Marius Lien fyrer av en dobbeltsidig bredside mot ateister i fredagens Morgenbladet. Dessverre har han rett i noe av det han sier.

Vi har alle møtt ateister som han som marsjerer ut av konserten i protest mot Ole Paus’ religiøse grublerier. Alle religioner bærer i seg en fristelse til å nedvurdere mennesker som tror annerledes. Det ville nesten vært et mirakel om ateismen og humanismen/humanetikken skulle unnslippe dette.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med slik oppførsel, men det stemmer ikke. Som ansatt i Human-Etisk Forbund har jeg en mulighet til å påvirke, og det forsøker jeg også å gjøre. Marius Lien har selv gjort et Morgenbladet-intervju med meg i forbindelse med min bok Kristen-Norge, en bok som ønsket å fjerne fordommer mot kristne. Det er mange ateister som meg, men vi blir lagt mindre merke til enn de som lager bråk på konserter.

Vi ateister er en sammensatt gjeng. Det sier seg nærmest selv, siden det begynner å bli mange av oss i dette landet nå. Selv de ateistene som kan oppfattes som mest ”sinna” kan være mer nyanserte enn de fremstår - for eksempel har en rekke veteraner i Hedningsamfunnet samtidig sunget i kirkekor.

Siden jeg er borgerlig, har jeg ikke så mange meninger om Liens syn på ateismens plass i et venstreorientert politisk prosjekt. Jeg er enig med radikale ateister i at religion er litt gammeldags, forskjellen er muligens at siden jeg elsker vinylplater, tweed og ”døde hvite menn”, er det å være gammeldags for meg langt på vei noe bra. Derfor synes jeg ikke religion er så ille som mange religionskritikere skal ha det til, men jeg klarer nok ikke å bli en troende (gudene skal vite at jeg har prøvd).

Enten man har et politisk eller religiøst syn, må man finne en balanse mellom å stå for sine egne verdier og å respektere at andre er uenige. Jeg vil gjerne stå for det jeg tror på, at humanismen er et bra livssyn, men innbiller meg ikke at ”alle egentlig, innerst inne, er enige med” meg, slik Lien tillegger ateister. I stedet forsøker jeg å støtte mine religiøse venner. Tanken om at Human-Etisk Forbunds hovedkvarter (der jeg jobber) skulle være ”menneskeheten og universets ubestridte konklusjon og toppunkt” slik Lien skriver, ville aldri streifet meg. Humanismen er et ungt livssyn, med alt det innebærer, og vi som jobber med den er akk så menneskelige.

Noe av det fine med jula er at den kan forene så mange. Enten man er ateist, hedning eller kristen, kan man feire jul på sin måte og ønske hverandre god jul. Men det foregår en kamp om julas innhold, og ateister er ikke de eneste aktørene. NRK sender tv-serien Jesus og Josefine, der barn kan høre uttalelser som "hvis kristendommen ikke hadde eksistert, så tror jeg vi hadde vært fortapt". Skolegudstjenester som ekskluderer et økende antall elever er vanlig ved mange skoler. Slikt synes jeg og mange andre som ikke er kristne er litt ille (akkurat som jeg ville synes det var litt ille om skolen forkynte at Gud ikke finnes eller at islam er Guds sanne religion), og da presses vi inn i rollen som dem som må være skåret i julekosen for andre.

Jeg har lært én ting av Liens tekst: Vi ateister har et imageproblem, et imageproblem som minner om det norske muslimer har. Så for å stjele en idé fra mine muslimske medborgere: Får vi lov til å invitere Marius Lien på en kopp té, med noe å bite i til, her hos oss i Humanismens Hus? Kan det friste?

Også publisert i Morgenbladet i dag, 9.12.11