Torsdag i forrige uke vedtok Stortinget å be Regjeringen om å utarbeide en stortingsmelding om en helhetlig politikk for tros- og livssynsfeltet i Norge. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

I den enstemmige innstillingen fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen understrekes Den norske kirkes rolle som «folkekirke», og at den har «krav om både nasjonal og lokal tilstedeværelse på en helt annen måte enn det som gjelder andre trossamfunn, og at den har en rolle og plikter som de andre ikke pålegges» (våre uthevinger).

Når det presiseres så tydelig at det er en forskjell på oppgavene til Den norske kirke på den ene siden, og alle de andre tros- og livssynssamfunnene på den andre, kan dette i neste omgang brukes som et argument for å foreslå en skjevfordeling i den offentlige støtten til Den norske kirke sammenlignet med alle de andre.

Det vil enkelt kunne argumenteres med at de ekstra oppgavene må kompenseres.

Gir en anledning til å vurdere

Vil et slikt forslag komme? Stortingsrepresentant for Venstre, Iselin Nybø, er hovedpersonen bak forslaget om en ny og helhelig tros- og livssynspolitikk. Hun vil ikke spekulere i hva departementet vil komme med av forslag når det gjelder finansiering av tros- og livssynssamfunn, men nekter ikke for at de ekstra forpliktelsene Stortinget sier at kirken har, bør kunne kompenseres økonomisk.

– Vi må ta stilling til forslagene når de kommer, men det er klart at dette stortingsvedtaket gir departementet en anledning til å se på hvordan de ekstra forpliktelsene til kirken skal kunne kompenseres økonomisk, sier Nybø.

I desember stemte hun og Venstre sammen med regjeringspartiene for at en bevilgningsøkning til Den norske kirke på grunn av bortfall av boplikten for prester, ikke skulle føre til tilsvarende utbetalinger til de andre tros- og livssynssamfunnene. Dette førte blant annet til sterke protester fra Human-Etisk Forbund.

– Mulig menneskerettighetsbrudd

Livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, Lars-Petter Helgestad, håper ikke dette er et forsøk på å legge til rette slik at staten skal kunne bevilge penger til Den norske kirke uten å utbetale tilsvarende til de andre tros- og livssynssamfunnene.

– Jeg håper og tror ikke de vil fravike likebehandlingsprinsippet slik det er fastlagt i Grunnlovens §16, sier han.

Helgestad oppfordrer ellers departementet til å presisere hva disse «spesielle pliktene og kravene» Den norske kirke er underlagt går ut på.

– Krav om å betale ut pensjoner og å føre regnskap kan det i hvert fall ikke være. Det er krav vi andre også er underlagt. Så dette kan i hvert fall ikke brukes til å innføre nye unntaksbestemmelser slik de fikk flertall for i prestelønnssaken, sier han.

– Det er vel kanskje kravet om å ha en kirke i hvert kirkesogn de tenker på? Den bestemmelsen er jo ikke foreslått fjernet i Kirkelovens §21.

– Men det gir heller ikke mening, for kirken står jo fritt til å bestemme hvor mange sogn den vil ha. Hvis de slår sammen to sogn, har de også frigitt en kirke, så det hadde vært fint med en presisering av hva de tenker på, sier han.

Helgestad legger til at det ikke er noe menneskerettslig i veien for å ha en statskirke, men hvis denne statskirkeordningen brukes til å aktivt forskjellsbehandle innbyggerne etter religion og livssyn, så blir det straks mer problematisk.

– Når staten begynner med en sirkelargumentasjon om at Den norske kirke er i en særstilling og at den derfor har ekstra oppgaver som igjen borger for at den bør få mer penger enn de andre, så begynner vi å nærme oss et brudd på diskrimineringsforbudet i menneskerettighetene. En slik løsning innebærer blant annet at ikke-medlemmer av kirken blir tvunget til å betale mer til Den norske enn den kompensasjonen som blir utbetalt til det tros- eller livssynssamfunnet de er medlem av. Det er selvsagt ikke greit menneskerettslig, sier han.

Les også:

Den store utgiften som blir glemt når stat og kirke skal skille lag

Venstre sikrer brudd med livssynslikestilling

Svært skuffet over Venstre