Even Gran glemmer å ta med en viktig faktor i sin kommentar til flaggdebatten. Han sier ingen ting om flagget som symbol på tilhørighet, og hvor grensen mellom akseptable symboler går og ikke går.

Publisert: 19.5.2008

På 17. mai i år så jeg utallige symboler. Symboler på tilhørighet, på interesser og på forskjeller. Det var norske, samiske og FN-flagg. Det var bunader fra Nordland, Fana, Romerike og Telemark. Det var dresser fra Italia, Norge og Thailand. Det var Sarier fra India. Det var Hijaber fra Egypt. Det var tyrefekterdrakter fra Spania. Lusekofter fra Finnmark. Det var hender fra Norge, Vietnam, Kenya og Sverige. Det var ansikt som var hvite, rosa, svarte, brune og til og med oransje. Det var kinesiske kjoler og Japanske kameraer. Mangfoldet og forskjellene var malt i selvlysende grønn og ble kastet etter folkemassene som tennisballer.

Var dette den helnorske dagen? Grunnlovsdagen der vi feirer hallingdans, brunost og janteloven? Hva gjorde alle disse utenlandske symbolene på Norges bursdag?

Det var et kaos av mangfold som kun så ut til å skape glede. Hvor ble det av de sinte stemmene som hadde ropt at vi ikke feirer Per på Olas bursdag. Og som mente at man hadde 364 andre dager i året å vise tilhørighet på, så la nå 17. mai forbli norsk. Jeg tror de var der alle sammen, men kanskje de ikke så det jeg så fordi de ble blendet av det selvlysende grønne.

Selv tenke jeg at hvis alt dette unorske er greit, så hvorfor skal ikke unorske flagg være greit også?

Jeg hverken så eller ser gode grunner til å skille mellom nasjonaldrakt og
nasjonalflagg.

Med vennlig hilsen
Trygve Losnedahl
Hovseter & Røa AUF

Se svarinnlegg fra Even Gran