Det er lite som tyder på at de "fundamentalistiske islamistene" er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.

Publisert: 9.11.2009

"Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner" skriver Gøran Hoff Mikkelsen. Så det er altså ingen utvei, ifølge ham. Vi må lade børsene og fyre løs med alt vi har.

Det er mulig det ikke hadde vært noen utvei fra et slikt dommedagsscenario hvis det var slik at all verdens muslimer var fundamentalistiske og stokk konservative. Men det er de heldigvis ikke.

Vi kan jo ta Norge først: Her viste en TV2-undersøkelse fra 2006 for eksempel at rundt 70 prosent av innvandrere fra muslimske land sjelden eller aldri går i moskeen. De er med andre ord omtrent like religiøse som et gjennomsnittlig statskirkemedlem. En annen undersøkelse fra 2007 viste at kun et lite mindretall (14 prosent) av norske muslimer ønsker å innføre sharia-lover i Norge, mens hele 93 prosent ønsker mer integrering i det norske samfunnet.

Internasjonalt kan man vise til forskere som Jørgen Nilsen og Bassam Tibi som begge fastholder at det store flertallet muslimer i Europa er positivt innstilt til moderne, liberale verdier. Videre er det ifølge sosiologen Nadia Fadil en generell konsensus blant forskere om at europeiske muslimer er i ferd med å tilpasse seg til "nye europeiske strukturer" på en måte som etter hvert vil gjøre dem i stand til å betrakte seg som fullverdige europeiske medborgere. (kilde: Wikipedia).

Det er lite som tyder på at de "fundamentalistiske islamistene" er i flertall, slik Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det mye som tyder på at det er de mer reformvennlige og moderate som dominerer, i Europa ihvertfall.

Hvilke konsekvenser bør dette få for arbeidet med å fremme toleranse, menneskeverd, frihet og likestilling i de muslimske kulturene, hvis man skal tillate seg å tenke litt strategisk og målrettet?

Det er her jeg mener publisering av Muhammedkarikaturene fungerer direkte destruktivt. Det var nemlig ikke bare fundamentalistene som lot seg hisse opp over dem (i så fall kunne man bare ha kjørt på for min del. Den gjengen har jeg like lite til overs for som Hoff Mikkelsen).

Nei, problemet var at tegningene også provoserte mange av de mer vestlig-orienterte og moderate muslimene; de som ikke bryr seg så veldig, ikke går så ofte i moskeen, de som er positivt innstilt til integrering og ikke ønsker å innføre Sharia-lover over alt.

Tegningene, og den belærende, nedlatende ytringsfrihetsretorikken som fulgte med dem, hisset altså på seg de som er en del av løsningen på dette.

Det er minst to faremomenter ved å gjøre noe slikt. For de første riskerer man at de moderate trekker seg fra forhandlingsbordet og blir mer fiendtlig innstilt, noe som naturlig nok vil bremse moderniseringsprossessen.

Men vel så viktig er det at denne skyttergravsmentaliteten styrker de som ligger i skyttergravene på den andre siden, nemlig islamistene. De får styrket sin definisjonsmakt over hva som er "riktig islam", noe som igjen vil gjøre det vanskeligere for de moderate å innarbeide nye og mer moderniserte måter å tolke og praktisere islam på.

Det er ikke en "naiv innstilling", som Hoff Mikkelsen hevder, å prøve og bygge tillit mellom partene i en slik forhandling. Det er en strategisk og helt nødvendig holdning hvis man ønsker en reell løsning på dette.

Even Gran

Les svar fra Gøran Hoff Mikkelsen