Arthur C Clarkes tredje lov lyder: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi vil fremstå som et mirakel».

Hadde du tatt med deg en lighter til en steinalderfamilie, ville de bøyd seg i grusen når du med en elegant bevegelse tente bålet for kvelden. Det skal ikke så mye til. Så sent som på tidlig 1800-tall kunne en enkel appelsin gitt deg gudestatus – dersom du befant deg om bord på et skip der skjørbuk drepte mannskapet som fluer. Hvilket ville vært et nær sagt hvilket som helst skip.

Hos en norsk familie hundre år senere, i 1918 – året vi døde av spanskesyken, ville du fått noe av den samme statusen dersom du hadde dukket opp på døra med en godt utstyrt legekoffert a la 2018.

Vitenskapen har levert mirakler i flere århundrer – men enkelte har hevdet at vi nå nærmer oss bunnen av skattekista. I Bad Pharma fra 2012, heller Ben Goldacre kaldt vann i årene på de som håper fremtiden vil løse alle problemer: De store revolusjonenes tid kan nærme seg slutten – det er lenge siden vi oppdaget antibiotika – medisinen som med et slag reddet millioner på millioner. Veien fra penicillin til i dag har i stor grad bestå av mer av det gamle, skriver han.

En frimodig antagelse, kan man si, med tanke på at bare en forsvinnende liten del av livet på Jorda er undersøkt med tanke på ukjente kjemikalier: gifter planter, sopp og andre småkryp bruker for å beskytte seg. Nettopp den slags kjemikalier vi mennesker gang på gang har klart å omgjøre til medisin for oss selv.

Men selv om Goldacre skulle ha et poeng – mye av det medisinen har gjort de siste årene, har vært å forbedre gamle medisiner – tok han ikke høyde for andre, mer teknologiske gjennombrudd.

Teknologiske fremskritt

Omtrent på den tida Goldacres bok var i trykken, begynte forskerne å forstå hvilket enormt potensial som ligger i CRISPR-teknologien – en teknologi for redigering av ødelagte gener, som vi har hentet fra bakteriene. (Mer om det i denne Fri tanke-saken.)

Et annet gjennombrudd: På en konferanse om fremtidens helseteknologi før sommeren, la flere norske forskere fram sitt arbeid med en ny måte å dosere cellegift til kreftpasienter. Ved hjelp av ultralyd og mikroskopiske bobler, kan de sørge for at cellegiften havner akkurat der de skal – inne i kreftsvulsten.

Det er en metode som dramatisk kan øke effekten av eksisterende kreftbehandling. I dag treffer vi bare med 0,01 prosent av giften. Foreløpige museforsøk antyder at helbredelsesprosenten for enkelte kreftformer kan heves fra noen få, til oppunder hundre prosent.

Og flere store gjennombrudd ligger klare. Hvis vi i dag ble introdusert for teknologi fra bare noen tiår inn i fremtiden, ville vi reagert som en steinaldermann på en lighter. Trenger du å printe deg en ny lever? Er du blind, men med penger nok til å kjøpe deg nytt syn? Kunne et kunstig embryo være av interesse? Dyrket fra stamceller, uten bidrag hverken fra egg eller sæd? Forskerne har fått det til hos mus. For oss mennesker ligger det nok noe frem i tid, men vi aner konturene av en tid da du kan trekke på skuldrene og svare «Ja – hvorfor ikke?»

Immunitet og sekvensering

NHO’s helserapport for 2018 signaliserer immunterapi som et av feltene der vi har grunn til å ha gode håp. Dette er legemidler som styrker kroppens evne til å generere immunrespons, og dermed kan forlenge overlevelse for eksempel for kreftpasienter – uten de negative bivirkningene og tilknyttede helsekostnader ved tradisjonell kjemoterapi.

Et annet felt er kunstig intelligens, altså datamaskiner som kan tenke som mennesker – med resultater som lynrask og nøyaktig behandling, til sterkt reduserte priser.

På NHOs liste finner vi også NGS, Neste generasjons sekvensering, som blant annet kan gi nye diagnostiske tester. Dermed kan vi identifisere utsatte befolkningsgrupper der tidlig intervensjon kan spare store helsekostnader. Diagnostiske tester kan også målrette bestemte medisiner til pasienter som sannsynligvis vil respondere godt på dem. Dette vil redusere eller eliminere bruken av ineffektive behandlinger.

Transhumanisme

Hvilket får oss til å lure på om vi i det hele tatt kommer til å dø i fremtiden – et problem ulike former for transhumanisme allerede har utforsket i flere tiår. Selv om vi styrer utenom de mest ekstreme vyene, ser vi for eksempel at stadig nye kroppsdeler foreslås byttet ut.

Ikke bare kan vi i fremtiden få nye knær og hofter – vil vi løpe fortere, kan vi alltids bytte ut beina med spenstige proteser. Veien derfra blir lett outrert – det hele handler ikke bare om å unngå sykdom, men å bli «bedre», og forhåpentlig aldri dø.

Det vil vi nok – dø, altså. Om ikke av annet enn statistisk nødvendighet – alt som kan gå galt, vil før eller siden gjøre det. Lever du i ti tusen år, vil du til slutt få en takstein i hodet. Sånn er det bare. Men uansett – vi kan være sikre på at vi vil leve lenger i fremtiden. Med de problemer og dilemmaer det fører med seg.

I Japan selges det nå flere bleier til gamlinger enn til babyer. Vi står overfor en alderdomsboom, med alt det kommer til å innebære.

Fremtiden begynner her

Museet Victoria & Albert i London, viste i mai i år utstillingen The future starts here . Mye oppmerksomhet ble viet biomekaniske drakter, såkalt «powered clothing».

Forestill deg en diskret undertøysvariant a la drakten til Ironman, men først og fremst beregnet på eldre. Altså noe vi bærer under andre klær, og som etterlikner biomekanikken i kroppen. Dermed får brukeren ekstra styrke til å komme seg opp av stolen, gå i trapper og til å stå, rett opp og ned. Eldre og uføre har dermed en bedre mulighet til å klare seg selv – hvilket heller ikke vil skade helse og omsorgsbudsjettene.

Magasinet Forbes publiserte nylig en artikkel der de påsto at verden og menneskeheten vil forandre seg på følgende sju måter innen 2030: Vi vil endre kroppene våre; vi vil tenke raskere, og i enda større grad dele våre tanker med andre; vi vil øke vår produktivitet, gjennom å gjøre hverdagen mer likt et spill; vi vil bli mer empatiske; verden vil bli enda mer personifisert; vi vil endre forretningsrutiner.

Og – når alle disse endringene treffer oss, vil vi skifte fokus, og i enda større grad engasjere oss i en filosofisk debatt om verdier.

Så fremtiden er strålende – virker det som.

Gode intensjoner og veier til helvete

Vi har hørt det før. Hvor friske skal vi bli? Hvor mye bedre? De som syslet med slikt for noen tiår siden, brukte ord som rasehygiene og eugenikk.

Francis Galton, Charles Darwins fetter, oppfant uttrykket eugenikk i 1883, og hadde det man kan anta var de beste intensjoner da han presenterte et program for kunstig å produsere en bedre «menneskerase» gjennom å regulere ekteskap – og dermed forplantning. Galtons eugenikk var «positiv»: Man skulle oppmuntre fysisk og mentalt overlegne deler av befolkningen til å velge partnere med liknende egenskaper.

Hva kunne gå galt?

Veldig mye, vet vi i dag. Det hele endte i Auschwitz. Men før Hitler var eugenikken en folkebevegelse med begeistret støtte fra alle politiske kriker og kroker. Noen av dens største entusiaster var kommunister og sosialister, som biologen JBS Haldane og forfatteren HG Wells. Eugenikken var menneskehetens redning!

Etter krigen falt eugenikken som en stein, og holdt på å dra genetikken med seg.

Av dette kan vi lære at nye medisinske revolusjoner kan og vil komme – og vi skal være åpne for dem – men at vi aldri må glemme at alt som skjer, skal skje på individets premisser.