Kontakt
#Anfindsens støttespillere bør spørre seg om de vil sette sin lit til en samfunnsanalytiker som ikke klarer å kjenne igjen opplagte konspirasjonsteori...
FriTanke.no
Publisert: 20.08.2010 kl 13:02
Sist oppdatert: 20.08.2010 kl 13:15
Publisert: 20.8.2010
Jeg har hatt noen runder her på Fri Tanke med Ole Jørgen Anfindsen. Anfindsens siste svar er på nesten 28 000 tegn - 14 normale A4-sider - fulle av påstander og utfordringer jeg forventes å svare på. Dette gjør det å diskutere med Anfindsen nærmest umulig, selv om det jo ikke er hver dag man utnevnes til den av "Det åpne samfunns fiender". Jeg har simpelthen ikke tid til dette, og kaster herved inn håndkleet, men tillater meg noen avsluttende bemerkninger.
Anfindsen skriver: "At Søderlind og hans journalistvenner rotter seg sammen på FaceBook og andre steder for å bli enige om hvordan de kan holde brysomme skribenter utenfor samfunnsdebatten, er ikke noe ærerikt bidrag til det norske demokratiet."
Jeg hadde på min Facebook-side en diskusjon om en artikkel Anfindsen fikk publisert på nettstedet Document.no. I denne diskusjonen deltok to mennesker tilknyttet Document.nos redaksjon, og en gruppe mennesker med vidt forskjellig politisk tilhørighet (inkludert en rådgiver i FrP). Dette blir av Anfindsen utlagt som en sammensvergelse mot ham. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var overrasket, men det er jeg ikke. Anfindsen oppfatter verden på denne måten.
Et godt eksempel er hans påstander om at det svenske journalistkorpset har blitt pålagt ikke å skrive eller si noe kritisk om innvandrere.
Bakgrunnen for dette er et rykte om et møte der en skummel journalistorganisasjon skal ha gitt journalister munnkurv. Anfindsen trekker fram et TV-opptak der to svenske journalister forteller at de vitterlig har vært på et møte der man (så vidt jeg kan se) diskuterte etiske retningslinjer for hvordan man skrev om innvandrere. Ja, journalister samler seg for å diskutere etiske spørsmål. Heldigvis! Men å pålegge hele den svenske journaliststanden politisk munnkurv i innvandringsspørsmål, ville være omtrent like klokt som å la en havresekk bli passet på av en flokk bukker som har spisekonkurranse.
Selv tror jeg at svenske journalisters skepsis mot å kjøre saker som viser innvandrere i et uheldig lys skyldes journalistenes politiske instinkter, spedd på med redsel for å gi Sverigedemokraterna (som startet som et tynt forkledd naziparti) vann på mølla samt redsel for å bli uthengt som rasist, eller medløper for rasister. Nettopp derfor er det interessant å se at en prominent journalist som har laget TV-dokumentarer om innvandrerkriminalitet, er nettopp Robert Aschberg - ansvarlig utgiver av antirasistbladet Expo.
Expo har også hatt solide oppslag om innvandreres angrep på jøder og andre innvandrere. Dette stemmer dårlig overens med Anfindsens svartmaling av den svenske medievirkeligheten. For dersom det fantes en journalistisk taushetsplikt i innvandringsspørsmål, burde man vel regnet med at antirasister som Aschberg og Expo var de mest lojale. Med mindre man da vrir konspirasjonskverna et hakk videre, og sier at Aschbergs og Expos oppslag er del av en desinformasjonsstrategi. Det mildest talt kontroversielle bladet American Renaissance har vært et tema i denne diskusjonen. Selv mener jeg det er veldokumentert at bladet og miljøet rundt det er bindeleddet mellom de politisk mørkeblå og de brune, mellom (pseudo)vitenskapelige raseforskere og politiske rasister. Anfindsen mener at American Renaissance er bra saker, kritikk mot bladet er "hyl og skrik fra antirasisme- og godhetsindustrien", og som sannhetsvitne bruker han ingen ringere enn ¬- bladets redaktør. Jeg klarer faktisk ikke å kommentere Anfindsens forhold til kildekritikk uten å ty til sarkasme, så jeg skal la være.
Man kan si mye bra om Ole Jørgen Anfindsen som tenker. Han er nysgjerrig nok til å forholde seg til en verden av informasjon større enn den norske andedammen, smart nok til å skjønne at den norske konsensuskulturen har sine politiske tabuer, modig nok til å utfordre disse tabuene og kreativ nok til å spre sine tanker i skriftlig form. Det han mangler, er klokskapen som skal til for å skille likt fra ulikt, klokskapen som gir sperrer mot hva man skal tro på. Dette gjør at han bringer merkverdigheter til torgs.
Noe av det mest merkverdige med Anfindsens siste innlegg er hans spørsmål om hvorvidt David Duke, en av verdens mest kjente rasehatere, og Nick Griffin, en fascistleder omgitt av et hoff av voldsmenn og terrorister, virkelig "representerer voldsforherligende ideologier, (er) folk som ikke respekterer alles menneskeverd, og (er) folk som åpenlyst sprer hat". Igjen klarer jeg ikke å kommentere dette uten å henfalle til sarkasme.
Men som jeg har skrevet før, er Anfindsen inne på viktige ting. Heldigvis er det klokere mennesker enn ham som tenker og skriver om disse tingene. Så til dere som er opptatt av disse tingene men har lyst til å stå på høyere skuldre enn Anfindsens, er det mye å ta av. En av mine favoritter er Pascal Bruckners glimrende Botferdighetens tyranni, eller hvorfor ikke støtte Document.nos fortløpende oversettelse av Christopher Caldwells interessante Betraktninger over revolusjonen i Europa?
Jeg har underveis i denne diskusjonen mottatt flere mailer fra mennesker som synes jeg er for hard mot Anfindsen, og synes at han bringer til torgs interessante tanker. Det må de gjerne mene. Men Anfindsens støttespillere bør spørre seg om de vil sette sin lit til en samfunnsanalytiker som ikke klarer å kjenne igjen opplagte konspirasjonsteorier. Og som ikke en gang klarer å se folk som David Duke og Nick Griffin for hva de faktisk er.
Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk Forbund
– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.