Ole Jørgen Anfindsen slår i dette innlegget tilbake mot Didrik Søderlinds utsagn om at han ikke bør inviteres inn debatten om innvandring og menneskelig artsmangfold.

Publisert: 10.8.2010

Didrik Søderlind er ikke lett å bli klok på. Diskusjonen mellom ham og meg har blant annet følgende forhold som viktige deler av sitt bakteppe: at ytringsfriheten er truet i Vesten; at Regjeringen har løyet for Stortinget og det norske folk om raseforskjeller; at Antirasistisk Senter og andre NGO'er i sin nylig fremlagte skyggerapport til Audun Lysbakken fortsetter å fremføre de samme løgnene (til tross for at de nå er kjent med bevisene som diskrediterer dem); at vestlige medier generelt, og svenske medier spesielt, har sviktet sin informasjonsplikt og sine demokratiske forpliktelser på det groveste; at Statistisk Sentralbyrå (SSB) har unnlatt å informere på en sannferdig måte om den demografiske utviklingen; og litt til i samme gate.

Dette er problemstillinger av stor, samfunnsmessig interesse. Og ikke minst berører de prinsippielle spørsmål som hele vår sivilisasjon hviler på. Søderlind har imidlertid hittil vist begrenset interesse for disse spørsmålene, og har i stedet hatt fokus på meg personlig. Personfokus
Søderlind gjør et poeng ut av at jeg "ynder" å bruke min dr. scient-tittel. Vel, jeg bruker den de gangene jeg mener det er relevant, nemlig når jeg skriver om forhold der realfaglig kompetanse er har betydning, ellers ikke.

Søderlind er fortørnet over hvordan jeg har sitert ham. Jeg har forklart hvorfor jeg sitere ham på den måten jeg gjorde, samtidig som jeg har innrømmet at jeg med fordel kunne ha uttrykt meg klarere, og jeg har beklaget at så ikke skjedde. Søderlind godtar imidlertid ikke min beklagelse, men fastholder at jeg mangler god sitatskikk. Hva skal man si til slikt?

Og til tross for at jeg har lagt frem dokumentasjon som burde gjøre det helt klart for enhver noenlunde rimelig innstilt person at jeg ikke (gjentar: ikke) ønsker å lenke til eller på andre måter promotere nettsteder med en nynazistisk agenda, fortsetter Søderlind å mase om akkurat dette.

La meg derfor ta med ytterligere noen momenter i sakens anledning. Som redaktør av HonestThinking mottar jeg daglig tips om artikler leserne mener jeg burde følge opp. I april 2006 ble jeg gjort oppmerksom på en reportasje fra svensk skole. Jeg leste reportasjen, og synes den var interessant nok til at jeg laget et lite oppslag om den. Jeg må imidlertid ha hatt det litt for travelt den dagen, for jeg glemte å sjekke hvilket nettsted det var som hadde publisert/viderebragt akkurat denne reportasjen. Dessverre viser det seg at det var National Vanguard. Straks Søderlind gjorde meg oppmerksom på denne glippen, fjernet jeg den aktuelle lenken, og la dessuten ut en beklagelse på den norske forsiden, der jeg henviste til hans kritikk.

Hva mer forventes det egentlig at en redaktør skal gjøre i en slik situasjon? Hvilke skribenter, redaktører eller journalister er det som aldri gjør feil, og som derfor aldri har behov for å beklage noe? Forskjellen går etter min mening mellom dem som innrømmer og beklager sine feil når de blir påpekt, og dem som fortier kritikk, alternativt forsvarer seg med nebb og klør samme hvor åpenbart det er at man har dummet seg ut. Søderlind ser det tydeligvis annerledes. Svenske medier
Og så var det dette med Svenska Journalistklubben, som Søderlind triumferende slår fast er "en organisasjon som ikke finnes". Joda, han har forsåvidt et poeng der. Det mine kilder omtalte som Svenska Journalistklubben, heter egentlig Svenska Journalistförbundet (SJF). Men det foreligger altså indisier som tilsier at man i SJF en gang på slutten av 1980-tallet fikk på plass en eller annen form for overenskomst, gjerne kalt Lilla Saltsjöbadavtalet, som handler om at man ikke skulle "ta av lokket" når det gjalt å rapportere om innvandreres kriminalitet, samt på andre måter hindre at mediene ga næring til grumsete strømninger i folkedypet. Et av de sterkeste indisiene i så måte er et sensurert YouTube-klipp med to av journalistene som deltok på det aktuelle møtet, nemlig Susanna Popova og Thomas Gür. Bloggeren Snaphanen kommenterte dette slik hos Document.no:

"TV klippet stammede fra Axess´ Åsiktsmaskinen 2007. Susanna Popova og Thomas Gür udtalte sig helt utvetydigt om konferencens formål. Jeg har hørt det mange gange gennem årene, og det er meget påfaldende HVOR grundigt det er støvet bort fra nettet idag. Men tak for det korte Daily Motion klip fra udsendelsen. Det er måske de eneste citater fra mødet der findes nu, så jeg vil anbefale enhver at downloade videoen."

For ordens skyld: jeg har selv sett dette klippet før det ble fjernet fra YouTube, og jeg mener det ikke kan være så veldig stor tvil om at journalistene som deltok på den aktuelle samlingen, kom frem til en eller annen form for avtale hvis essens var at konsekvensene av det multikulturelle eksperimentet skulle forties eller skjønnmales.

Søderlind og hans journalistkollegaer må gjerne klø hverandre på ryggen og more seg over naive bloggere som tror på disse 'konspirasjonsteoriene', men den som ler sist ler best. Det siver jevnlig ut ny informasjon om hvilke anti-intellektuelle og antidemokratiske tendenser som har gjort seg gjeldende i svenske medier, og jeg føler meg trygg på at stadig flere puslespillbiter etter hvert vil falle på plass. Ikke minst er det verdt å merke seg at svenske medier beviselig har oppført seg nokså nøyaktig slik det påståtte Lilla Saltsjöbadavtalet tilsier at de skulle oppføre seg.

I en pressemelding der Journalistforbundene i Finland, Sverige, Danmark og Norge slår alarm om angrep på presse- og ytringsfriheten på Island, heter det blant annet: "I Norden har vi alle et ansvar for å si tydelig fra når presse- og ytringsfriheten settes alvorlig på prøve i et av våre naboland."

Ja vel, dette innebærer blant annet norske journalister føler seg forpliktet til å si fra når presse-og ytringsfriheten trues i Sverige. Ikke bare skal de si fra, de skal gjøre det på en tydelig måte. Men dette er nok stort sett tomme ord når det gjelder deres svenske kollegaers svik mot demokrati og ytringsfrihet. Vi vet at svenske journalister og redaktører ved en rekke anledninger har strukket strikken til bristepunktet og vel så det når det gjelder å omtale innvandrere som 'svensker', der det har vært opportunt. Ja, det hevdes til og med at man har diktet opp svenske navn til ettersøkte personer for å skjule at de er innvandrere.

Vi vet at man (tidligere) har manipulert bilder ved hjelp av såkalt 'hvitpixling', i den hensikt å lyve om forbryteres hudfarge (en praksis i hvert fall noen svenske redaktører nå har nedlagt forbud mot). Når innvandrerungdom gjør opprør mot det svenske storsamfunnet ved å brenne ned skoler, eller angriper politi og brannvesen, så har svenske medier store problemer med å kalle en spade for en spade. Og så videre. Konsensuspresset har vært, og er tydeligvis fortsatt, formidabelt når det gjelder hva det er lov å si og ikke si.

Dette skyldes ikke minst Etiska regler för press, TV och radio hvis paragraf 10 sier "Framhäv inte berörda personers etniska ursprung, kön, nationalitet, yrke, politisk tillhörighet, religiös åskådning eller sexuell läggning om det saknar betydelse i sammanhanget och är missaktande."

Tanken er muligens god, men denne regelen er i praksis svært problematisk. Etnisk bakgrunn er stort sett alltid relvant i kriminalsaker, siden informasjon om dette er avgjørende for å kunne evaluere det multikulturelle prosjektet. Svenske medier har valgt å tolke reglene slik at etnisk bakgrunn stort sett aldri er relevant. Og en slik tolkning av de offisielle reglene ser da også ut til å være kjernen i den adskillig mer diffuse overenskomsten som går under betegnelsen Lilla Saltsjöbadavtalet.

Og hvor har så Norsk Journalistlag vært "når presse- og ytringsfriheten settes alvorlig på prøve" i vårt naboland? Så vidt jeg vet, har norske journalister stort sett vært tause om de skammelige forholdene som har rådet i Sverige. Det skyldes selvsagt at deres egne, flokkmentalitetslobotomerte kollegaer i SJF har en betydelig del av skylden for elendigheten. Det er forståelig at man kvier seg for å kritisere kollegaer og venner, men norske journalister bør tenke seg om to ganger før de går for høyt på banen med latterliggjøring av dem som hevder at noe er riv ruskende galt i svenske medier. Boblen er i ferd med å sprekke, og raseriet fra dem som er blitt holdt for narr, er økende.

I denne sammenheng bør det også nevnes at svenske medier konsekvent har valgt å hindre eller sensurere debatt knyttet til innvandring og innvandrere. Den 31. juli 2008 gikk Klassekampens daværende debattredaktør, Ali Esbati , til kraftig angrep både på meg og enkelte andre i en kronikk i Aftonbladet. Jeg sendte avisen en epost for å sjekke om de ville innrømme meg tilsvarsrett. Tretten minutter senere fikk jeg svar fra debattredaktør (?) Petter Larsson som kategorisk slo fast: "Någon 'rätt' till replik existerar överhuvudtaget inte."

Jeg valgte da å ta kontakt med Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, for å få hans vurdering av de prinsipielle sidene av saken, samt et råd om hva jeg burde foreta meg. Kokkvold var overrasket over Aftonbladets holdning, og sa at i henhold til norsk praksis på dette området (jf Vær Varsom-plakaten), kunne det ikke være noen som helst tvil om at jeg hadde tilsvarsrett. Jeg sendte ytterligere en høflig epost til Aftonbladet der jeg henviste til min samtale med Kokkvold, samt til min kontakt med Allmänhetens Pressombudsman i Sverige (PO), men nok en gang fikk jeg fra Larsson et svar som oste av maktarroganse og nedlatenhet; her var det alldeles ikke snakk om noen tilsvarsrett, nei. Riktignok lot Aftonbladet meg allernådigst komme med et tilsvar, som man trykket sammen med en invitert replikk fra Esbati, før man satte strek for enhver videre debatt, både i papiravisen og på nettet. Den særsvenske forståelse av hva demokrati og ytringsfrihet bør innebære i praksis, er dokumentert og drøftet i avsnittet "Demokrati på svenska" i Appendiks G i boken min (side 537 - 551).

Som Helle Klein, "Aftonbladets politiske chefredaktör med ansvar för tidningens opinionsbildande delar", har sagt det: "Hvis debatten skal handle om, at der findes et problem med flygtninge og indvandrere, så vil vi ikke have den." (sitert fra en artikkel i Berlingske Tidende av Folketingsmedlem Karen Jespersen).

Og heldigvis ser vi visse tegn på at i hvert fall noen svenske mediefolk har fått nok av løgn, falskhet, skjønnmaling, virkelighetsfornektelse, politisk korrekthet og andre former for hykleri. En svensk journalist, som av forståelige grunner ser seg nødt til å skrive under pseudonym (Julia Caesar), holder for tiden på med en omfattende artikkelserie om det svenske samfunnets stadig nærere forestående sammenbrudd. I artikkelen Medlöparnas förräderi, i avsnittet "Journalisterna är de värsta medlöparna", skriver hun blant annet:

"I medlöparnas absoluta frontlinje går den svenska journalistkåren. Svenska media har i årtionden fört allmänheten bakom ljuset när det gäller invandringspolitiken och dess konsekvenser. Politikens följder avspeglar sig inte i medierna, annat än som oförklarliga fragment lösryckta ur ett begripligt sammanhang. Genom energiska insatser av journalistkåren förtigs och mystifieras sammanhang och helhet, och problemens orsaker höljs i dimma. När massmedia tar upp ämnet invandring består insatserna huvudsakligen av snyftartiklar om enskilda fall med ständigt lika förutsägbar dramaturgi. Den typen av ensidig och vilseledande information har länge dominerat journalistiken. Det undergräver effektivt allmänhetens resterande förtroende för media.

Ett övergripande samhällsperspektiv lyser med sin frånvaro. Hur påverkas Sverige och den svenska befolkningen av en världsunik invandringspolitik? Vill man skildra det räcker det inte med en till intet förpliktande sentimentalitet. En allsidig journalistik sträcker sig med nödvändighet bortom pizza och kebab, currydoft och färgglad exotism. Den måste också ta upp asyllotteriet, integrationsfiaskot, växande etniska motsättningar, heders- och skamkultur, islamisering, en ökande och allt grövre kriminalitet, nedmonterad välfärd och gigantiska kostnader för svenska skattebetalare. En sådan journalistik har ännu inte synts till i Sverige, trots att många väntar på den. Istället sviks allmänheten och förs systematiskt bakom ljuset när journalisterna använder sin makt till att underlåta att berätta sanningen, att mörklägga och i vissa fall aktivt ljuga. Inte på något annat samhällsområde sviker journalisterna så till den grad sitt professionella ansvar. De grundläggande frågorna och politikens inriktning faller rakt ned genom universums svarta hål."

Pseudonymet Julia Caesar har skrevet flere relaterte artikler i nevnte serie, og jeg anbefaler særlig "Kriget mot läsarna" og "Svenska massmedias moraliska bankrutt".

Søndag 16. mai 2010 sendte Dokumentärredaktionen i Sveriges Radio P1 "Tensta ligger mitt i Sverige" der den kjente journalisten Janne Josefsson blant annet uttalte følgende: "Jag tillhör en yrkesgrupp som förskönat det riktigt ordentligt och hållit inne med och dolt väldigt mycket. Det är ett av de värsta sveken vi journalister gjort oss skyldiga till under åren jag jobbat i alla fall."

Men Søderlind mener tilsynelatende at de beskyldningene som ligger implisitt i påstandene om Lilla Saltsjöbadavtalet, ikke er stort mer enn tåpelige konspirasjonsteorier. Jeg hadde satset på en annen hest, var jeg ham. Svenske mediers oppførsel de siste tiårene er etter min vurdering en skam og en skandale; det er med den aller største forventing jeg imøteser resultatene fra en eventuell 'undersøkelseskommisjon' som har til formål å renvaske Søderlinds svenske kollegaer. Ytringsfrihet
Søderlind tar det som et bevis på at jeg "mangler noen sperrer [han] synes man bør ha" at jeg mener David Duke og Nick Griffin burde få slipper mer til i offentligheten. Jeg skrev nemlig følgende: "Problemet er at det er alt for få andre som slipper dem til; deres argumenter burde bli møtt med motargumenter og demokratisk debatt, ikke med fortielse og utestengning." Slik Søderlind ser det, har jeg her nok en gang dokumentert min egen ekstremisme.

Vel, ovenstående merknad er fra min side avgitt på generelt grunnlag, og baserer seg særlig på følgende betraktning:

"We have now recognized the necessity to the mental well-being of mankind (on which all their other well-being depends) of freedom of opinion, and freedom of the expression of opinion, on four distinct grounds; which we will now briefly recapitulate.

First, if any opinion is compelled to silence, that opinion may, for aught we can certainly know, be true. To deny this is to assume our own infallibility.

Secondly, though the silenced opinion be an error, it may, and very commonly does, contain a portion of truth; and since the general or prevailing opinion on any object is rarely or never the whole truth, it is only by the collision of adverse opinions that the remainder of the truth has any chance of being supplied.

Thirdly, even if the received opinion be not only true, but the whole truth; unless it is suffered to be, and actually is, vigorously and earnestly contested, it will, by most of those who receive it, be held in the manner of a prejudice, with little comprehension or feeling of its rational grounds.

And not only this, but, fourthly, the meaning of the doctrine itself will be in danger of being lost, or enfeebled, and deprived of its vital effect on the character and conduct: the dogma becoming a mere formal profession, inefficacious for good, but cumbering the ground, and preventing the growth of any real and heartfelt conviction, from reason or personal experience."

Sitatet er hentet fra det klassiske essayet On Liberty [11] av John Stuart Mill; av mange ansett som et av verdenslitteraturens viktigste dokumenter når det gjelder å formulere et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten. Jeg ber leserne merke seg nøye at Søderlind stempler konsekvensene av Mills holdninger som ekstremisme.

American Renaissance
Søderlind har skrevet at "American Renaissance er talerstol for David Duke og Nick Griffin, og er bindeleddet mellom nynazismen/KKK og en bredere konservatisme." Jeg har forhørt meg med Jared Taylor, grunnlegger og leder av AmRen, om dette. Søderlind har forsåvidt dekning for sin påstand om Griffin (lederen av BNP), for Taylor skriver i sin epost til meg 23.06.2010 (siteres med tillatelse):

"Nick Griffen, as you know, is an elected member of the Euro-parliament, and the leader of a British political party. He has been a speaker at two of our conferences. That is the full and complete extent of our relations with him."

Om Duke skriver Taylor i samme epost:

"With regard to David Duke, American Renaissance has no relationship with him at all. For example, he has never written an article for AR. The only contact with him has been that he has attended several conferences we have organized that were open to the public. We do not believe in ad hoc rules that prevent certain people from attending our public events. If someone pays the registration fee he can attend -- so long as he is not disruptive. Your fiercest critics could attend our conferences if they paid the fee. That is the beginning and end of our relations with David Duke."

Søderlind har altså tatt munnen litt for full ved å påstå at AmRen har vært en "talerstol for David Duke"; han har neppe fått noen annen talerstol i AmRen-sammenheng enn den Søderlind selv kunne ha fått ved å melde seg på en av organisasjonens konferanser og delta i eventuelle debatter som det måtte bli gitt rom for der. Alle mennesker gjør feil av og til, og vi har alle behov for en viss porsjon raushet og velvilje fra våre medmennesker. Jeg foreslår at Søderlind ser seg selv i speilet, og demper seg litt når det gjelder en viss type smålig og pirkete kritikk av sine meningsmotstandere.

Color of Crime
I mitt forrige innlegg nevnte jeg rapporten Color of Crime (CoC) som et godt eksempel på stoff det vil være tåpelig å avskjære seg fra bare fordi det kommer fra et nettsted man ikke liker. Jeg skrev også at rapporten "er rystende lesning, og har høstet betydelig anerkjennelse for sin etterrettelighet; den bør leses av enhver som ønsker å forstå noen av de utfordringene raseblandede samfunn står overfor." Dette fikk Søderlind til å komme med følgende bemerkning: "la meg bare opplyse om at The Color of Crime også har høstet - la oss gå for et solid understatement - en smule kritikk."

Javel, la oss se hva Søderlind har å fare med her. At det blir mye hyl og skrik fra antirasisme- og godhetsindustrien når noen legger frem en rapport som omtaler svartes enorme overrepresentasjon på kriminalstatistikken i USA, burde ikke overraske noen. Det interessante spørsmålet er om det er kommet kritikk mot CoC som faktisk har en viss substans; altså kritikk som kan påpeke feil og mangler ved rapporten, og som derfor kan gjendrive noen av dens konklusjoner.

CoC ble opprinnelig fremlagt i 1999, og Tim Wise skrev i 2004 en artikkel som nok fortjener å bli tatt alvorlig. Det som er interessant i dag er imidlertid den reviderte versjon av CoC som ble publisert i 2005. Jeg spurte Jared Taylor om han kjente til seriøs kritikk av CoC, samt om AmRen hadde svart på kritikken fra Wise. Taylor sendte meg følgende svar:

"[The article by Wise] is a critique of the original C of C report. We did not write a rebuttal, in part because whatever real criticisms were included in Wise's piece -- namely the question of likelihood of encounter -- are carefully taken up in the 2005 version of C of C. So far as I know, no one has attempted a serious rebuttal of the 2005 version."

Taylor sier altså at han ikke kjenner til noen seriøse forsøk på å gjendrive påstandene og konklusjonene som finnes i 2005-versjonen av CoC, mens Søderlind mener det er "et solid understatement" å si at rapporten er blitt utsatt for "en smule kritikk". Her står vi overfor en enkel og oversiktlig situasjon: Taylor og Søderlinds påstander er uforenlige, og det betyr at minst én av dem bløffer, alternativt at minst én av dem ikke har gjort hjemmeleksene sine. Enten er Søderlind i stand til å komme med noen referanser som dokumenterer hans påstand, eller så er han tatt med buksene nede. Oppsummering og konklusjoner
Jeg ønsker å stå for et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten slik den er beskrevet og begrunnet av John Stuart Mill. Det betyr at også folk som David Duke og Nick Griffin bør få ytre seg, og at man bør være forsiktig med å stigmatisere eller fryse ut medier og redaktører som slipper dem til. Det overrasker meg at Søderlind tilsynelatende er av en helt annen oppfatning.

I forlengelsen av slike ytringsfrihetsprinsipper har jeg som redaktør av HonestThinking hele tiden hatt en lenkepolitikk som tilsier at jeg i utgangspunktet lenker opp til enhver forfatter og ethvert nettsted som har noe interessant eller viktig å komme med. Men det finnes mye rart der ute, og ett eller annet sted må man trekke en grense. Det å foreta en slik grensedragning er enklere sagt enn gjort, men jeg ønsker å sile vekk folk som representerer voldsforherligende ideologier, folk som ikke respekterer alles menneskeverd, og folk som åpenlyst sprer hat (dersom det kan dokumenteres at Duke eller Griffin hører hjemme i en slik sammenheng, skal jeg selvsagt være villig til å revurdere ovenstående forsvar av deres ytringsfrihet).

Jeg er imidlertid helt åpen for å diskutere de ovennevnte kriteriene for avgrensning av ytringsfriheten, samt hvordan de skal settes ut i livet. Denne tilnærmingen har etter min vurdering vist seg å fungere noenlunde greit i de drøye fem årene HonestThinking har eksistert, og Søderlinds kritikk på dette området slår meg som både prinsippløs og lite gjennomtenkt.

I etterordet til mitt politiske og populærvitenskapelige essay 'Selvmordsparadigmet' skriver jeg: "Det er umulig å skrive et essay som favner såpass vidt som det dette gjør, uten at det vil ha sine svakheter. Jeg ser frem til at andre vil nyansere min fremstilling der det er på sin plass, og ikke minst korrigere meg der jeg har tatt feil."

Jeg er altså ikke i tvil om at mine kritikere vil kunne finne ting å sette fingeren på i dette essayet, og jeg kan for eksempel godt være enig med Søderlind i at jeg med fordel kunne ha vært tydeligere på det faktum at det fortsatt hersker en viss usikkerhet rundt dette med Lilla Saltsjöbadavtalet.

Jeg fastholder imidlertid at svenske medier over lang tid har oppført seg ekstremt kritikkverdig, og at de samme mediene har vært dominert av en konsensuskultur som har gjort det mer eller mindre umulig å bryte ut av denne tvangstrøyen. En så sterk konsensuskultur ville formodentlig ha vært vanskelig å opprettholde i det lange løp uten at 'noen' har blitt enige om at det skal være slik, og at det foreligger sanksjonsmuligheter mot dem som forsøker å gjøre opprør. Det er derfor min ærlige overbevisning at det bak begrepet "Lilla Saltsjöbadavtalet" ligger realiteter som bør undersøkes nærmere, og som det bør ryddes opp i. Norske journalister har foreløpig feiget ut i forhold til sitt ansvar på dette området.

Jeg stiller meg imidlertid tvilende til om mine kritikere vil være i stand til å dokumentere fundamentale feil i de naturvitenskapelige resonnementene jeg presenterer rundt raseforskjeller og lignende. Det betyr i så fall at helt sentrale elementer i vår innvandringspolitikk bygger på sviktende forutsetninger. Så langt jeg kjenner til, er 'Selvmordsparadigmet' den grundigste og mest omfattende dokumentasjonen av disse svært alvorlige og kritikkverdige forholdene som noen gang er lagt frem i Norge. Før eller siden vil det demre for folk at de er blitt lurt, og at konsekvensene kommer til å bli destruktive, muligens katastrofale. Det betyr at en debatt etter hvert vil tvinge seg frem. Søderlind mener imidlertid at jeg bør holdes utenfor samfunnsdebatten. Leserne oppfordres til å la dette siste synke godt inn.

Dette bringer oss over på det overordnede spørsmålet om etikk og moral. For hvis min argumentasjon holder vann, og hvis min dokumentasjon av hykleri og uærlighet hos en rekke fremtredende samfunssdebattanter i Norge og utlandet er etterrettelig, da har man ikke stort annet enn moralfilosofi å støtte seg på dersom man fortsatt ønsker å argumentere for at jeg bør holdes utenfor samfunnsdebatten. Men dersom Søderlind skulle forsøke å bevege seg fra den type spydigheter og lettvint synsing han hittil har avspist leserne med, og faktisk presentere en troverdig, etisk begrunnelse for hvorfor jeg eller essayet mitt ikke har noe i samfunnsdebatten å gjøre, da tror jeg han ville komme til kort. Min påstand er at 'Selvmordsparadigmet' står på trygg, etisk grunn, både i forhold til et kristent og et human-etisk rammeverk. Jeg har også forsøkt å sette meg litt inn i hvordan moralske prinsipper utledes i en islamsk kontekst, og jeg tror mine resonnementer står seg godt også i en slik sammenheng. Søderlinds arrogante og nedlatende belæring på dette området vil kollapse som et korthus om man går tingene nærmere etter i sømmene. Den siste artikkelen fra livssynsrådgiveren Søderlind tjener etter min vurdering Human-Etisk Forbund til liten ære.

Ikke bare har Søderlind et frynsete forhold til sentrale prinsipper om ærlig og redelig debatt, samt til ytringsfrihet og demokrati; med sine generelle holdninger gjør han seg også til en av dem Karl Popper omtaler som "det åpne samfunns fiender". At Søderlind og hans journalistvenner rotter seg sammen på Facebook og andre steder for å bli enige om hvordan de kan holde brysomme skribenter utenfor samfunnsdebatten, er ikke noe ærerikt bidrag til det norske demokratiet. Mitt forslag er at Søderlind jekker seg ned noen hakk, samt at han vurderer muligheten for på nytt å fremstå som den dyktige og sannhetssøkende journalisten og skribenten jeg tidligere kjente ham som.

Av dr. scient. Ole Jørgen Anfindsen
forfatter av boken Selvmordsparadigmet