbund skal ifølge sine vedtekter være partipolitisk uavhengig, og har medlemmer og tillitsvalgte med tilhørighet i alle partiene (kanskje med unntak av KrF). Det er derfor uheldig at organisasjonen tar stilling i løpende politiske debatter, debatter som ikke vedrører forbundets selvgitte funksjon.

Forrige helg vedtok Human-Etisk Forbunds landsstyre en uttalelse hvor de «reagerer sterkt på politiets forslag om å utvide forbudet mot overnatting utendørs på offentlig sted i Oslo». Uttalelsen er knyttet til romfolkets situasjon, og er gjenstand for omfattende oppmerksomet i pressen og i samfunnsdebatten for øvrig. Men i motsetning til landsstyret, oppfatter ikke jeg det som selvinnlysende etisk å tilrettelegge for tigging eller å tillate at alle kan slå leir hvor det måtte passe. Men det er ikke mitt hovedanliggende.

Det jeg imidlertid vil advare mot, er å blande roller: en livssynsorganisasjon er ikke det samme som et politisk parti.

Det er en misforståelse å tro at denne saken er hevet over politisk skjønn. Etikk og moral diskuteres daglig i samfunnsdebatten av den enkle grunn at det finnes flere oppfatninger knyttet til hva etikk og moral innebærer. Dette er viktig debatter som jeg oppfordrer alle til å delta i. Det jeg imidlertid vil advare mot, er å blande roller: en livssynsorganisasjon er ikke det samme som et politisk parti. Ved å ta stilling i løpende politiske debatter, svekkes Human-Etisk Forbunds posisjon og troverdighet. Det fortjener ikke medlemmene i forbundet – det er ikke derfor vi meldte oss inn.

Etter min mening gjør Human-Etisk Forbunds landsstyre feil ved å spikre postulater om hvilke politiske handlinger som er evig etiske: de begår samme feil som de anklager sine religiøse motsatser for. Ledelsen i forbundet kan selvsagt uttale seg om hva som helst, når som helst. Men det kommer altså ikke uten en pris.