Øyvind Strømmen om boka til Hege Storhaug: Dårlig islamkritikk

Hege Storhaug har suksess med sin selvpubliserte bok «Islam – den 11. landeplage». Anmelder Øyvind Strømmen (t.h.) er ikke like imponert. FOTO: t.h.: Hordaland fylkeskommune

Øyvind Strømmen om boka til Hege Storhaug: Dårlig islamkritikk

Plukker bare de sure bitene.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.01.2016 kl 10:22

Islam – Den 11. landeplage, har Hege Storhaug kalt sin bok. Referansen til Arnulf Øverlands kjente kristendomskritiske foredrag er åpenbar. Storhaug vil gjerne være en slags Øverland, bare at hennes kritikk er rettet mot islam.

Akk, om det bare var så vel. I sin famøse tale i Studentersamfundet 21. januar 1933 kom Øverland riktignok med flere rimelig usaklige angrep på kristendommen, og han serverte en rekke påstander av det man nok kan kalle diskutabel karakter. I det minste var foredraget hans gjennomgående godt skrevet og preget av humor. Storhaugs bok kunne trengt både en solid redaksjonell gjennomgang, litt lystigheter og fokus. Den har ingen av delene. Boken er derimot preget av både slurv og feil.

Noen bagateller og lattervekkende feil

Noen av dem er bagateller, som feil i årstall. Andre er litt mer pinlige, som når hun omtaler slaget ved Badr i 624 som et slag mot «den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish». Slaget - som regnes som et avgjørende slag i tidlig islamsk historie - stod ganske riktig mot Muhammeds motstandere blant Banu Quraish, men denne stammen var ikke jødisk, den hadde tilhørighet til en arabisk polyteistisk religion vi i dag ikke vet all verden om. Dette var også stammen Muhammed selv var født inn i.

En feil er mest lattervekkende: I sin omtale av innvandrertette franske forsteder, banlieues, viser hun som referanse til et YouTube-klipp som skal vise «hvordan det foregår når politiet omringet av voldelige ungdomsgrupper, må bruke skytevåpen for å komme seg helskinnet ut».

YouTube-videoen det vises til er egentlig et klipp fra en doku-fiksjon laget av den franske filmskaperen Ladj Ly, en film som er ment å kritisere medias (ensidige) fremstilling av nettopp les banlieues.

YouTube-videoen det vises til er egentlig et klipp fra en doku-fiksjon laget av den franske filmskaperen Ladj Ly

Disse forstedene er startpunkt for Storhaugs bok. I den sammenheng viser hun til flere rapporter. Først rapporten «La France sait-elle encore integrér les immigres?» («Vet Frankrike fremdeles hvordan immigranter skal integreres?»), som hun omtaler som «et gjennomgripende oppgjør med fransk innvandrings- og integreringspolitikk».

Deretter rapporten «Banlieue de la Republique», utarbeidet av et forskerteam ledet av forskeren Gilles Kepel. Til sist, og ferskest, rapporten «Generation Radicale», laget av sosialistpolitikeren Malek Boutih.

Statister fra forstedene

Hun gir også selv en beskrivelse av nitristheten i en banlieue i Marseille: av de identiske, grå og dystre blokkene, av følelsen av å være omringet av motorveier, av søppel som flyter, av et modernistisk boligprosjekt «som [må kunne karakteriseres] som et gigantisk feilslått fremmedgjørende prosjekt med mer enn én dose totalitære trekk».

Her siterer hun også danske Khaled Mustapha, som beskriver områder der ungdom vokser opp og ikke blir «medborgere», men istedenfor blir «motborgere», fylt av hat mot landet de opplever at har snudd dem ryggen.

Hun gir også selv en beskrivelse av nitristheten i en banlieue i Marseille

Stemmene deres er imidlertid ikke å høre i Storhaugs bok. De er statister, en smilende ung gutt som selger narkotika og som blir gjort til representant for mopedkjørende muslimsk ungdom; en liten gjeng som blir oppsøkt av to menn med langt skjegg på gaten, det Storhaug antar er «misjonerende islamagenter blant unge marginaliserte og fremmedgjorte sjeler».

Besatt av islam som forklaring

Den faktiske beskrivelsen av les banlieues drukner ganske raskt i Storhaugs besettelse med islam. Det begynner med at de nevnte rapportene fremstilles på forvridd vis. «Hinduisme, buddhisme eller andre religioner er ikke et tema for rapportens bekymrede utlegninger», skriver Storhaug om rapporten «Vet Frankrike fremdeles hvordan immigranter skal integreres?», og viser til et underkapittel om kulturelle praksiser som utfordrer den franske republikken: «Kvinneundertrykking og praktiseringen av salafistisk islam».

De nevnte rapportene fremstilles på forvridd vis

Joda, rapporten omtaler absolutt kvinneundertrykking og nevner også – svart på hvitt, og for øvrig helt presis – islamske praksiser som utfordrer Frankrike, et land preget av en sekularisme, laïcite, som er langt mer vidtgående enn alminnelig norsk forståelse av ordet.

Blant annet nevnes bruken av hijab, som ikke er tillatt i fransk, offentlig skole, og av niqab, som er forbudt i offentlig rom (riktignok med noen unntak). Dessuten nevnes «salafistisk skjegg». Det er faktisk det eneste stedet salafisme konkret nevnes i det nevnte kapittelet. Istedenfor snakkes det om l’integrisme islamique, et begrep som grovt kan oversettes med «altoppslukende islam» eller med «islamsk fundamentalisme».

Storhaug har rett i at det er islam som omtales i denne sammenheng. Rapportørene understreker imidlertid selv at lignende utfordringer også ville kunne komme annetsteds fra, for eksempel dersom det fantes «et betydelig hinduistisk samfunn i Frankrike».

Det nevnes spesifikt at det for Frankrike ville være vanskelig å godta at aske fra avdøde brent på begravelsesbål ble spredt i elver. Dette utelater Storhaug, slik hun også utelater rapportens innledende kapittel om integrering som virker, eller at rapporten – også når den snakker om utfordringer mot fransk laïcite – understreker at flertallet av muslimsk opphav i Frankrike verken er fundamentalister eller ekstremister.

Et fortegnet bilde

Kepel og hans medarbeideres arbeid oppsummeres også heller grovkornet. Riktignok nevner hun de mange som ikke fullfører skolegang, den store arbeidsledigheten, parallell økonomi og narkotikahandel. Men hennes fokus ligger på islam, på islamske fortolkninger av hva som er tillatt (halal) og hva som er forbudt (haram), og på det muslimske brorskapets rolle.

At en av Gilles Kepels sentrale hypoteser er at det han kaller «forverret pietisme» er et symptom på forstedenes krise, og ikke årsaken, nevner ikke Storhaug. Kepel har også pekt på at man siden 2005 har sett økt demokratisk deltagelse fra unge franskmenn med nordafrikanske røtter, noe han ser på som en god nyhet. Heller ikke det nevner Storhaug.

Malek Boutih er – med rette – bekymret for fremvekst av «islamistisk radikalisme». Samtidig omtaler han fremveksten av fransk ytre høyre som «en svært bekymringsfull faktor», som kan ødelegge «den nasjonale sammenhengskraften».

«Jihadistene, gjennomsyret av hat og av reaksjonære slagord, har intet frigjørende prosjekt, vi kan motarbeide dem gjennom [å satse på] fremgang, autonomi og frigjøring, som gir alle […] en følelse av republikansk medborgerskap», skriver Boutih, som beskriver tiltak for å slå tilbake islamistisk propaganda. Han slår fast at «vår generasjons historie enda ikke er skrevet».

Ynkelige Europa

For Storhaug er den skrevet. For henne har Frankrike nådd et «point of no return». Det er for sent. Jeg slutter aldri å undre meg over hvor svak og ynkelig en del selverklærte islamkritikere ser ut til å mene at europeisk kultur og europeisk demokrati er.

For [Storhaug] har Frankrike nådd et «point of no return»

Det er imidlertid ikke noe av dette som er det største problemet med «Islam – den 11. landeplage». Tidlig i boken skriver Storhaug om hvordan hun tidlig i sin karriere fikk et inntrykk av islam som «en lørdagsgodtepose for barn, som typisk inneholder både søte og sure biter».

De søte bitene legger hun bort. De er ikke viktige for henne. Islams lange historie er selvsagt full av sure biter, og man trenger heller ikke lete lenge for å finne sure biter i konservativ islamsk lære, eller i hvordan islam praktiseres som religion i dag. Dem er det mange av: undertrykkelse og overgrep mot annerledes troende, ekstrem religiøs-politisk fanatisme, kvinneundertrykking, forakt mot homofile, groteske straffemetoder, antisemittiske ideer med et – i det minste delvis – islamsk fundament.

Velger man bare ut de mest vonde bitene kan man skape en virkelig motbydelig godtepose.

Undergangspåstander

Det er ingen ny øvelse dette. Storhaugs metode er velprøvd, ikke bare med islam, men også med andre religioner – i norsk historie blant annet med katolisismen.

Deretter kan man følge på med undergangsspådommer. Hos Storhaug kommer de som perler på en snor. Frankrike er fortapt. Norge står i fare for å vende tilbake til «religiøst diktatur og kvinneundertrykking, fravær av demokrati, sterke skiller mellom folk og styresmakt, dype voldelige konflikter [og] fattigdom», og alt dette på grunn av islam. Ja, innen to til fem år vil selve Europas skjebne være avgjort. Det er «for sent å rydde opp på en god måte».

Mekka- og Medina-muslimer

Hege Storhaug skiller ikke mellom islam og islamisme. Hun hevder at det for henne er samvittighetsmessig umulig, en «intellektuell eller ideologisk teoriøvelse». Men hun gjør et skille likevel. Hun deler muslimer opp mellom sympatiske og fredelige «Mekka-muslimer» (som hun gir svært få eksempler på) og «Medina-muslimer», representanter for en «ureformert religion med røtter i den arabiske ørkensanden på 600-tallet».

Begrepene har hun lånt fra Ayaan Hirsi Ali. At for eksempel den saudiske wahhabismen – islam på sitt mest reaksjonære og menneskefiendtlige – faktisk er en reformbevegelse, en bevegelse som definerer bort det meste av islamsk historie og kultur, ser hun ikke ut til å være klar over.

[Storhaug] lener seg blant annet på den rabiat antimuslimske skribenten Robert Spencers bøker

Storhaug hopper inn i islams historie og islamske grunntekster, på jakt etter de sure bitene, på jakt etter det som blir en slags allmenn forklaring. Hun lener seg blant annet på den rabiat antimuslimske skribenten Robert Spencers bøker The Myth of Islamic Tolerance og The Politically Incorrect Guide to Islam, samt på Helle Merete Brix, Torben Hansen og Lars Hedegaards bok I krigens hus.

Hun viser også til Bat Ye’or, ellers kjent som opphavskvinnen til den såkalte Eurabia-teorien. Teorien i seg selv ligger hun unna, men en mistenksom leser kan nok lukte dunkle komplotter i bakgrunnen av også Storhaugs tekst.

En usalig suppe

Til gjengjeld presenteres vi for forestillingen om at vi nå befinner oss i «den tredje jihaden», der islam igjen prøver å overta Europa. Den første kom da muslimske hærstyrker tok seg over Gibraltar-stredet i år 711. Den andre var det ottomanerne som stod for, frem til de bli stanset ved Wiens porter i 1683.

Og nå? Nå er det «borgere og bevegelser» på innsiden av våre grenser som fører jihaden, «i form av ideologisk kamp mot frihetsverdiene våre». Slik reduseres 1300 år med europeisk historie til en slags episk kamp som minner mer om dårlig fantasylitteratur enn om virkeligheten.

1300 år med europeisk historie [reduseres] til en slags episk kamp som minner mer om dårlig fantasylitteratur enn om virkeligheten.

I Storhaugs lappeteppe av et kampskrift blandes likt og ulikt, relevant og irrelevant, historie og samtid, til en eneste suppe. Det hele er faktisk ganske trist. I blant treffer nemlig Storhaug i sin islamkritikk. Det er grunn til å kritisere Det muslimske brorskapet. Det er grunn til bekymring over salafisme. Det er grunn til å stille skarpe spørsmål ved norske muslimske talspersoners forhold til Yusuf al-Qaradawi. Det er grunn til å gyve løs på kvinnefiendtlige praksiser og ideer.

Og man kan selvsagt legge til selvfølgeligheter: Den selverklærte islamske staten har åpenbart noe med islam å gjøre. De som sier noe annet kommer som regel med en normativ vurdering, og slett ikke en deskriptiv. Dessverre drukner imidlertid denne islamkritikken i enøydhet og i rent tøv.

Mein Kampf? Virkelig?

Et eksempel er talende: Hege Storhaug skriver at 9,3 prosent av teksten i «trilogien» Koranen, sira og hadithene er «negativ og fiendtlig til jødene». Til sammenligning, hevder hun, viet Hitler bare «syv prosent av Mein Kampf til jødehat».

Man kan spørre seg om Storhaug i det hele har noen kjennskap til Hitlers Mein Kampf. Bokverket er – og dette burde virkelig ikke komme som noen overraskelse – gjennomsyret av jødehat, og av en dypt konspirasjonsteoretisk antisemittisme. Å operere med et prosenttall er en ganske underlig øvelse, men enhver som kaster bort tiden på å lese naziførerens bok vil oppdage at Storhaugs tall er påfallende lavt.

Man kan videre spørre seg hvilken «trilogi» Storhaug egentlig tenker på: Sira-materialet, biografiske fremstillinger av profeten Muhammeds liv, er svært omfattende. Det samme gjelder hadith-samlingene, primært angivelige sitater fra Muhammed.

Hvor i all verden har Storhaug disse prosenttallene fra? Jo, de kommer fra den amerikanske fysikeren og «islamkritikeren» Bill Warner – en i utgangspunktet ganske obskur figur i det amerikanske antimuslimske universet. Warner har på sin side snytt tallene ut av sin egen nese, riktignok etter lesning av islamske tekster, en lesning som er mer kreativ enn Fandens lesning av Bibelen. Om han i det hele har lest Mein Kampf er en sann gåte.

Manglende kilde-kritikk

Storhaug stiller ingen spørsmål ved dette. Hun er imidlertid forberedt på kritikk. «Islams talspersoner (og deres norske støttespillere) vil diskreditere Warner», skriver hun i en fotnote. Hun roser hans «systematiske islamstudier», og omtaler hans arbeid som «solid, troverdig» og som «basert på bruk på av logisk sans og kritisk fornuft». Mon det. Warner klarer selv å få Koranens lån fra jødisk tradisjon knyttet til profetiske advarsler som til å være anti-jødiske. Storhaug utviser en tragisk mangel på kildekritikk. Men hun får enda noen sure drops til godteposen.

Storhaug utviser en tragisk mangel på kildekritikk.

Det er sant og si gruelig synd dette også. Islamske skrifter er selvsagt ikke uten anti-judaistiske innslag. På samme måte som tidligere tiders kristne anti-judaisme er relevant for å forstå den moderne vestlige antisemittismen, er islamsk antijudaisme – sammen med lån fra nettopp Europa – relevant for å forstå moderne antisemittisme i blant annet den arabiske verden. Hege Storhaug kunne levert treffende islamkritikk. Hun gjør det ikke.

Hvilke moskeer skal stenges?

Men la oss – slik en del av Storhaugs tilhengere uansett insisterer på å gjøre – overse alle bokens feil og mangler, la oss glemme tvilsom kildebruk og historiske analyser som i aller beste fall kan omtales som dristige. La oss si at Hege Storhaug har rett: Islam er den ellevte landeplage. Frankrike er allerede fortapt. Norge kan bli senket ned i middelalderens mørke. Hva gjør vi da? Storhaug skylder oss vel noen svar?

Jo, det finnes noen i boken Islam – Den 11. landeplage. Europa må løfte verdifanen, skriver Storhaug, og hun etterlyser et forbud mot niqab. Nå er riktignok niqab et marginalt fenomen i Norge, men jeg kunne ha fulgt henne. Det synes dog litt puslete i møtet med en landeplage.

La oss si at Hege Storhaug har rett: Islam er den ellevte landeplage. Frankrike er allerede fortapt. Norge kan bli senket ned i middelalderens mørke. Hva gjør vi da?

Hun vil også ha strengere innvandringspolitikk, hvilket neppe er noen stor overraskelse. I tillegg mener at hun at «enhver Medina-moské [må] stenges, enhver Medina-bevegelse forbys»; ja, de må «klassifiseres på linje med den høyreekstremismen de vitterlige representerer».

Nå er det faktisk slett ikke forbudt å være høyreekstremist i Norge. Våre grunnleggende frihetsverdier garanterer også folk med virkelig motbydelige ideologier retten til å både organisere seg og ytre seg. La meg likevel stille et oppfølgingsspørsmål: Hvem er det som skal avgjøre hvilke moskeer i Norge som tilhører den oppkonstruerte kategorien «Medina-islam»? Kan kanskje Hege Storhaug gi oss en oversikt?

Akk, hvor man skulle ønske seg at man i Norge fikk se ordentlig islamkritikk.

Se bildet større

Øyvind Strømmen er religionsviter og frilansjournalist og har skrevet om radikal islamisme og høyreekstremisme i ulike norske medier.

Se bildet større

Hege Storhaugs Islam. Den 11. landeplage har blitt en bestselger.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!