Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Vår kamp mot høyreekstremister og ekstreme islamister

DEBATT: Høyreekstremisme og islamisme er to ytterpunkter som i mange tilfeller fungerer som katalysatorer for hverandres eksistens. Disse ytterpunktene har mye til felles, men er samtidig uforenelige.

Publisert:

Sist oppdatert: 06.11.2011 kl 09:24

Anders Behring Breiviks terroristhandlinger har de siste månedene preget det norske samfunnet og den norske debatten. Det som skjedde ser ut til å ha forandret det politiske livet i Norge. Vi har allerede sett at mange politikere og islam-kritikere har vist sin avsky mot Breiviks handlinger, og mange har samtidig kritisert de ordvalg og den retorikk de tidligere har brukt i sammenheng med islam og innvandringsdebatten.

Det positive i dette er den ydmykhet og selvkritikk de har vist. For det er noe unikt for vår verdensdel at offentlige personer gir uttrykk for slik ydmykhet. For meg viser det at de bryr seg om vårt samfunn. Det viser at de fleste av våre politikere og samfunnsdebattanter står fast ved at vold er aldri et akseptabelt virkemiddel i vårt demokrati.

Men det er beklagelig at kritikken føres bare mot den ene av de to partene i saken, som i dette tilfellet er høyreekstremistene og (ekstreme) islam-kritikere. Den andre siden – som består av fundamentalistiske islamister, og som uten tvil har vært en pådriver i debatten om islam og den vestlige levemåten – ser ut til å slippe unna. Når en studerer disse to ideologiene, nemlig høyreekstremisme og islamisme, vil man fort oppdage at de er to ytterpunkter som i mange tilfeller fungerer som katalysatorer for hverandres eksistens. Disse to ytterpunktene har mye til felles, men er samtidig uforenelige.

For det første springer ideologiene ut av en sterk intensjon om å skape et perfekt, og etter deres målestokk, rent samfunn. Deres tilhengere utgir seg for å besitte sannheten og anser alt utenfor deres virkelighetsforståelse som falskt, urent og skadelig. Deres ideelle samfunn er tuftet på et totalitært styresett. Begge ideologier avskyr sameksistens, humanisme, toleranse og det multikulturelle. De er sekteriske av natur og avhumaniserer og demoniserer sine meningsmotstandere. For begge er makt et middel å bruke for å knekke alt og alle som ikke passer inn i deres virkelighetsforståelse. Når det gjelder metodevalget, helliger målet all slags midler. De driver med skremselspropaganda og konstruerer konspirasjonsteorier for å ha belegg for sine argumenter, for på denne måten å fiske medlemmer.

Av historien har vi lært at når slike ideologier får oppslutning i et samfunn, oppstår ikke fred. De er nemlig som to gale okser som møtes til duell. I sin kamp om å oppnå sine politiske/religiøse visjoner, tramper de i hjel alt som kommer i deres vei. For de av oss som vil leve sammen i harmoni, tross våre tros- og meningsforskjeller, er det vår plikt som samfunnsborgere å føre en felles kamp mot disse kreftene. Bekjempelsen må ikke rette seg bare mot den ene parten. For det har vist seg at det er umulig å bekjempe den ene parten, så lenge den andre ikke også er nedkjempet. Og uansett hvilken av disse kreftene som får oppslutning i et samfunn, vil verdier som humanitet, frihet, sameksistens, åpenhet og demokratiet være i fare.

Derfor er det en nødvendighet at vi tar tilbake kritikken, og ikke lar noen form for ekstremisme få sjansen til å bruke denne til å fiske medlemmer. Tragedien må gjøre oss i bedre stand til å kritisere og sette fingrene på elementer i enhver religion og ideologi som er fremmedgjørende og hatskapende. Islam som utgir seg for å være en altomfattende religion, og som har mange kontroversielle elementer i seg, må fortsatt være et objekt for kritikk. Vi må fortsatt stå på med berettiget kritikk om kvinners plass, homofiles rettigheter, frafall fra islam og synet på annerledes troende i islam. Fordi dette er nødvendig når det gjelder spørsmålet om integrering i det norske samfunn.

Vi må ikke skape en atmosfære hvor de som berettiget har kritisert islam eller som er kritiske, føler skyld og skam for det de står for. Styrken til et åpent og demokratisk samfunn er ikke bare dets politikk og religionsfrihet. Men også dets åpenhet for kritiske refleksjoner over religioner og politiske ideologier.

Nøkkelord

Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.

#DebattVis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.

Svar til Johan Kloster om Heyerdahl
Faktisk helt feil!

Faktisk helt feil!