- Det å bruke lykke som moralsk målestokk fører ikke til en gradering av menneskeverdet, skriver Kaja Melsom i dette svaret til Jon Kvalbeins innlegg på Fritanke.no.

Publisert: 9.2.2010

Jon Kvalbein har i en rekke debattinnlegg på Fritanke.no gått hardt ut mot den humanistiske etikk, eller humanetikken. Kvalbein påstår at den humanistiske etikk opererer med et gradert menneskeverd, og følgelig er "livsfarlig". I et forsøk på å berolige Kvalbein og øvrige lesere, vil jeg tilbakevise noen av de feilaktige antagelsene Kvalbeins argumentasjon bygger på. Det som i mindre grad bør berolige Kvalbein, er at den etikk han selv foreskriver er langt mer farlig enn den han angriper.

Kvalbein advarer humanister mot å betrakte lykke og behovstilfredsstillelse som det som gjør livet verdifullt. Ifølge Kvalbein fører et slikt syn til at man vil måtte betrakte menneskeverdet som redusert hvis muligheten for å leve et aktivt og lykkelig liv svekkes. På bakgrunn av denne tvilsomme slutningen hevder han at fri abort og eutanasi følger logisk av humanismen. Før jeg går inn på humanismens forhold til abort og eutanasi, vil jeg vise at Kvalbeins premiss ikke holder mål: det å bruke lykke som moralsk målestokk fører ikke til en gradering av menneskeverdet.

De fleste mennesker, religiøse og ikke-religiøse, streber etter en eller annen form for lykke for seg og sine. På bakgrunn av allmennmenneskelige følelser som empati og omsorg, har mennesket en intuitiv forståelse av at det er bedre å fremme andres lykke enn deres ulykke. Men fordi mennesket også drives av andre følelser som egoisme og grådighet, trenger vi etiske prinsipper og retningslinjer. I motsetning til Kvalbeins kristne etikk, som sier at du skal elske Gud og holde deg til de ti bud, tar den humanistiske etikk utgangspunkt i det konsekvensetiske prinsipp som sier at en handling er god for så vidt som den fremmer den allmenne lykke, og tilsvarende ond om den fremmer det motsatte.

Men dette utgangspunktet medfører på ingen måte at personer som ikke er lykkelige har mindre krav på beskyttelse eller omtanke, slik Kvalbein ser ut til å mene. Tvert i mot, krever lykke-prinsippet at man aktivt forsøker å legge til rette for at alle mennesker skal kunne leve et godt liv. Mennesker som lider fordrer slik sett mer beskyttelse og omtanke enn mennesker som lever et godt liv. Det at vi humanister setter det gode liv som høyeste mål for etikken, fører med andre ord ikke til at vi opererer med et gradert menneskeverd.

Problemet med begrepet lykke, som kanskje forklarer både Kvalbeins og en del humanisters skepsis til begrepet, er at det er ofte assosieres med et ensidig fokus på sanselig nytelse, mangel på alvor og dybde, eller til oppfyllelsen av overflatiske og kommersielle behov. Det er derfor grunn til å poengtere at alvor, anstrengelser og omsorg for andre er komponenter i et lykkelig liv for svært mange. Konsekvensetikkens far, John Stuart Mill, uttrykte det slik: "Det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris".

Den sekulære forståelsen av menneskets verdighet er uløselig knyttet til de universelle menneskerettighetene, som stadfester at alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, og religiøs tilhørighet, har krav på å søke lykken, ut i fra egen oppfatning av hva lykke og det gode liv innebærer. Men fordi Kvalbein ser ut til å lese menneskerettighetenes historiske tilblivelse gjennom kristne linser, stiller han seg skeptisk til om det finnes en sekulær begrunnelse for et ikke-gradert menneskeverd. Som argument for at menneskeverdet vanskelig lar seg begrunne utenfor en kristen verdensforståelse, påstår han at også "menneskerettighetene er preget av et kristent menneskesyn", fordi de ble utmeislet som en reaksjon mot totalitære ateistiske ideologier.

Men her hopper Kvalbein elegant bukk over den franske rettighetserklæringen, som ble skapt som en reaksjon mot geistlighetens utnyttelse av resten av befolkningen, og ikke var det minste religiøst begrunnet.

Den franske erklæringen støtter seg på opplysningstanken om at det som skiller mennesket fra andre skapninger, er menneskets evne til å bryte med angivelige naturlige og guddommelig bestemmelser. I motsetning til dyrene som handler på instinkt, kjennetegnes mennesket sin frihet. Og her finner vi det sekulære grunnlaget for menneskets verdighet: friheten er nødvendig for å kunne felle verdidommer, og dermed for moral. Herav kommer også ansvaret. Bare mennesket kan tilskrives ansvar for sine handlinger fordi det er fritt. Fordi mennesket selv definerer godt og ondt, og fordi det kan stilles til ansvar for sine valg, skal ingen hindre et annet menneske i å leve etter egne overbevisninger og drømmer, så lenge dette ikke skader andre. Dette er kjernen i den sekulære begrunnelsen for de universelle menneskerettighetene.

Og selv om menneskets frihet kan beskrives som et gradsfenomen, er det ikke slik at den som er mindre fri har mindre verdighet. Det at barnets frihet i stor grad forvaltes av dets foreldre, fordi moralsk dømmekraft er noe som må trenes opp, betyr ikke at barn har mindre menneskeverd, og følgelig rettsvern, enn voksne. Det faktum at menneskebarn trenger lengre oppdragelse i forhold til andre arter, er bare ett av flere tegn på at menneskets fremste kjennetegn er frihet og selvbestemmelse. Jo mer programmert en skapning er av naturen, jo mindre oppdragelse trenger de. Se bare på skilpaddeunger som kravler rett ned til vannet etter å ha kommet til verden. Og motsatt: Jo friere man er, jo mer oppdragelse trenger man.

Det er heller ikke slik at mennesker som av forskjellige grunner er hindret i å leve et aktivt liv har mindre menneskeverd. Grunnen til at inaktivitet kan føles som en begrensning for den enkelte, er jo nettopp at vi alle har en vilje som vi higer etter å realisere. Menneskerettighetene gjelder for alle mennesker, fordi vi som mennesker har en "vilje som taler i oss når naturen tier", slik den sveitsiske filosofen Rousseau sier det så vakkert.

Menneskerettighetene er et nødvendig supplement til konsekvensetikken, fordi de verner enkeltindividet mot å bli ofret på fellesskapets alter. Men som kollega Didrik Søderlind påpektei sitt svar til Kvalbein, er alle menneskeskapte konstruksjoner skjøre vesener. Dette gjelder også på etikkens område. Også menneskerettighetene kolliderer med hverandre. Når etiske prinsipper og regler kolliderer med hverandre, må man utøve etisk skjønn og veie de forskjellige prinsippene opp i mot hverandre for å finne et best mulig kompromiss mellom dem. Og de vanskeligste avveiningene er utvilsomt de hvor liv står på spill, noe som er tilfelle både i spørsmålet om abort og eutanasi.

I abortspørsmålet må mors rett til å bestemme over egen kropp og eget liv veies opp i mot fosterets rett på liv. Gjeldende abortlovgivning, som Human-Etisk Forbund støtter, baserer seg på et kompromiss mellom disse to, hvor fosteret gradvis oppnår rettsvern i tråd med dets biologiske utvikling. Kvalbein er selvsagt i sin fulle rett til å kjempe for at fosteret skal ha retten til liv fra unnfangelsen av, med den begrunnelsen at en befruktet eggcelle er hellig. Men i og med at humanister ikke tror på Gud, og betrakter fosterets utvikling fra celleklump til menneske som en gradvis utvikling, er det vanskelig å gå med på at vi her opererer med et gradert menneskeverd.

Kvalbeins påstand om at humanisters forsvar for eutanasi baserer seg på et gradert syn på menneskeverdet, har liten rot i virkeligheten. Det er på bakgrunn av menneskeverdet, og ikke på tross av det, at noen humanister synes det er riktig å imøtekomme pasientens ønske om å slippe fra uutholdelige lidelser når alt håp om bedring er ute, og døden er nært forstående. Det stemmer heller ikke at det er rester etter kristent tankegods som gjør at Human-Etisk Forbund ikke har tatt stilling enda, slik Kvalbein antyder. Det finnes gode sekulær grunner til ikke å legalisere eutansi, noe Mortens Horns debattinnlegg på denne siden er et eksempel på. Det at Human-Etisk Forbund har valgt ikke å ta stilling i denne saken, er uttrykk for at vi har tatt inn over oss hvor vanskelige disse spørsmålene er, og vitner slik sett om at humanismen ikke er så farlig som Kvalbein skal ha det til.

Men er det en som tar lett på eutanasispørsmålet, i betydningen av å fremstille det som et enkelt spørsmål, er det Kvalbein som hevder at livet må opprettholdes for enhver pris fordi Gud vil det. Når Kvalbein hevder at livet er godt fordi Gud har skapt det, tyder det på at det er noen høyst relevante stemmer han ikke lytter til. Ved å la en angivelig guddommelig vilje bli overordnet alle andre hensyn, benekter han hvor vanskelig etiske dilemmaer er. Og det er farlig.

Kaja Melsom er livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund