Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Rasespørsmålet

Rasespørsmålet er igjen på dagsordenen. Det er det liten grunn til å hisse seg opp over.

Publisert:

Sist oppdatert: 20.05.2010 kl 11:09

Pressesjef Jens Brun Pedersen i Human-Etisk Forbund har nylig meldt seg ut av Vårt Lands debattnettsted Verdidebatt.no. Utmeldingen var en protest mot at Vårt Land lar Ole Jørgen Anfindsen være gjestekommentator og skrive om en av sine store kjepphester: Menneskelig biodiversitet, og en påstått forskjell i IQ mellom forskjellige folkegrupper, som Anfindsen mener bør få politiske konsekvenser. Mellom linjene: afrikanere er dumme, og det må u-hjelpen ta hensyn til.

Brun-Pedersen var nøye med å presisere at han ikke protesterte mot at Anfindsen fikk ytre seg, men mot at han ble invitert som gjestekommentator.

Det er lett å ha sympati med Brun-Pedersen. Noen vil sikkert synes at vi er arrogante og autoritære, eller mot ytringsfriheten. Det er en avsporing. Det er en menneskerett å få ytre seg, men ikke en menneskerett å få jobb som kommentator. I en tid der flommer av informasjon bare er et par tastetrykk unna, er den store utfordringen å vite hva slags informasjon som er verdt å tilegne seg. Jobben for de som sitter i landets redaktørstoler er - gjennom sin redaktørgjerning - å si noe om hvilken informasjon som er relevant for diskusjonen. Når man inviterer noen som gjestekommentator, sier man samtidig at det denne personen sier er viktig (om ikke nødvendigvis riktig). Det er et økende problem at landets debattredaktører finner litt merkelige eksistenser og gir dem en talerstol og derfor en posisjon.

Jeg har liten sans for Ole Jørgen Anfindsen, som etter min mening mangler noen sperrer man bør ha når man beveger seg inn i et så betent tema som menneskelig artsmangfold. Men det betyr ikke at dette temaet er irrelevant. For det er i høyeste grad relevant. I utenlandske tidsskrifter som Nature er det ganske vanlig å diskutere for eksempel biologiske forskjeller mellom kjønn og folkegrupper - også når det gjelder intelligens. Det er ofte en saklig diskusjon, der man argumenterer slik man argumenterer i forskningsverdenen, og fakta og analyser bryter mot hverandre.

Da jeg arbeidet som journalist for forskning.no, skrev min redaktør Erik Tunstad en artikkel om dette (). Den ellers så frittalende Tunstad gadd sjelden å be noen om å lese gjennom det han leste før ha la det ut på nettet, men i dette tilfellet var han uvanlig var. Vi syntes artikkelen ble balansert og ryddig, det syntes også en aktiv antirasist vi viste den til. Likevel ble den politianmeldt for rasisme.

At denne typen ytringer er såpass kontroversielle i Norge, sier på mange måter mer om Norge enn om ytringene. For Norge har en merkelig offentlighet. Morgenbladets Frank Rossavik kommenterte nylig at han knapt kjente en pressekollega som ikke var politisk rød. Dette betyr selvfølgelig ikke at alle norske medier har vært SV-organer, noe Carl I. Hagens klippekort i mediene er et solid argument mot, men det ville jo være merkelig dersom et så ensrettet mediekorps ikke ble en smule enøyd på visse spørsmål (hadde norske journalister i stedet fordelt seg fra Høyre via FrP og Demokratene/Norgespatriotene, ville alle med en gang sett problemet).

Mye på grunn av Internett, der folk som Ole Jørgen Anfindsen har boltret seg, holder vi på å få en offentlighet som er mer normal: Der konservative, høyreorienterte eller nasjonale mennesker kommer til orde i bredden og dybden. Det er berikende for den norske samfunnsdebatten, og i ytterste konsekvens Norge som samfunn.

Men det kommer ikke til å være smertefritt. For det betyr at en del ting vi er redde for å diskutere plutselig blir diskutert. Og noe av det vi er mest redde for, er spørsmålet om menneskelig artsmangfold.

Humanister bør være en smule interesserte i dette spørsmålet. For noe av det som skiller humanister fra religiøse mennesker er at humanister tar utgangspunkt i en rent biologisk forståelse av hva et menneske er for noe. Religiøse mennesker kan selvfølgelig også forholde seg til Darwin og andre grunnleggende vitenskapelige innsikter, men de mener gjerne at Gud har gjort oss mennesker til noe mer enn resten av skaperverket. Det kan ikke humanister si.

Derfor vil jeg våge å påstå at dersom vårt humanistiske menneskesyn skal være noe verdt, bør vi ha en interesse for å lære mer om menneskets biologi og hvordan denne biologien påvirker oss. Dette er mange i HEF enige i, men det kan også virke skremmende. Hva hvis det viser seg at det virkelig er en forskjell i IQ mellom folkegruppene?

Vel - hva så? IQ er et meget presist mål for evnen til å løse en bestemt IQ-test på det bestemte tidspunktet. Men er IQ et mål på så mye annet? Og i ytterste konsekvens: Er IQ et mål på menneskeverd?

Om IQ sier noe om vårt menneskelige verdi, bør du - siden du som leser dette, statistisk sett er like blek i huden som meg - forberede deg på å jekke deg ned noen hakk. For dersom biologiske raseforskere som Philippe Rushton (Som Sigurd Skirbekk havnet i så mye trøbbel for å henvise til) har rett, er det ikke hvite mennesker som oss som tilhører menneskehetens Mensaklubb, vi kommer bare på en halvgrei andreplass under østasiatene.

Diskusjonen om hva som er viktigst for å forme mennesket, arv eller miljø, har svingt fram og tilbake gjennom årene. Og om jeg skal spå, vil jeg tippe at pendelen fortsetter i større eller mindre svingninger. Dessuten har forskjellige faglige miljøer forskjellig innfallsvinkler. Biologer har en tendens til å fokusere på biologi, sosialantropologer på sosiale mekanismer.

Denne forskningen kan øke humanisters forståelse for hva mennesker er for noe. Men skal vår humanistiske etikk og filosofi være noe verdt, må vi sørge for å forholde oss til det vi finner ut med klokskap.

Ja, livssynet mitt sier noe deskriptivt om hva mennesket er - et dyr underlagt biologiske lover. Men livssynet mitt sier også noe normativt om hvordan vi mennesker skal forholde oss til hverandre. Det sier at vi skal forholde oss til hverandre på en etisk måte. Jeg kan vanskelig forestille meg noe mer etisk motbydelig enn en ideologi der ens ytre kjennetegn settes i sammenheng med ens menneskelige verdi.

Den vitenskapelige konsensus kan endre seg. Det gjør ikke menneskeverdet.

Didrik Søderlind er livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund