I Norge er regelen at tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får offentlig støtte bare for medlemmer de kan dokumentere at har meldt seg inn selv, som aktivt har bekreftet sitt medlemskap eller der det kan dokumenteres at vedkommende ble meldt inn som barn av sine foreldrene.

Dette har blant annet vært sentralt i medlemsjuksesaken mot Oslo katolske bispedømme som startet høsten 2014.

Det er imidlertid tre trossamfunn som har hatt unntak fra denne regelen, nemlig de norske avdelingene til majoritetskirkene i Sverige, Finland og Island. Dette er:

• Svenska Margaretaförsamlingen
• Den Finländska Evangelisk-Lutherske Forsamlingen
• Den Islandske Lutherske-Evangeliske Menigheten

Her har staten i alle år akseptert et prinsipp om at alle svenske, finske eller islandske statsborgere som er medlem av sin majoritetskirke i hjemlandet og som flytter til Norge, automatisk tilhører den norske avdelingen til sin majoritetskirke, og at det skal utbetales offentlig støtte for disse.

Det har ikke vært noe krav om at innflyttende svensker, finner eller islendere må kontaktes først, før de ble ført opp som medlemmer med krav om utbetaling av offentlig støtte i Norge.

Uformell avtale den 17. mars 2005

Før 2005 fikk de tre nordiske trossamfunnene beregnet støtten ut fra en statistikk over hvor mange personer fra henholdsvis Sverige, Finland og Island som bodde i Norge.

I 2005 ble det slutt på det, og staten aksepterte i en muntlig, uformell avtale under et møte den 17. mars 2005 at de tre nordiske trossamfunnene automatisk kunne medlemsføre alle som flyttet til Norge, og som samtidig var medlem i det respektive kirkesamfunnet i hjemlandet. Departementet stilte ingen krav om at man måtte ta kontakt med vedkommende.

I 2016 ble det slutt på det. Da krevde staten at de tre nordiske trossamfunnene aktivt måtte spørre alle sine oppførte medlemmer, både gamle og nye, om de ønsket å være medlemmer. Hvis ikke ville de ikke lenger få offentlig støtte for dem, var beskjeden.

Dette fikk dramatiske konsekvenser for nordiske trossamfunnene. Medlemstallet til Svenska Margaretaförsamlingen, som tidligere var over 22.000, ble mer enn halvert, meldte vi i januar 2017.

Må forholde seg til samme regler som andre

De tre nordiske trossamfunnene har protestert på innskjerpingen. De har argumentert med at de ikke er selvstendige trossamfunn, men bare avdelinger av sine moderkirker i hjemlandet. De har argumentert med at det å flytte fra Stockholm til Oslo blir det samme som å flytte fra Stockholm til Gøteborg, hvor det jo ikke kreves noe aktivt samtykke for å bytte menighet. De har også argumentert med at de nye kravene fra staten er diskriminerende ettersom Den norske kirke ikke får slike krav rettet mot seg.

Departementet har på sin side argumentert med at når de tre nordiske trossamfunnene velger å etablere underavdelinger i Norge, er disse norske trossamfunn i lovens forstand. De har også påpekt at det bare er som norske trossamfunn de tre har krav på offentlig støtte, ettersom Norge ikke gir støtte til utenlandske trossamfunn på basis av at de har medlemmer som bor i Norge.

Og når man søker støtte som norsk trossamfunn, må man forholde seg til de samme lovene som alle de andre norske tros- og livssynssamfunn – blant annet et krav om aktivt samtykke ved innmelding.

Departementet har videre argumentert med at de nordiske trossamfunnene har nytt godt av en fordelaktig særordning i lang tid, og at det ikke kan anses som et overgrep at de nå må forholde seg til de samme reglene som alle andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Sivilombudsmannen gir dem medhold

De tre nordiske trossamfunnene klagde saken inn for Sivilombudsmannen i desember 2016, og nå den 28. september i år kom svaret.

Sivilombudsmannen gir de nordiske trossamfunnene medhold i at de har krav på offentlig støtte for medlemmene som ikke var spurt, men som var i registeret fram til departementet skjerpet inn reglene i 2016.

Sivilombudsmannen er enig i at staten har rett til kreve at trossamfunnet tar kontakt med alle nye medlemmer for å kunne få offentlig støtte for dem. Dette først og fremst fordi trossamfunnene har en lovpålagt plikt til å undersøke om nye medlemmer allerede er medlem av et annet tros- og livssynssamfunn før de meldes inn. Derfor er det rimelig å kreve at de nordiske trossamfunnene fra nå av tar slik kontakt med alle nye medlemmer før medlemmene kan regnes som støtteberettigede, mener Sivilombudsmannen.

Men når det gjelder de som var medlemmer før innskjerpingen i 2016 stiller det seg annerledes. Her konkluderer Sivilombudsmannen med at staten ikke kan kreve at alle disse må kontaktes før offentlig støtte kan utbetales.

Mener departementet må ta ansvaret

Og hvorfor ikke? Jo, fordi de nordiske trossamfunnene fikk et muntlig tilsagn fra departementet på møtet den 17. mars 2005 om at denne praksisen var ok.

Sivilombudsmannen er for så vidt enig i at den praksisen som foregikk fra 2005 til 2016, der alle innflyttede svensker, finner og islendere har blitt automatisk oppført, er i strid med regelverket.

Problemet er bare at departementet godkjente det, og at de nordiske trossamfunnene handlet i god tro.

Tvert imot er det departementet som handlet i strid med lovverket da de i 2005 ga de nordiske trossamfunnene en muntlig og uformell dispensasjon fra kravet om å ta kontakt med nye medlemmer, konstaterer Sivilombudsmannen.

En slik dispensasjon hadde departementet ikke lovhjemmel til å gi, slår ombudet fast. Men når de først har gjort det, kan de ikke komme elleve år senere og kreve at de nordiske folkekirkene bruker store ressurser og taper penger på å rydde opp i en praksis som departementet selv må ta ansvaret for.

Sivilombudsmannen ber departementet vurdere å etterbetale støtte som de de nordiske trossamfunnene har gått glipp av på grunn av innskjerpelsen de ble pålagt i 2016.

Kulturdepartementet har ennå ikke svar på Sivilombudsmannen uttalelse.

– Departementet har dummet seg ut

Livssynspolitisk rådgiver i Human-Etisk Forbund, Lars-Petter Helgestad, er enig i at det kan synes urimelig at de nordiske trossamfunnene skal tvinges til å rydde opp i en praksis departementet godkjente i 2005.

– Departementet har dummet seg ut og gitt klarsignal til en hårreisende praksis. Det må de selv ta ansvar for. Jeg skjønner at det oppleves urettferdig når departementet krever at det skal ryddes opp i et rot som de selv har godkjent, sier han.

Helgestad mener saken minner om hvor lite departementet historisk sett har brydd seg om spørsmål som har med medlemskap i tros- og livssynssamfunn å gjøre.

– Når man hører hvordan departementet helt uten utredninger og på tvers av lovverket kunne gi de nordiske trossamfunnene et muntlig og uformelt tilsagn om at dette var greit, så vitner om en lite bevisst holdning til personvern for å si det forsiktig, sier han.

Helgestad er nå bekymret for de tusenvis av menneskene som nå kan bli stående som uvitende medlemmer i ett av de tre nordiske trossamfunnene.

Da Fri tanke skrev om situasjonen i Svenska Margaretaförsamlingen i januar 2017, kom det for eksempel fram at de, etter departementets krav om å ta kontakt med alle, bare hadde greid å få kontakt med rundt 10.000 av sine over 22.000 registrerte medlemmer.

– Hvis Sivilombudsmannens konklusjon blir tatt til følge, betyr det at mange personer som de nordiske trossamfunnene ikke har greid å få tak i vil bli ført opp i registeret på nytt. Dette holder ikke mål lenger. Siden 2016 har vi fått nye og strengere personvernregler gjennom GDPR-regulativet. Praksisen Sivilombudsmannen åpner for tåler ikke dagens lys, sier han.