– Verden trenger flere humanister, ikke krangling

 

Svar til Humanistforbundet:

– Verden trenger flere humanister, ikke krangling

– Verden trenger flere humanister, ikke krangel mellom oss som setter mennesket i sentrum, skriver fagsjef Bente Sandvig i HEF i dette svaret til Humanistforbundet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
07.06.2013 kl 09:43

Svar til Humanistforbundets debattinnlegg om det de oppfatter som angrep fra HEFs side.

Anekdoten om tilblivelsen av det som nå heter Humanistforbundet, er en god historie som jeg skjønner har journalistisk interesse. Samtidig rommer denne måten å etablere et tros-/livssynssamfunn en moralsk utfordring, vil jeg nok mene:

Talspersoner for Humanistforbundet hevder at utformingen av et noe svevende metafysisk trosgrunnlag, ikke er noen nachspiel-idé – men en bevisst ironisering og provokasjon for å belyse hvor unaturlig det er å ha et skille mellom tros- og livssynssamfunn.

Tja, ikke mer unaturlig enn at det er distinksjonen menneskerettighetene innfører når det gjelder området: skillet religion og overbevisning. Det opprinnelige russiske begrepet ble senere oversatt til det engelske beliefs og tolket som at verdslige, filosofiske overbevisninger har krav på samme grad av beskyttelse som religioner. Denne kategoriseringen og forståelsen har vært med helt siden religionsfrihetsbegrepet ble utmyntet i Menneskerettserklæringen. Så kan man saktens mene det er et unødvendig og kunstig skille, og arbeide for at for eksempel «livssyn og livsynssamfunn» blir overordnet kategori, og at skillet mellom religiøse og verdslige livssyn oppheves.

Bruk av «ironisering og provokasjon» da Trossamfunnet Selv søkte om godkjenning, kan imidlertid også ses som et mindre seriøst forsøk på å utnytte en offentlig økonomisk støtteordning.

Bruk av «ironisering og provokasjon» da Trossamfunnet Selv søkte om godkjenning, kan imidlertid også ses som et mindre seriøst forsøk på å utnytte en offentlig økonomisk støtteordning. Det er noen slike eksempler som er bakgrunnen for Stålsett-utvalgets forslag om å stramme inn på hva som skal til for å bli godkjent som tros- eller livssynssamfunn. Så til nå-situasjonen:

Ingen monopolisering

Human-Etisk Forbund (HEF) gjør slett ikke krav på noen monopolisering av livssynsrommet, selv om vi enn så lenge er den største organisasjonen i statistikken. Vi samarbeider godt med Holistisk Forbund i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) – og utfordrer hverandre gjensidig om det vi er uenige om. Den samme holdningen vil vi ha overfor Humanistforbundet. Verden trenger flere humanister, ikke krangel mellom oss som setter mennesket i sentrum.

Verden trenger flere humanister, ikke krangel mellom oss som setter mennesket i sentrum.

Vi gjør heller ikke krav på noen monopolisering av humanismebegrepet. HEFs bruk av humanisme som navn på sitt livssyn er likeverdig med det som i norsk tradisjon er kjent som human-etikk. Ved oppstarten av forbundet på midten av 1950-tallet, var det særlig viktig å kommunisere at man kunne være et etisk ansvarlig menneske, selv uten noen gudstro. Derfor ble etikk som element i livssynet vektlagt så sterkt i navn på organisasjonen og livssynet. Mange er glade i denne vektleggingen av etikken, mens andre er opptatt av at livssynet også rommer oppfatninger av virkeligheten og menneskets plass. Det sentrale her er at vår form for livssynshumanisme hører hjemme innen IHEUs rammer som et verdslig livssyn:

«Humanismen er et demokratisk, ikke-teistisk og etisk livssyn som fremholder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten.»

Mange har «aksjer» i den humanistiske idétradisjon

Vi erkjenner at humanismen som idétradisjon og kulturpåvirkning er langt videre, og at mange har «aksjer» i denne. I nyere tid er humanisme også utmyntet som selvstendig positivt livssyn. Det er dette som betegnes «livssynshumanisme» i skolens læreplaner – til forskjell fra den bredere kulturtradisjonen.

At andre enn oss ønsker å bruke humanismebegrepet om sitt livssyn, sjenerer ikke oss.

I dag er snarere utfordringen at visse politikere har en tendens til å glemme den sideordnende konjunksjonen «og» når det er snakk om sammenstillingen kristen og humanistisk i ny grunnlovsformulering og skolens formål. I vår skolering snakker vi gjerne om «arven fra Athen» som den ene viktige kulturimpulsen og «arven fra Jerusalem» som den andre. Dels er disse i motstrid: mennesket eller gud som det sentrale – og dels kan samme verdi begrunnes i begge tradisjoner.

Ulik organisering

Det må være en spennende utfordring å organisere både religiøse og verdslige humanister under samme paraply, slik Humanistforbundet vil. Nettopp holdningen til om man bygger sitt livssyn på oppfatningen om det finnes noe guddommelig eller ikke, er en viktig grenseoppgang for oss både når det gjelder virkelighetsoppfatning og etikkens begrunnelse, og kjernen i at vi definerer oss som et livssynssamfunn. Vi velger altså å organisere oss annerledes, og så jobbe på tvers av ulike religioner og verdslige livssyn der det er formålstjenelig.

At Humanistforbundet skulle være mer dialogvennlige enn HEF, gjenstår å se. Vi har deltatt i livssynsdialog og praktisk samarbeid siden de store dialogprosjektene på Nansenskolen på 90-tallet, og deltar aktivt i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og lokale dialoger. Så langt har jeg ikke møtt noen sosialhumanister her – men med den erklærte viljen til dialog, antar jeg det bare er et tidsspørsmål.

Prinsipielt riktig med egenfinansiering

Et annet skille mellom oss som trekkes fram, er synet på kontingent. Både praktisk og prinsipielt vil jeg mene det er riktig og viktig med en grad av egenfinansiering. Både for å være mindre avhengig av staten og for å være forberedt overfor endrede økonomiske forutsetninger.

Det er flere som har spådd HEFs død i det siste – men ryktene er nok sterkt overdrevet.

Det er flere som har spådd HEFs død i det siste – men ryktene er nok sterkt overdrevet. Dels står vi godt på flere ben: vi er livssynssamfunn, seremonileverandør, interesseorganisasjon og en livskraftig landsdekkende organisasjon. Dette har i hvert fall hittil gjort vår posisjon unik. I andre land vil man oftere finne flere, ulike humanist- og ateistorganisasjoner med ulik profil og mindre tyngde.

«Det er også godt kjent at HEFs religionskritikk ofte både er kontroversiell og generaliserende», hevdes det. I kronikken er det gitt ett eksempel på en uttalelse fra Levi Fragell om hvordan en ganske aggressiv og pågående misjon fra vestlige evangeliske trossamfunn virker inn i afrikanske samfunn. Jeg oppfatter ikke Levis kommentar som spesielt kontroversiell, men snarere som en høyst berettiget kritikk som deles av mange. Hvor generaliserende den er, avhenger av kontekst og dokumentasjon han leverer. Videre hentes det støtte til argumentet fra Torkel Brekkes utfall mot HEF nylig. Se gjerne den oppfølgende debatten på blant annet Verdidebatt.no for tilsvar og nyansering av hans kritikk.

Er det det hele, eller kan vi få andre og bedre eksempler?

HEF kritiserer primært statskirkeordningen

Jeg har arbeidet størstedelen av mitt yrkesliv i HEF, og det er mange år siden jeg synes kritikken av HEFs religionskritikk hadde noe for seg. Pionerene var altså opptatt av det etiske. 70- og dels 80-tallet var preget av kritikk ikke minst mot kirkens kvinnesyn og motstand mot selvbestemt abort. Viktig religionskritikk i sin tid, og som jeg går ut fra at de fleste er enige om at var berettiget.

I dag sitter vi igjen med en forholdsvis liberal kirke med manglende oppslutning om sine religiøse aktiviteter. Det vi kritiserer i dag, er primært statskirkeordningen – som både forskjellsbehandler «oss andre» og begrenser kirkens religionsfrihet. I tillegg har reaksjoner fra deler av kirkens side i kjølvannet av Stålsett-utvalget, ført til en viss kritikk av kirkens manglende solidaritet og støtte til kravet om likebehandling av alle landets borgere. Den formen for kritikk og også kritikk av religiøse dogmer og praksis som undertrykker individer, oppfatter jeg som høyst legitim og nødvendig om man påstår at mennesket er mål og ikke middel.

Se bildet større

For full sang. Human-Etisk Forbund avholdt sist helg landsmøte, og her synger avtroppende styreleder Åse Kleveland, påtroppende styreleder Tom Hedalen og landsmøtedelegatene «Til Ungdommen». Ryktene om forbundets snarlige død er sterkt overdrevet, skriver fagsjef Bente Sandvig. FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

Se bildet større

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund. Hun satt også i det såkalte Stålsett-utvalget, som på oppdrag fra Regjeringen leverte en rapport om ny og mer likebehandlende religions- og livssynspolitikk.

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!