Are Sende Osen prøver å stifte en ny religion i den siste sesongen av På tro og Are.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

– Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.03.2018 kl 14:31

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Haakon Gunleiksrud er sentralstyremedlem i Humanistisk ungdom.

Se bildet større

Religionen stiftes i siste program under et folkemøte på Folkets hus på Ranheim. Are serverer sine følgere ost og øl og leser høyt fra de ti budene til «Stjernestøvets søskenbarn».

TV-ANMELDELSE: I sesong 3 av NRK-serien På Tro og Are fortsetter programleder Are Sende Osen reisen gjennom den fargerike og rare religionsfloraen i Norge. Dog denne gangen med en ny vri. I forsøk på å lære noe generelt om alle religioner og utforske rammene rundt religionsutøvelse i Norge, oppretter Are en egen religion: Stjernestøvets Søskenbarn.

Den nye religionen kommer fra et påstått ektefølt behov etter å lage verdens beste religion som kan fungere i dette årtusenet. De fleste mennesker er troende og har et behov for å, i større eller mindre grad, uttrykke denne troen gjennom religiøs praksis.

På bakgrunn av dette plukker Are «det beste» fra alle religioner og blander det med sine tanker om virkelighetsoppfatning, menneskesyn og etikk. Sammen med en god dose sjarm og humor ender man opp med en trosbekjennelse som mest av alt fremstår en mikstur av HEFs humanistmanifest og SVs partiprogram.

Ekte religionsstiftere begynner med troen

Are tar oss med gjennom krevende prosesser for å få registrert og anerkjent sin nye religion. Vi blir med til Fylkesmannen for å få registrert seg som trossamfunn, til religionsvitere som prøver å hjelpe Are fra å gå i de vanligste fellene religionsstiftere har gått i, og ikke minst ut i verden for å finne inspirasjon til hva religionen skal inneholde.

Dessverre er det her serien gjør sin største feil. Hvis den ville gitt et seriøst og rettferdig bilde av religionsstiftelse måtte Are snu prosessen på hodet. Å bestemme seg for å stifte religion for så å finne innholdet sender kun en beskjed: at religion er et maktorgan som eksisterer for å kontrollere og å dekke et behov hos mennesker. Historisk sett er dette langt fra bak mål. Skulle man gitt et nyansert bilde av religion måtte man heller begynne med overbevisningen først, og så ønsket om å stifte en religion.

Sementerer at religion er teit overtro

Til gjengjeld forsøker Are å gjøre Stjernestøvets Søskenbarn så folkelig og inkluderende som overhode mulig. Restriksjoner og påbud om mat, sex og andre aspekter ved menneskelivet som de fleste religioner liker og blande seg i, finner Are seg for god til. Han oppfordrer heller sine overaskende mange følgere om å nyte livet vi har her på jorden og leve sammen i fred og fordragelighet. Gjerne med en ostebit og et glass alkoholfritt øl.

Serien minner om Folkeopplysningen bare at man bytter ut myteknusingen med religion. Selv om serien til tider er morsom, sitter man igjen med en følelse av å ha vært i zoologisk hage og ledd av de morsomme, eksotiske religionene der, istedenfor å ha gjort et dypdykk i mangfoldet av religioner med hensikt om å lære.

Serien er laget av og for skeptiske ateister. Hvis du er kommet for å lære om religion og menneskers tro må du dessverre vandre videre. Er du derimot kommet for en god latter og å sementere ditt syn om at religion er teit overtro, kan du finne frem både gløgg og pepperkaker. Eller ost og øl, som man oppfordres til i Stjernestøvets Søskenbarn.

Du kan se hele serien her.

Siste nytt i Anmeldelser

Nyttig kritikk av rosenrødt Jesus-bilde, men med klare mangler

BOKANMELDELSE: – Ronnie Johanson har utvilsomt rett i at kirkens bilde av Jesus er en kraftig forvrengning. Men å gå derifra til å antyde at han var psykopat, blir like galt, skriver vår bokanmelder Per Bjarne Ravnå.

– En kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid

BOKANMELDELSE: Terje Tvedt har skrevet en bok som fortjener oppmerksomheten den har fått, fastslår historieprofessor Paul Knutsen i sin grundige omtale.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

 
–  Best når Bendiksen tar av seg safarihatten

KOMMENTAR: – TV-serien og boka er en gavepakke for alle med interesse for religion og kristendom, mener Didrik Søderlind. Jonas Bendiksen har møtt folk som mener de er den nye Messias.

Forslag til ny tittel: «Så kristent bør Norge være!». Med utropstegn.
Et beskyttende skjold av godhet
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse