Tekst: Even Gran
Publisert: 16.5.2008

Det er egentlig helt utrolig at vi fortsatt feirer 17. mai som vi alltid har gjort. Norske flagg og bunader fyller gater og torg så man skulle tro det ikke har skjedd noen samfunnsendringer siden 50-tallet. Det er monokultur og fellesskap fra morgenens første trompetfanfare til samtlige av landets barn stuper i seng fulle av is og pølser.

For å få til dette er det helt avgjørende at man har et dyptliggende forbud mot politiske markeringer. Og her holder det ikke med et vedtatt forbud som håndheves av politi og domstoler. Det må være en regel som alle - absolutt alle - er enig i, forholder seg til, og håndhever overfor de som eventuelt måtte være så dumme og bryte det.

Jeg har en kamerat som på 90-tallet en gang gikk gjennom hele borgertoget i Trondheim med en plakat der det stod: "Kirkeasyl, en skam for dette vakre land". Hyllesten til "dette vakre land" virket ikke særlig formildende på fy-ropene som gjallet mot ham langs hele ruta. Og det var ikke først og fremst hans syn å innvandringspolitikken som fikk sindige trøndere til å reagere. Slikt gjør man bare ikke på 17. mai!

I år er det forbud mot utenlandske flagg i 17. mai-toget som har fått følelsene til å boble. 17. mai-komiteen i Oslo gikk tidligere i vår ut og annonserte at det ikke var lov med andre flagg enn det norske på nasjonaldagen. Det skulle rett og slett være forbudt. Dermed var det hele i gang.

Athar Ali fra Norsk innvandrerforum gikk så langt at han nærmest antydet at det kunne være et overgrep mot enkelte barn å tvinge dem til å gå med et norsk flagg. AUF, SU, RU, Unge Venstre gikk ikke så langt, men reagerte med en felles demonstrasjon mot flaggforbudet. Og i Dagsavisens lokaler satt Hege Ulstein og hamret ned noen sannhetens ord til forbudsgeneralene i hovedstadens 17. mai-komite (der forøvrig fem av sju medlemmer har innvandrerbakgrunn).

Ulstein mente at det er bedre med et "tog som sier «peace and love», i stedet for «det er Norge som er bra, det er Norge som er best» til man blir rød, hvit og blå i trynet." Det beste uttrykket for det kulturmangfoldige Norge anno 2008 er et skikkelig flaggmangfold i 17. mai-toget, var budskapet fra Ulstein og ungdomspolitikerne på venstresida.

Så kom motreaksjonene, blant annet fra diverse offentlig kjente personer med innvandrerbakgrunn som Noman Mubashir, Walid al-Kubaisi, Tommy Sharif og Abid Q. Raja. Politikere som Akthar Chaudry (SV) og Saera Khan (Ap) meldte seg også på.

Her var beskjeden at den beste måten å drive integrering på, er å samle alle under det norske flagget. Innvandrerkjendisene var også bekymret over de splittelsene som kunne oppstå mellom ulike innvandrergrupper hvis man mister det norske flagget som felles symbol. Dette var den klare beskjeden fra Malaka Izzati, leder for Internasjonal kampanje for iranske kvinners rettigheter. Overfor Dagsavisen slo hun fast at "det iranske flagget representerer undertrykking" og frarådet bruk av annet enn det norske flagget. Ledere for de åtte største innvandrerorganisasjonene for ikke-vestlige innvandrere, gikk også ut og støttet bl.a. dette synet.

Aviskommentatorer med innvanderbakgrunn sluttet seg til. Wasim K. Riaz i Aftenposten trodde for eksempel ikke tibetanere ville få en spesielt trivelig feiring hvis de fikk øye på et kinesisk flagg i toget, mens Mala Wang Naveen fra samme avis slo fast "det er ingen motsetning i det å ha en åpen og mangfoldig by, og det å samles i norskheten".

Kjernen i denne debatten går selvsagt dypere enn hvilket flagg man skal vifte med på 17. mai. Det handler rett og slett om hvordan vi skal vi klare å leve sammen med alle forskjellighetene våre.

Heldigvis er det en ting som samler partene, nemlig ønsket om integrering. Ulstein i Dagsavisen spør retorisk om målet er "å gjøre alle som kommer hit til landet så «norske» som mulig", eller om utfordringen heller er å skape et samfunn der du kan "være norsk på mange vis, ikke bare på sjablongmåten?"

Norsk flagg-tilhengerne har det samme ønsket om "forskjellighet under samme paraply" som Ulstein. Uenigheten går bare på om norske flagg i 17. mai-toget skal være en del av denne felles paraplyen eller ikke. Det burde det oppriktig talt være mulig å enes om, så lenge man er enige om at vi må ha en paraply.

Gode intensjoner til tross, kan "fargerikt fellesskap"-linja til Ulstein og de unge på venstresida synes i overkant retthaversk politisk korrekt (Ulstein) og en smule naiv (ungdommene).

Leder i Oslo AUF, Helén Ingrid Andreassen, uttrykker dette med all mulig tydelighet når hun full av ungdommelig optimisme slår fast overfor Klassekampen at "Hvis det palestinske og israelske flagget vaier sammen i et 17. mai tog er det egentlig bare
fint!" Nei, Andreassen. Jeg tror ikke palestinere i Oslo ville like å se det israelske flagget i 17. mai-toget. Og jeg tror ikke israelerne ville like å se det palestinske heller. Der er vi dessverre ikke helt ennå. Snarere tror jeg det ville ha vært lettere for en israeler og en palestiner å ta hverandre i hånden hvis de møttes under det norske flagget, enn hvis de står der med hvert sitt.

Dagsavisens Hege Ulstein tipper også over i det usaklige når hun konstaterer at denne saken handler om valget mellom "smålighet, innsnevring, regelrytteri, fremmedfrykt og nasjonalistisk tvang" på den ene siden eller "åpenhet, tillit, sjenerøsitet, variasjon og mangfold" på den andre. Det er greit at aviskommentarer skal være enkle og provoserende i formen, men man skal sitte igjen med litt troverdighet som skribent også. Og det får man ikke av å beskylde nordmenn for å "pynte juletrærne med gla'nasjonalistiske flaggremser", som Ulstein utrolig nok gjør.

Grunnen til at denne debatten har vakt så mye engasjement, er at den egentlig handler om noe mer fundamentalt enn hvilket flagg man vifter med. Det handler om hvilket flagg vi heiser høyest i vårt hjerte, for å si det litt patosfylt. Det er selvsagt helt greit at folk har flere identiteter og velger å signalisere dette gjennom klesdrakt eller på annet vis, men hvis det fortsatt er "hjemlandets" flagg som henger høyest i hjertene til folk som har vært norske statsborgere i størstedelen av sitt liv, eller sågar er født her, så har vi et problem.

Ethvert fellesskap er avhengig av at de kreftene som binder sammen er sterkere enn de som splitter. I en verden og en nasjon som preges av større og større grad av mangfold og ulikhet, settes det som binder oss sammen under press. Da må vi ikke glemme å verne om nettopp disse tingene. At vi hvert år samles på 17. mai, går i tog, roper hurra og vifter med norske flagg er en del av dette limet.

Det er dette 17. mai-komiteen i Oslo har prøvd å slå ring om med sitt idiotiske forbudsvedtak. Ja, for selvsagt var vedtaket idiotisk. Det har Ulstein &co helt rett i. Påbud og forbud er dårlige framgangsmåter hvis man ønsker at folk skal ha lyst til å heise det norske flagget høyest, både i sine hjerter og fysisk på 17. mai.

Hvis man vil at folk virkelig skal føle kjærlighet til landet de bor i, på tvers av kulturer, religioner og klasseskiller, kan man ikke vedta og forby. Slik lystfølelse forutsetter at man har frihet til å bestemme selv. Kjærlighet er noe man må gjøre seg fortjent til.

Derfor: Hvis det føles mest naturlig for noen å gå med et utenlandsk flagg i 17. mai-toget, så får de bare gjøre det. Men jeg stemmer gjerne i med de som mener at det er synd at de føler det slik. Da er det ett eller annet vi har mislykkes med.

Videre debatt:

• Kommentar fra Trygve Losnedahl


• Svarreplikk fra Even Gran