Norgeshistoriens største rettssak er i gang, og vi har fått noen av de første livebildene av Norges mest forhatte mann – Anders Behring Breivik – rett inn i stua. Mandagen viste en mann uten anger, som hevdet nødvergerett og lot seg røre til tårer av sin egen propagandavideo. Og, ikke minst, en politisk terrorist som klart slo fast at han ikke anerkjenner norsk rett. Det har han felles med andre massemordere som føler seg hevet over domstolens autoritet.

I 2001 slo den serbiske ekspresidenten Slobodan Milosevic fast at han ikke anerkjente Krigsforbryterdomstolen i Haag, der han stod tiltalt. Krigsforbryterdomstolen har for øvrig slitt med mye av det samme som vi bekymrer oss for i Norge: Tiltalte som forsøker å holde taler fremfor å forholde seg til realiteten i tiltalen. Milosevic var så pratsom at det tok år å kjøre rettssaken mot ham. Til slutt endte han med å dø av hjerteattakk på cella si, før noen endelig dom var avsagt.

Breiviks taletrengthet

Akkurat dette tror jeg ikke vi trenger å frykte i Oslo. Ja, Breivik har behov for å spre sitt destruktive verdenssyn. Og han har til og med fått et unntak fra den vanlige frie forklaringen ved at han får lese opp et eget manuskript for å underbygge sin egen påstand om at han bare gjør som man bør når man befinner seg i en krigstilstand og skal forsvare landet sitt og alle gode, kristne verdier. Oslo tingrett har derimot satt en streng tidsbegrensning på aktørene. I fem dager skal Breivik få gjøre rede for seg, så er det på tide å gå videre til ofrene.

De fem dagene er det ikke alle som synes Breivik skulle fått i det hele tatt. Det virker pussig at en mann som har erkjent handlingene, skal ha noe å komme med til sitt forsvar – enn si ha rett til å komme med det. Og har det egentlig noe å si for oss som nasjon om mannen sperres inne på et mentalsykehus eller i et fengsel, så lenge vi slipper å se mer til ham ute blant oss?

Ansvarlighet

Jeg mener at det har en god del å si. Om han blir dømt til tvungent psykisk helsevern, har det en praktisk side ved at han hyppigere kan søke om løslatelse. Men det har også en symbolsk side for oss som samfunn. Det sier at Breivik ikke er ansvarlig for de handlingene han gjorde, at han ikke kunne bedre fordi han var syk. Vi plasserer ham i en bås for det irrelevante. Og så kan vi ta debatten om psykisk helsevern, uten å anerkjenne at det bor både ondskap og farlige holdninger midt blant oss; at det er en glidende overgang fra de ekstreme holdningene som tyter som en kloakk ut av sosiale medier og kommentarfelter i avisene, og en mann som tar dem på alvor og faktisk handler.

Dømmes han til tvungent psykisk helsevern, kan vi vende tilbake til vårt og sørge for at barnevern, psykiatri og alle de fine, gode institusjonene vi har sånn klokketro på at skal beskytte oss, får mer midler. Så kan vi si oss fornøyde. For det var bare en gal manns rablinger. Nå har vi fått stoppet munnen på ham, og da er problemet fikset.

Men hva gjør vi så med de menneskene vi treffer på kafé, på gata og på nettet som hevder at de støtter Breivik? Sperrer vi dem også inne, eller venter vi og ser om de blir voldelige først? For de må jo også være gale om de kan støtte en mann som er så gal at alt han kommer med bare er å betrakte som tankefeil og vrangforestillinger?

Unabomberen og psykiatri

Breivik er ikke den eneste soloterroristen som har kjempet en kamp i rettsvesenet for å bli erklært mentalt frisk. I USA opplevde retten det samme da Ted Kaczynski, kjent som Unabomberen, sto tiltalt for å ha sprengt 16 egenproduserte bomber som drepte tre mennesker og skadet en rekke andre. Kaczynski hadde, i likhet med Breivik, publisert et manifest hvor han konstruerte en sterk fiende, og hadde utpekt seg selv som den som skulle utløse en krig som skulle redde verden. Breivik har faktisk stjålet en god del fra dette manifestet, som også hamrer løs på venstresiden og feministene. I motsetning til Breivik mente imidlertid Kaczynski ikke at det var muslimene som var den store trusselen, men de multinasjonale selskapene og den moderne teknologien. Derfor bombet han forskere, teknologer og flyselskap. Og han ønsket at andre skulle følge hans eksempel, hvilket flere gjorde.

En rekke psykiatere var inne i bildet for å si sitt om Kaczynskis mentale helse, slik tilfellet er vanlig i amerikansk rett. Her er det normalt forsvarerne som prosederer på utilregnelighet, mens påtalemyndigheten vil ha den aktuelle terroristen erklært tilregnelig. Slik var det også her. Kaczynski selv var imidlertid slett ikke fornøyd med forsvarets strategi, og valgte på et tidspunkt å sparke forsvareren for å representere seg selv. Det ville ikke retten godta. Retten oppnevnte nok en psykiater, som mente han var paranoid schizofren, altså det samme som de første rettsoppnevnte psykiaterne konkluderte om Breivik. Kaoset endte med et forlik hvor Kaczynski slapp dødsstraff og innesperring på psykiatrisk sykehus, men ble dømt til fengsel på livstid.

Normalitet og ideologi

Vi kan altså frustreres over at Breivik får en talerstol, og at rettsstaten skal bruke så mye tid på en mann vi vet er skyldig. Vi kan også frustreres over at psykiaterne er uenige i diagnostiseringen, slik at vi ikke vet hvor vi skal plassere massedrapsmannen. Men at vi tar et skikkelig rettsoppgjør, bør vi ikke irritere oss over. Lippestad og de øvrige forsvarsadvokatene har valgt å føre det forsvaret Breivik har ønsket. Man må anta at det har vært noen diskusjoner og kompromisser på kammerset vi andre ikke er kjent med. Den noe aparte vitnelisten har av mange blitt omtalt som et varslet sirkus. Men la oss nå gi Breivik rom til å snakke, og vitnene til å vise oss hele galskapen av elleville forestillinger fra ytterste venstre til ytterste høyre flanke. Hvis vi klarer å kombinere det med en rettssak som holder anstendige rammer og tidsskjema, kan vi som rettsstat være stolte av oss selv. Avtaler i smug bak lukkede dører, forsvarsadvokater som nekter å støtte klienten, eller evinnelige prosesser som aldri kommer i havn, er ikke noe vi vil være tjent med. Like lite som vi vil være tjent med å avskrive Breivik som et enkelttilfelle som ikke vedrører oss fordi han er ravende gal – og bare det.

Og for øvrig – at terrorister ikke angrer i retten, er som det pleier. Mens vi forventer at islamske ekstremister ikke angrer, leter vi med lys og lykte etter et snev av empati når en av «våre» blir terrorist. Men det er helt normalt at en terrorist som har begått en «vellykket operasjon» er en fornøyd terrorist. Det er også helt normalt at det er «våre egne» vi pleier å sykdomsforklare, ikke islamistene. De vet vi jo er utøvere av en ond ideologi.