Dette skjedde under World Humanist Congress 2011

FOTO: Collage: Even Gran

Dette skjedde under World Humanist Congress 2011

Det ble holdt mange foredrag under den humanistiske verdenskongressen 12.-14. august. Her finner du en oppsummering av hva som skjedde og hva som ble sagt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.08.2014 kl 19:11

Konferansen startet offisielt på fredag 12.8. Dagen før var det to parallellsesjoner. I den første var temaet markedsføringkampanjer. Vi fikk bidrag både fra Storbritannia, Norge, USA og Sverige. Dette kan du lese mer om her.

Åpning med miljøalarm

På fredag ble konferansen åpnet av presidenten i den internasjonale humanistunionen IHEU, Sonja Eggerickx. Så holdt styreleder i Human-Etisk Forbund, Åse Kleveland, en hilsningstale, der hun snakket mye om terrorangrepet på Norge for tre uker siden. Det ble også holdt ett minutts stillhet for ofrene.

Deretter var det et foredrag med Erik Assadourian fra Worldwatch Institute. Han advarte mot overforbruk, og understreket at vi må legge om livsstilen hvis hvis livet på jorda skal bli bærekraftig.

Assadourian identifiserte noen hovedproblemer som må løses hvis man skal greie å legge om kursen. For det første blir maten vi spiser mer og mer usunn, med medfølgende fedmeepidemi, samtidig som folk i andre deler i verden sulter. Dernest brukes det alt for mye penger brukes på militæret som kunne ha gjort mye mer nytte andre steder. Til slutt har vi miljøproblemene, der global oppvarming er bare en del.

Assadourian la vekt på at vi er nødt til å bevege oss inn i en ny tidsalder, hvis vi skal greie å leve slik at jorden ikke utarmes. Han avsluttet på en positiv måte, og pekte på at vi mennesker har gått gjennom slike mentalitetsendringer tidligere også, og at det ikke alltid trenger å ta så lang tid.

En modig visjon

Etter lunsj fikk kongressen besøk av Kronprins Haakon som holdt en kort hilsningstale.

- Visjonen til IHEU er at vi må bygge fred og stå sammen på tvers av ulikheter. Det er en modig visjon som vi alle kan dele, sa kronprinsen.

Han trakk også fram terrorangrepene i Oslo den 22.7. og hvordan ressursmangel og knapphet ligger til grunn for svært mange konflikter.

Provoserende Galtung

Etter det kongelige besøket var det klart for den kjente og omstridte fredsprofessoren Johan Galtung.

Galtung fortalte om hvordan han synes man burde gå fram for å skape fred, der dialogarbeid i tråd med hans egen metode står sentralt. For Galtung er det aldri behov for å intervenere militært i noen konflikt. Hvis man bare snakker sammen, kartlegger partenes ønsker og mål og respekterer hverandre, så vil man greie å slutte fred, var den svært entydige meldingen hans. Blir det krig, er det fordi man ikke har fulgt oppskriften godt nok. Han oppfordret alle til å se etter de gode poengene til sine motstandere.

Er det noen som ikke følger oppskriften som gir fred, så er det USA, ifølge Galtung. Krigen i Afghanistan handler bare om to ting, slik han ser det. Det handler om at USA vil ha en oljerørledning gjennom landet, samt at de vil sikre seg et brohode i en mulig framtidig krig med Kina. Dette er USAs mål, men de vil selvsagt ikke innrømme det, slo han fast uten noen videre begrunnelse.

Selv om det ikke ble noen stor diskusjon om dette etter foredraget hans, var det mange som trakk fram dette som en ubegrunnet konspirasjonsteori i diskusjoner etterpå.

Galtung er sterk motstander av voldsbruk i enhver form, og mener den mest grusomme og inhumane voldsbruken, er der overgriperen ikke engang ser fienden i hvitøyet, men for eksempel sitter på trygg avstand og fjernstyrer førerløse fly - droner - som slipper sin dødelige last over ofrene. Galtung gikk så langt som til å si at slike maskinmessige massedrap er "langt mer ondskapsfulle" enn massemordet på ungdommer på Utøya tre uker i forveien. Også dette var naturlig nok en uttalelse som provoserte mange av konferansedeltagerne.

– Tap av liv er alltid en tragedie

Etter Galtung var det klar for den britiske filosofen Richard Norman. Han var langt mer opptatt av krigens dilemmaer og moralske konflikter enn Galtung. Norman diskuterte begrepet rettferdig krig – altså hvilke kriterier som må oppfylles for at en krig inkludert drap på mennesker skal kunne kalles rettferdig.

Det ene sentrale kriteriet her, her er at det individuelle selvforsvaret som de fleste moralfilosofer er enige om rettferdiggjør drap på en angriper, opphøyes til å gjelde også for samfunn. Det vil si at den retten til selvforsvar som man innvilges som individ, også må gjelde for det samfunnet individet er en del av. Et annet viktig kriterium for å rettferdiggjøre drap i krig, er at soldatene har valgt å involvere seg selv i konflikten. Det er en del av avtalen man gjør som soldat, at man kan dø. En god grunn for krigen er også sentralt.

Norman stilte seg tvilende til begge disse kriteriene, spesielt det siste. Det er nemlig mange soldater som ikke har valgt det selv, slo han fast. Filosofen konkluderte med at drap aldri kan rettferdiggjøres, heller ikke i krig, men at tap av menneskeliv noen ganger kan være en uunngåelig tragedie for å nå et høyere mål.

På kvelden fredag var kongressdeltagerne invitert til mottakelse på Oslo rådhus der de ironisk nok ble hilst velkommen av en person som har vært i mange bataljer med Human-Etisk Forbund i det offentlige ordskiftet, nemlig Oslos varaordfører Aud Kvalbein fra KrF.

Parallellsesjoner på lørdag

På lørdag delte humanistkongressen seg i fire deler. Alle sesjonene belyste kongressens tema humanisme og fred på ulike måter. Temaene var ”The role of supra-national organizations”, “Lifestance and peace”, “Our emotional life and the role of ceremonies” og “Bit by bit and Peace by Piece”.

Fritanke.no hadde ikke anledning til å følge alle foredragene, men her kommer et kort sammendrag av det vi fikk med oss.

Den første parallellsesjonen på lørdag fokuserte på overnasjonale organisasjoners rolle. Etter en glansbildeaktig presentasjon av FNs fredsbevarende styrker i to videoer, var Sophie in’t Veld, nederlandsk EU-parlamentariker og leder for en gruppe sekularismeforkjempere i EU-parlamentet, noe mer kritisk i sin gjennomgang av EUs rolle i konfliktforebygging.

Sophie in’t Velds poeng var at unionen, til tross sine begrensninger, er en bra modell for konfliktforebygging. EU har bidratt til den lengste fredsperioden i Europa noensinne. Den høye graden av integrasjon og gjensidig avhengighet mellom folk og land er et kraftfullt redskap for å begrense konflikter. Hun mente idealene bak den europeiske integrasjonen – til tross for det økonomiske utgangspunktet – kan karakteriseres som humanistiske: individuelle rettigheter, friheter og likeverd for alle – garantert av statene.
– Det var da samfunnet ble organisert som et fellesskap av borgere med individuelle likeverdige rettigheter, og ikke som et stammesamfunn basert på privilegier og en gruppes dominerende stilling, at konfliktene stoppet.
Disse idealene må brukes når EU utøver sin «myke makt» i verden, i forsøk på å forebygge konflikter andre steder.

Sophie in’t Veld trakk blant annet fram religionsfriheten, som i likhet med andre grunnleggende rettigheter er en individuell rettighet.

– Men i praksis blir den ofte tolket som en kollektiv rett for en religiøs gruppe til bestemte unntak og fritak fra loven. Mennesker defineres som medlemmer i en religiøs gruppe, og ikke som individuelle borgere i staten, påpekte hun.

– EUs forsvar av religionsfriheten handler oftest om å beskytte religiøse minoriteter mot forfølgelse. Det er viktig, men fokuset må være på å promotere sekulært demokrati, basert på individuelle rettigheter, som den beste garantien for religionsfrihet, sa hun.

Sophie in’t Veld var kritisk til EUs paralyserte holdning til den arabiske våren. Et folkelig opprør kan ikke karakteriseres som «krise», sa hun. Vi må ikke være redde for at muslimske fundamentalister skal komme til makten, Europa kan tilby en god alternativ samfunnsmodell.

– Det beste forsvar mot fundamentlister er å promotere demokrati, frihet og grunnleggende rettigheter, sa hun. Men da må EU sørge for å insistere på alle borgeres likeverd, ikke minst kvinners.

– Aktivt promotere våre verdier

In’t Veld langet ut et lite spark til Johan Galtung, som hadde vært inne på at man ikke kunne ”tvinge vestlige verdier” på andre land:

– Jeg er uenig. Det handler for det første ikke om å tvinge våre verdier på noen, men aktivt å promotere våre verdier. For det andre: hvis vi ikke står opp for de verdiene vi tror på, hva står vi da opp for?! (I diskusjonen etterpå spesifiserte hun «våre verdier» til «universelle verdier».)

Budskapet til Sophie in’t Veld var at det trengs en sterkere humanistisk og sekulær påvirkning på EUs politikk:

– Jeg ser med bekymring på at konservative religiøse lobbyer styrker sin tilstedeværelse og innflytelse på EU-institusjonene, som en europeisk versjon av «den moralske majoritet» i USA, sa hun.

Disse gruppene har blant annet tatt til orde for å stoppe støtte til NGO’er som aktivt promoterer eller driver med abort.

– Humanistiske verdier er nøkkel til fred og stabilitet, mener Sophie in’t Veld. Derfor må humanister høres og organisere seg i den europeiske politiske debatten. Ikke bare for europeiske borgeres skyld, men også for at Europa skal kunne fortsette å være et forbilde i verden.

Les Sophie in’t Velds tale her.

Menneskerettigheter i Afrika

Leo Igwe var neste taler. Han er en nigeriansk menneskerettighetsaktivist og IHEUs representant i Vest-Afrika. Han presenterte det afrikanske svaret på Den europeiske menneskerettighetskommisjonen, African Commission for Human and People's rights (ACHPR).

Igwe presenterte et Afrika med store utfordringer: Det er det mest krigsherjete kontinentet. Ingen land har siden uavhengighetsoppnåelsen ikke vært preget av krig, og noen land har generasjoner som bare har opplevd krig. Men ikke alle kriger handler om skyting. Mange land eksisterer i konfliktsituasjoner.

– Skal vi få fred må vi forstå de ulike situasjonene, understreket Igwe.

Hans eget land, Nigeria er ikke i krig, men mange dør, blant annet på grunn av konflikter mellom muslimer og kristne, og på grunn av hekseforfølgelser. Hekseforfølgelser skjer også i flere andre land. I Uganda er homofile sterkt marginalisert, etter påvirkning fra amerikanske kristenfundamentalister. Det har også blitt fremmet forslag om dødsstraff for homofili i parlamentet.

– Mange stater er «failed states». De er ikke i stand til å oppfylle sine forpliktelser til innbyggerne, sa Igwe.

ACHPR har som oppgave å oppfylle menneskerettighetsgapet i Afrika, selv om kommisjonen har sine begrensninger både i innflytelse og hva den tør adressere.

– Folk avstår fra vold for å løse problemer når de vet at det er en instans som tar deres sak opp; hvis de vet at det finnes en fungerende lov, sa Igwe. Tross ACHPRs begrensninger, er hans håp at IHEU i Afrika kan virke som en pådriver.

– Hvordan skal vi støtte dere? spurte en av de tilstedeværende under sesjonen. – Hvordan skal vi støtte dere uten å risikere å gjøre det vondt verre, uten at vi blir anklaget for å være nykolonialister?

– Det som er galt er galt uansett, responderte Igwe.

Det finnes vestlige støttegrupper for humanister i utviklingsland. Det er Igwe selv et eksempel på. Da han nylig ble arrestert og fengslet, ble støttegruppen aktivert og diplomatisk påvirkning medførte at Igwe ble satt fri etter kun kort tid.

Kritisk til bistandsindustrien

Linda Polman var neste innleder. Hun er frilansjournalist og har bodd og arbeidet verden over som korrespondent, og gjennom sitt arbeid som journalist er hun blitt mer og mer kritisk til det hun kaller «bistandsindustrien».

I sin innledning nevnte hun en rekke eksempler på hvordan kriserammede områder opplever en kort, feberhet oppmerksomhet i mediebildet og i givere og hjelpeorganisasjoners oppmerksomhet. For henne ble situasjonen i det krigsherjede Sierra Leone da fredsavtalen ble inngått i 1999 en øyeåpner. 2-300 internasjonale hjelpeorganisasjoner rykket da inn i Freetown, og i løpet av kort tid forbedret situasjonen i det utarmede landet seg.

Elektrisiteten kom tilbake, hoteller og restauranter åpnet, infrastruktur kom på plass – men for befolkningen satte frustrasjonen inn. For situasjonen forandret seg ikke grunnleggende for de mest rammede. Det var eliten – de samme som var ansvarlige for krigføringen – som tjente på hjelpeorganisasjonenes tilstedeværelse. For de gjorde lukrative forretninger med organisasjonene, som trengte hus, mat, bensin og infrastruktur.

– Hjelpeorganisasjonene kom ikke med noen plan om en helhetlig innsats. Det var individuelle organisasjoner, med individuelle donorer, med individuell innsats, og så forlot de stedet. Da de forlot stedet, var det ikke fordi jobben var gjort, men fordi donorenes fokus forandret seg. Det var blitt 2001, og så ble Afghanistan fokuset.

Polmans kritikk går på at hjelpeorganisasjonene – på tross av at de selvsagt ønsker å gjøre godt – først og fremst gjør det som tjener dem, ellers vil de ikke overleve og konkurrerende organisasjoner vil skyve dem ut. Organisasjonene konkurrerer om donormidler fra drøyt 70 land og institusjoner – det vil si 130 milliarder – og våre donasjoner som privatpersoner i tillegg. Antall organisasjoner utgjør over 30 000, kanskje så mange som 50 000.

Konsekvensen av systemet er at de ikke nødvendigvis retter fokuset der det er mest nødvendig, eller gjør det beste for ofrene, sier Polman. Ifølge henne går bare 25 prosent av bistandsmidlene til de fattigste og trengende og 75 prosent går til områder der donorlandene har politiske interesser, som Afghanistan, Irak, Pakistan. Etter katastrofer som tsunamien i 2005, jordskjelvet i Haiti i 2010 og årets sultkatastrofe på Afrikas horn, strømmer hjelpeorganisasjoner også dit.

– Men oppmerksomheten er alltid veldig kortvarig og veldig feberhet. Noe av sulten vil stilles, men den vil komme tilbake fordi bistandsorganisasjonene gjør for lite for å forandre.

Polman ramset opp en deprimerende rekke ubehagelige historier fra hjelpeorganisasjonenes verden: Mye bistand brukes på hensiktsløse prosjekter; mye blir stjålet og solgt, men dette hysjes ned. 30 prosent av nødhjelpen fra FN-organisasjonene ble stjålet av serbiske soldater og finansierte våpenkjøp. Sudan tar millioner av dollar i «gebyr» fra humanitærorganisasjonene for at de skal få komme inn og hjelpe. Sult blir sågar manipulert fram av kyniske grupper gjennom ødeleggelse av veier og for å få inn humanitærorganisasjoner man kan stjele fra. Hjelpeorganisasjonene er alltid klare til å bruke en sultkatastrofe, men står aldri klare til å forebygge.

– Etter jordskjelvet i Haiti ble det samlet inn 2-3 milliarder dollar. 12 000 hjelpeorganisasjoner klarer ikke å stoppe en koleraepidemi, og 1,5 milliarder innsamlede dollar står fortsatt på konto. Dette er galt! proklamerte Polman.

Polmans påstand er at de som sitter på pengene ikke er eksperter på kolerabekjempelse og heller ikke vil dele pengene med noen som har kunnskap og kompetanse på disse behovene.

Budskapet hennes er at humanitære organisasjoner selvsagt må ha som mål å gjøre det beste for befolkningene, og de må reflektere mer over sine aktiviteter. Selv om alle er enige om at det trengs bindende regler som sikrer at man gjør det beste for befolkningen og gjør alt man kan for å hindre at misbruk skjer, har det likevel ingen konsekvenser om man bryter disse reglene.

– Humanitærhjelp burde være en menneskerettighet og ikke noe det er fritt fram for organisasjoner å bestemme over, sa Polman, som tok til orde for bindende regelverk og institusjonelle sanksjoner overfor organisasjoner som brøt dem.

– Vi som bidragsytere må hjelpe dem til å endre seg. Det trengs institusjonell reform, men det krever både tid og innsats. Journalister må stille kritiske spørsmål. Hvis vi virkelig vil hjelpe må vi – enten vi gir over skatteseddelen eller privat – engasjere oss i hva som skjer med pengene vi gir. Vi må gjøre hjemmeleksene og vite hvor pengene går. Det skylder vi de menneskene vi mener pengene for, poengterte Polman.

Humanister må engasjere seg

Den andre parallellsesjonen ”Lifestance and peace” ble åpnet av Greg Epstein. Han er humanistisk kapellan (humanist chaplain) ved Harvard-universitetet i USA. Her fungerer han som samtalepartner for studenter og arrangerer humanistiske seremonier med mer. Epstein er opptatt av at humanisme handler om sosial handling og å ta ansvar for fellesskapet.

Han pekte på ateistsenteret i Vijayawada, India, som et forbilde for alle humanister. Der tar man sosialt ansvar og driver hjelpearbeid. Epstein er i ferd med å bygge et nettverk der humanister kan engasjere seg for å ta sosialt ansvar, kalt ”the Humanist Community Project”.

Etter Epstein holdt Jeremy Gunn et foredrag. Han er direktør for programmet som jobber med religionsfrihet i American Civil Liberties Union. Gunn diskuterte om religion fører til negative eller positive konsekvenser. Han konkluderte med at religion ofte brukes av maktmennesker i et politisk spill, men poengterte at det mest interessante å finne ut er hvorfor denne strategien later til å virke.

Lars Gule tok så opp det temaet som preget mye av stemningen under konferansen, nemlig terrorbomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Gule snakket om Eurabia-konspirasjonen, og hvordan en fremmedgjøring og dehumanisering av ”de andre” går som en rød tråd gjennom all høyreekstrem og fascistisk tankegang.

– Jeg har debattert med ekstremister i fem år. Det har vært en ensom oppgave som har vært lite populær blant akademikere. Mange har sagt at jeg bidrar til å legitimere dem ved å diskutere med dem og konfrontere dem med motargumenter. Likevel har jeg gjort det. Var det riktig? Jeg har en sterk følelse av at svaret er ja, sa Gule.

Kamp for humanisme i det sørlige Asia

Etter lunsj var det klart for Vikas Gora fra India. Tittelen på hans fordrag Peace and Conflict resolution in India. Gora har vært aktiv i hjemlandets Atheist Centre og IHEUs ungdomsorganisasjon, og jobber i dag med menneskerettigheter og er Rotary World Peace Fellow. I sitt innlegg beskrev Gora hjemlandets behov for konfliktløsing som stort – og situasjonen som uhyre kompleks.

– I India har hver landsby sin gud, og en milliard mennesker tilsvarer en billion ulike synspunkt.

Vikas Gora påpekte at landets kastesystem innebærer at 250 millioner indere er av lavkasten Dalit – eller ”untouchables, og at humanismen derfor bør ha stort potensiale blant indere. Andre konfliktfaktorer er manglende politisk vilje til å hjelpe fattige, fiendtlige holdninger overfor nabolandene Pakistan, Sri Lanka og Kina, ekstremisme og terrorisme, korrupsjon og tilgang til vann. Gora minnet likevel om at Ghandis ånd fremdeles er å spore blant indere, og at ikke-voldelig aktivisme står sterkt.

Deretter var det klart for Gulalai Ismail fra Pakistan. Hun leder Aware Girls i Pakistan, en organisasjon som arbeider for å bevisstgjøre unge pakistanere, spesielt rettet mot Taliban og religiøs ekstremisme. Fritanke.no intervjuet Ismail i forkant av innlegget.

Den 24 år gamle fredsaktivisten har jobbet for kvinners rettigheter, fred og demokrati siden hun var 16. Etter innlegget, som i stor grad overlappet tematikken i Fritanke.no-intervjuet, fikk Ismail flere lovord og spørsmål fra publikum – blant annet fra en indisk kvinne, som kjenner til forholdene i Pakistan, og lurte på hvordan Ismail unngikk forfølgelse og vold.

– Jeg kan ikke være åpen om mitt livssyn som humanist, men jeg promoterer prinsippene: toleranse, menneskeverd, fred og dialog. I Pakistan kan vi ikke være synlige i media, men jobbe på et grasrot-nivå. Man må holde hodet lavt for å overleve. Vi snakker direkte med unge mennesker, og forsøker å overbevise dem om verdien i en logisk og rasjonell tankegang, og en kritisk holdning overfor de som sprer hat og splittelse, svarte Ismail.

Private selskap driver krig

Den franske pasifisten Pierre Roy leder den ateistiske grupperingen Loire Freethinkers, og holdt en powerpoint-presentasjon med bilder av sekulære fredsmonumenter etter første verdenskrig. Derav ordspillet, med to betydninger av ordet «concrete» – konkret, eller betong. Slike monumenter er ofte samlingspunkt for franske ateister og fritenkere, fortalte Roy, som er bekymret for utviklingen etter 11. september 2001:

– Menneskeheten har det siste tiåret blitt fanget i en negativ krigsspiral. Dessuten kriges det nå gjennom private selskap, som Blackwater. Da er det ikke lenger stater som bærer det overordnede ansvaret for soldatene, men en forretningsmann, og det er bekymringsverdig, argumenterte Roy.

Ikke pasifist, men humanist

Så fulgte et foredrag av Jason Torpy. Han er kaptein i US Army, og har selv vært utstasjonert i Irak. Da han i 1996 begynte sin militærutdannelse ved West Point, var akademiet sterkt preget av religiøse grupper, men det fantes ingen gruppe for ateister eller fritenkere. Det var heller ikke ønskelig, fikk han høre.

– Jeg søkte om å være representant for ateister, men fikk nei. Men etter å ha knyttet kontakter i chatgrupper, fikk vi startet en forening for ikke-religiøse. I dag avholdes humanistiske møter ved alle de fire millitærakademiene i USA.

Torpy beskrev det amerikanske militærsystemet som kristenkonservativt, men at anonymiserte undersøkelser viser at oppunder 25 prosent av soldatene ikke er religiøse. Det er likevel et fåtall av disse som våger å være åpne om sin ateisme, fortalte han. Torpy jobber i dag fulltid med å etablere stadig flere og større humanistgrupper blant amerikanske soldater.

– Jeg er mot krig, men er ikke en ren pasifist. Iblant er det dessverre nødvendig med militærmakt, og jeg er overbevist om at man blir en mer ansvarlig soldat ved å bli bevisst sine etiske prinsipper, uttalte Torpy.

Les mer på www.militaryatheists.org – The Military Association of Atheists and Freethinkers.

Fri tanke intervjuet tidligere en nederlandske, humanistisk kapellan – se saken her.

Sesjon om seremonier

I den tredje parallellsesjonen (sesjon 3A) var tema ”Our emotional life and the role of ceremonies”. Fritanke.no var ikke tilstede her, men det ble holdt foredrag av Wendy James, Tove Beate Pedersen, Pierre Galand,og Naomi Phillips.

Wendy James holdt et generelt foredrag om seremonier i ulike kulturer, og la spesielt vekt på Sudan der hun har gjort feltarbeid. Tove Beate Pedersen fortalte om seremonier spesielt, og brukte Human-Etisk Forbunds humanistiske seremonier som eksempel. Pierre Galand fra Belgia og Naomi Phillips fra Storbritannia snakket om humanisme og gravferdsseremonier i sine respektive land.

Natur handler om samarbeid

Etter lunsj tok vi en tur innom parallellsesjon 3B ”Man – a peaceful animal”. Første taler ut var den kjente amerikanske bloggeren og biologiprofessoren PZ Myers. Han tok for seg myten om at biologi og natur bare handler om ”den sterkestes rett”, om å spise eller bli spist.

– Dette er en fordreining av hva som skjer i naturen. Det handler ikke bare om dreping og krig. Naturen handler også om samhold, fellesskap og samarbeid. Det er en vanlig misforståelse at evolusjonslæren handler om ”survival of the strongest”. Det er feil. Det handler om at den best tilpassede overlever, og det handler om å "get laid" - altså få mest og best mulig avkom, understreket Myers til allmen humring.

Og det å være best mulig tilpasset handler like mye om at man er flink til å justere seg, samarbeide og hjelpe hverandre som det handler om dreping.

– Det spiller egentlig ingen rolle hvor mye du dreper, hvis du ikke får pult, sa Myers til en viss humring i salen.

Han nevnte en rekke eksempler på dyr som har høyt utviklede samarbeidsrutiner som sikrer artens overlevelse. Ett eksempel er keiserpingvinene i Antarktis, og hvordan de samarbeider for å komme seg gjennom vinteren. Alle som har sett suksessfilmen Pingvinenes marsj vet hva dette går ut på.

Myers trakk også fram det høyt utviklede menneskesamfunnet som et eksempel på det samme.

– Det å fly i åtte timer fra USA og hit er en studie i selvkontroll. Denne sosiale evnen har vært et viktig konkurransefortrinn for oss mennesker. Hva hadde skjedd hvis du hadde sluppet en bavianflokk inn i et fly? De hadde ikke sittet i ro ihvertfall. Samarbeid, sympati og deling er ikke noe som kom først da Jesus fortalte oss om det. Vi har det med oss fra naturens side. Make love not war er en veldig viktig evolusjonær srategi, understreket han.

PZ Myers advarte også litt:

– Vi er gode på samarbeid, men vi er også veldig gode til å samarbeide om skikkelig destruktive ting. Miljøødeleggelser, reduksjon av biodiversitet både i havet og på land, brenning av regnskogen og slike ting. Vi trenger derfor en kritisk tenkning basert på en god, bærekraftig moral. Man skal ikke ”stole på vitenskapen”, men alle bør tenke kritisk og anerkjenne et godt, velbegrunnet argument, sa han.

Tror på en verden uten krig

Den amerikanske antropologen Judith L. Hand fortsatte i samme spor som PZ Myers. Hun snakket om hvordan vi kan skape et samfunn uten krig, og hvordan menneskets biologiske forutsetninger legger grunnlaget for en slik utvikling. Hand fokuserte på kjønnforskjeller, og mente at siden reproduksjon er et kostbart prosjekt for kvinner, så ligger det også helt naturlig for dem å sikre en sosial stabilitet som ikke setter dette prosjektet i fare.

For menn er det motsatt. De kan reprodusere seg uten store investeringer, og er derfor ikke like opptatt av sosial stabilitet. Det evolusjonære presset er å pare seg så mye som mulig, og da er sosial status viktig. Menn har derfor et evolusjonært press for å ofre seg i forsvaret av gruppen.

– Her er det veldig vanskelig for en mann å trekke seg unna og være feig. Det vil være ødeleggende for hans status.

Judith L. Hand mente at et samfunn der kvinner får mer å si, også vil bli et samfunn der det blir stadig mindre krig. Hun brukte Norge som eksempel. Dette var tidligere et svært krigersk folkeslag (vikingene), men er nå en fredelig nasjon. Hun viste fram et verdenskart avmerket med ikke-krigerske kulturer der blant andre samer og hopi-indianere var med. Poenget var å vise at krig ikke er et nødvendig resultat av vår natur.

Han poengterte også at holdingsendringer kan skje raskt, og at det derfor er grunn til å være optimistisk når det gjelder muligheten til å bli kvitt krig.

– Det gjelder bare å trykke på de rette knappene, og da må vi engasjere oss, understreket Judith L. Hand. Hun har for øvrig skrevet en bok om temaet; A future without war.

På lørdag kveld samlet alle kongressdeltagerne seg til festmiddag i operahuset i Oslo. Det ble delt ut priser og æresbevisninger til P.Z. Myers, Narendra Nayak, David Pollock og V.B Rawat. Les om alle prisene som ble utdelt her.

Startet kamp mot internasjonal korrupsjon

På søndag, kongressens siste dag, var det nok en gang deltagerne samlet i plenumssalen. Første foredragsholder ut var Peter Eigen. På 80-tallet var han Verdensbankens representant i Nairobi. Der opplevde han at veldig mange av de prosjektene har var involvert i var gjennomsyret av korrupsjon. Han prøvde å protestere mot et konkret prosjekt som var ”helt håpløst og dominert av en korrupt allianse av europeiske selskaper og lokale kleptokrater”.

Da Eigen tok opp saken med sin arbeidsgiver, Verdensbanken, ble han ikke hørt. Da bestemte han seg for at han ikke orket å jobbe der lenger, og sa opp i protest. I stedet grunnla han Transparency International og viet livet slitt til kamp mot internasjonal korrupsjon.

– Det går enorme pengesummer til bestikkelser, og dette er ofte årsaken til at store prosjekter stopper opp og blir stående halvferdig. Det er selvsagt folket må betale prisen for dette, fortalte Eigen.

Transparency International har helt siden starten kjempet for at europeiske selskaper ikke skal kunne unnskylde seg med at de ”må tilpasse seg lokale forhold”.

– I 1997 fikk vi de store selskapene til å gå med på å ikke betale bestikkelser i utlandet. Det var en stor seier, som har båret frukter, selv om mange land har vært trege med å følge opp, fortalte han.

Eigen fortalte om en del skandalesaker som har fått mye oppmerksomhet nå, men som ingen ville ha brydd seg om før. British Aerospace var blant annet involvert i en stor korrupsjonssak i 2003. Det samme var norske Statoil i samme år da det ble oppdaget at de hadde betalt bestikkelser i Iran.

– Resultatet ble at de ansvarlige måtte gå og at det ble ryddet opp. Det er ikke mer korrupsjon nå enn det var før. Men det er flere rettssaker. Før fikk vi aldri høre om det. Så selv om det kan gi inntrykk av at det er mer korrupsjon nå, så er det ikke det. Det går riktig vei, poengterte Eigen.

Transparency International har nå rundt 100 lokalavdelinger. Hovedkontoret ligger i Berlin. De har nå fått med seg Verdensbanken i kampen mot internasjonal korrupsjon.

Under spørsmålsrunden etterpå, var det en deltager som ville vite hva man skal gjøre med småbestikkelser til ulike offentlig ansatte.

Eigen mente at man noen ganger ikke har noe valg, men at man da bør gjøre det offentlig at man måtte betale.

– I mange land er småbestikkelser en del av lønnssystemet. Når vi snakker med myndigheter i enkelte land, kan de si ting som at ”våre offentlige ansatte trenger ikke lønn. De er selvfinansierende”. Så det er et dilemma. Så hva gjør du? Jeg synes man skal være streng. Du bør si nei. Men hvis du må betale, gjør bør du gjøre det offentlig. Fortell det til alle samme, og gjør det klart til den som mottar bestikkelsen, at du kommer til å fortelle det. Det er mange firmaer som ikke betaler bestikkelser i det hele tatt, og de klarer seg helt fint, svarte Peter Eigen.

I forlengelsen av Peter Eigens foredrag, vedtok IHEU en resolusjon om internasjonal korrupsjon.

Kastet ut fra sitt hjemland

Deretter var det klart for Taslima Nasrin. Hun fortalte om en oppvekst i Bangladesh der hun fikk sin handlingsfrihet sterkt begrenset fordi hun var jente. Hun fikk ikke lov til å snakke med gutter. Moren hennes fikk henne til å lese Koranen.

– Jeg forstod ikke hva som stod der fordi det var på arabisk. Til slutt fikk jeg tak i en oversettelse til mitt språk, bengali. Da fikk jeg endelig lest hele Koranen, og ble ateist. Koranen er et godt verktøy hvis man vil inspirere muslimer til å bli ateister, sa Nasrin.

Hun fortalte eller som sin kamp for likestilling og rettferdighet, og hvordan denne kampen etter hvert førte til dødstrusler og at hun måtte flykte fra sitt hjemland.

– Regjeringen ville ha meg hengt. 100.000-vis av folk demonstrerte i gatene mot meg. Jeg måtte gå i dekning etter hvert forlate Bangladesh. Nå har jeg ikke vært der siden 1994. Jeg får ikke lov til å reise tilbake. Jeg har en dom. Jeg har kritisert islam og de gjeldende sosiale normene, og det aksepteres ikke. Selv ikke da moren min lå på dødsleiet i fikk jeg lov til å komme hjem for å hilse på henne, poengterte Nasrin.

Siden hun ble forvist fra sitt hjemland i 1994, har hun bodd i mange land, inkludert Sverige. Nå bor hun i New Dehli, India. Men også i India har hun blitt satt i husarrest og blitt forfulgt. Les mer om Taslima Nasrins historie på Wikipedia.

Taslima Nasrin er sterkt kritisk til islam.

– Det kan godt det finnes moderate muslimer, men det er fundamentalistene som er på lag med islam. Mange sier at islam er en fredsreligion, men det er ikke det jeg har opplevd i mitt liv. Religionen trekker i feil retning. Det er bare å lese Koranen. Hvorfor protesterer ikke moderate muslimer mot alle overgrepene som gjøres av fundamentalister, hvis det er så mange av dem? spurte hun.

Nasrin understreket at hun ikke hater muslimer, og at hun alltid forsvarer de som er undertrykt, også når det er muslimer som undertrykkes. Likevel er hun bekymret over at frykten for å fornærme muslimer, nærmest har gjort islam unntatt fra kritikk i deler av verden.

Hun understreket også at den reelle motsetningen i verden ikke er mellom religioner, men mellom fornuft og rasjonalitet på den ene siden og fundamentalisme på den andre.

Debatt om militæret

Det siste innslaget på søndag var en plenumsdiskusjon om humanisme og militærtjeneste, mellom Jason Torpy, Baard Thalberg, Pierre Henri Roy og Lars Gule hvordan humanister bør forholde seg til militærtjeneste og væpnet kamp.

Amerikaneren Torpy er president i “The Military Association of Atheists and Freethinkers”, og argumenterte for at det noen ganger er rettferdig og riktig å gå til krig. Han erklærte seg som motstander av militærnekting på politisk grunnlag, så lenge man har verneplikt, men aksepterte nekting av samvittighetsgrunner. Dette var Lars Gule uenig i. Han synes også det må aksepteres å nekte på politisk grunnlag, noe han selv har gjort.

Baard Thalberg, som i lang tid har sittet i Human-Etisk Forbunds hovedstyre, men som også jobber i Forsvarets sikkerhetsavdeling, poengterte at det er vanskelig å være prinsipiell når man kommer opp i konkrete situasjoner. Da blir man veldig fort pragmatisk, noe som ikke er så veldig mye å være stolt av, understreket han.

Som en kommentar til Johan Galtungs foredrag på fredag, tok Jason Torpy det stikk motsatte standpunktet. Han mener at ”remote warfare”, det vil si blant annet droneangrep, er mer moralsk forsvarlig enn ansikt til ansikt-krigføring, ettersom man gjør det lettere for soldatene og sparer liv. Men dette selvsagt forutsatt at krigen er rettferdig, understreket han.

Lars Gule kommenterte også på dette utsagnet til Galtung, og mente sammenligningen hans var svært problematisk, for å si det mildt.

– Når man møter offeret ansikt til ansikt i et overlagt drap, som massemorderen på Utøya gjorde, er det definitivt en langt verre handling enn en soldat som deltar i en FN-sanksjonert aksjon og handler under ordre, poengterte Gule.

Han la til at det bare er ved å internalisere respekt for menneskerettigheter og internasjonal lov blant verdens myndigheter at man kan forhindre krig.

– Det er den eneste veien, og det er en humanistisk kamp å få det til. Ideen om at alle kriger i Midtøsten der vestlige land deltar bare handler om olje, er venstreradikale konspirasjonsteorier som ikke tåler å bli gått etter i sømmene, poengterte han.

Kamp mot irrasjonalitet på mandag

Selv om kongressen sluttet formelt på søndag, var det to ekstrasesjoner på mandag. Den ene handlet om hvordan man skal fremme vitenskapelig tenkemåte og bekjempe overtro. Det var flere bidrag. Leo Igwe fra Nigeria presenterte deres kamp mot hekseribeskyldninger, Valerii Kuvakin fra Russland fortalte om situasjonen i sitt hjemland, og Dr. Vijayam fra India fortalte om arbeidet ateistsenteret i Vijayawada gjør for å bekjempe skadevirkninger av irrasjonelle, religiøse forestillinger.

Deretter fortalte Andreas Heldal-Lund om som karriære som kritiker av scientologikirken. Human-Etisk Forbunds aksjon Ingen liker å bli lurt ble også presentert. Deretter fortalte Babu Gogineni fra India om kampen for å frigjøre den lille jenta Shambavi fra en status som Dalai Lamas inkarnasjon. Fritanke.no har skrevet om dette tidligere.

Til slutt fortalte professor Narendra Nayak om sin kamp mot irrasjonalitet og lureri i India. Nayak bruker de samme trylletriksene som mange ”medisinmenn” bruker for å lure folk, og avslører dem slik at folk ikke så lett lar seg lure neste gang.

Seremoni-workshop

På mandag ble det også holdt en seremoni-workshop. Konfirmasjonsansvarlig i Human-Etisk Forbund, Inger Johanne Slaata, sier til Fritanke.no at det var en veldig fruktbar sesjon der alle fikk bidra med sitt. Det ble mye oppmerksomhet rundt de norske seremoniene, og flere av deltagerne hadde også deltatt på en ekte konfirmasjonsseremoni dagen i forveien.

– For noen, som islendingene og danskene, ble dette god input til ting de selv har lyst til å starte opp. For andre ble konfirmasjonstradisjonen vi har her i Nord-Europa mer eksotisk, sier Slaatta.

Oslo-declaration on peace

Under konferansen ble det vedtatt en deklarasjon om fred. Den slår fast at et sekulært samfunn med livssynslikestillng og livssynsfrihet er en forutsetning for fred. Deklarasjonen konstaterer også at fred er en pågående prosess.

– Vi må omfavne den bråkete freden i byen, og ikke stikke av til den stille freden på gravlunden, heter det i uttalelsen. Les den her.

Det ble også vedtatt en resolusjon om humanistiske kapellaner.

Se flere saker fra humanistkongressen:

Jobber som humanistisk kapellan
Bør humanister anerkjenne militærmakt?
Kongressen er godt i gang
– We are the hardliners

Bildeserier:

Fredag
Lørdag og søndag

Se bildet større

Peter Eigen fortalte engasjert om sin kamp mot internasjonal korrupsjon søndag morgen. FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Sophie in't Veld. FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Greg Epstein FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Kronprins Haakon FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

PZ Myers FOTO: Even Gran

Se bildet større

Oslo fylkeslag arrangerte gatefest med pølsegrilling fredag ettermiddag. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Narendra Nayak viste hvordan den kjente indiske guruen Sai Baba, som nylig døde, utfører sine triks. FOTO: Even Gran

Se bildet større

IHEUs president Sonja Eggerickx åpnet kongressen på fredag. FOTO: Reidar Thorsen

Se bildet større

Vikas Gora FOTO: Reidar Thorsen

Se bildet større

Humanistene minglet på operataket før festmiddagen. FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Valerij Kuvakin. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Dr. Viyajam fra India. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Leo Igwe fortalte om hekseforfølgelser i Nigeria på en seminar om kampen mot overtro på mandag. FOTO: Even Gran

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!