Den norske kirkes søsterorganisasjoner i Sverige, Finland og Island, de såkalte «nordiske folkekirkene», praktiserer medlemsrekruttering etter følgende prinsipp:

Når en av deres medlemmer flytter til Norge, blir vedkommende automatisk overført til trossamfunnets avdeling i Norge. Det vil si en av disse tre:

• Svenska Margaretaförsamlingen
• Den Finländska Evangelisk-Lutherske Forsamlingen
• Den Islandske Lutherske-Evangeliske Menigheten

Det er morkirkene i hjemlandet som holder orden på medlemsregisteret. De norske avdelingene får jevnlige oppdateringer fra hjemlandet, og bruker medlemslistene derfra til å søke offentlig støtte i Norge.

Svensker, finner og islendinger som flytter til Norge og som samtidig er medlem av statskirken i hjemlandet, føres automatisk opp som medlem i den norske avdelingen uten å bli spurt. Noen, for eksempel svenskene, får beskjed i etterkant. Andre får det ikke.

– De er jo allerede medlemmer i Svenska kyrkan. Å flytte til Norge er som å flytte fra Stockholm til Gøteborg. Man bytter bare fra en del av organisasjonen til en annen, forklarer prest i Margaretaförsamlingen i Oslo, Per Anders Sandgren.

Samme forklaring får vi fra prest i det finske trossamfunnet i Norge, Anssi Elenius, samt sogneprest i den norske avdelingen av den islandske statskirken, Arna Grétarsdóttir. Flytting til Norge betraktes på som flytting internt i landet. Og da forblir man selvsagt medlem.

Fritanke.no har tidligere skrevet to saker med folk som har blitt oppført som et resultat av denne logikken; en person fra Sverige og en fra Island.

I motsetning til sine søsterkirker i Sverige, Finland og Island, opererer ikke Den norske kirke og den danske Folkekirken med utenlandsavdelinger som søker offentlig støtte i andre land.

Gjelder regelen for alle?

I etterkant av avsløringene rundt katolikkenes medlemsjuks, har staten begynt å diskutere denne praksisen. De nordiske folkekirkenes norske avdelinger søker jo offentlig støtte i Norge. Da krever norsk lov at de nordiske trossamfunnenes avleggere i Norge nødvendigvis må betraktes som frittstående norske trossamfunn på linje med alle andre. Og hvis offentlig støtte skal kunne utbetales i Norge, krever norsk lov blant annet dokumentasjon på at hver enkelt har meldt seg aktivt inn.

Der ligger motsetningen. Norske trossamfunn kan ikke bare føre opp medlemmer uten å spørre dem først, slik Den katolske kirke har gjort, og slik de norske avleggerne til de nordiske folkekirkene gjør. I sommer kom Kulturdepartementet med en tydelig presisering av dette generelle prinsippet:

«Tros- og livssynsamfunn som søker om statlig tilskudd må kunne redegjøre for og dokumentere at hvert enkelte medlem aktivt har ønsket eller akseptert å bli registrert som medlem», heter det i skrivet departementet sendte ut den 2.6.2015.

Skal vi fortsette på denne måten?

Hvis dette skal aksepteres, må det lages unntaksordninger. Finnes de? Bør eller skal slike unntaksordninger opprettes, slik at de nordiske folkekirkene kan fortsette sin praksis som rene underavdelinger til morkirkene i utlandet, samtidig som de får støtte fra Norge etter norske regler?

Spørsmål som dette har gjort at Fylkesmannen i Oslo og Akershus den 16.11.15 sendte et brev til Kulturdepartementet der de ber om at situasjonen avklares.

Fylkesmannen spør spesifikt om hvilken beskjed de skal gi til de nordiske trossamfunnene om tilpasninger, i lys av det strenge kravet som ble stilt av departementet i juni.

Noen har strengere krav enn andre, bekrefter KD

Kulturdepartementet (KD) bekrefter i en epost til Fritanke.no at det finnes andre regler for de nordiske folkekirkene enn for andre.

Dette skyldes at de nordiske folkekirkene er såkalte uregistrerte trossamfunn. Dette er en kategori trossamfunn som ikke har samme rettigheter som registrerte trossamfunn, men som til gjengjeld heller ikke har samme krav blant annet til føring av medlemsregister.

De får imidlertid samme offentlige støtte pr. medlem som alle andre.

– Fylkesmannen har et klarere definert tilsynsansvar overfor registrerte trossamfunn, presiserer departementet.

I Forskrift om registrerte og uregistrerte trossamfunn (§4) står det at uregistrerte trossamfunn bare trenger å gi «opplysninger om hvordan medlemsregisteret blir ført».

Har ikke gitt signaler om medlemsføring

I 2005 gikk de nordiske folkekirkene over til å få beregnet tilskudd på samme måte som alle andre tros- og livssynssamfunn. Før dette hadde de en særordning med medlemsberegning på grunnlag av antall innvandrere fra det enkelte land i Norge, redusert med prosentandelen kirkemedlemmer i hjemlandet.

Departementet forklarer i eposten til Fritanke.no at det i forbindelse med denne overgangen ble holdt et møte rundt 2005-2006. På dette møtet fikk de nordiske folkekirkene lov til å videreføre sine eksisterende medlemmer, men det ble ikke gitt noen signaler om hvordan medlemsregisteret skulle føres.

– Det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres, skriver Kulturdepartementet.

KD ønsker ikke å kommentere medlemsregistreringen i de tre nordiske folkekirkene ut over dette, ettersom det er Fylkesmannen som har saksansvar. Departementet oppgir imidlertid at det offentlige er kjent med praksisen.

– Både Kulturdepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus har vært kjent med at de tre har basert sin medlemsregistrering på registerdata fra de respektive landene. Ettersom det er Fylkesmannen som har saksansvaret i førsteinstans, ønsker vi ikke nå å uttale oss nærmere om medlemsregistreringen i de tre nordiske folkekirkene, heter det i eposten fra KD.

De understreker at det er en ny felles lov på gang om tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Her vurderer departementet å fastsette mer konkrete dokumentasjonskrav til innmelding og medlemsregistrering, som eventuelt skal gjelde for alle trossamfunn.

Venter på avklaring

Direktør for juridisk avdeling ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Merethe Helstad, sier til Fritanke.no at det er utydelig hvordan skillet mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn skal praktiseres. Spesielt er det uklart hvilke krav som skal stilles til medlemsføring, og om praksisen de nordiske folkekirkene følger i dag er akseptabel.

– Det er ikke tydelig ut fra dagens lov og regelverk hvordan praksisen bør være. Hadde dette vært klart, ville vi ikke ha spurt departementet, sier hun.

Se Fylkesmannens spørsmål til departementet her.

Det avgjørende spørsmålet er om særbehandlingen av de nordiske folkekirkenes avdelinger i Norge skal videreføres, eller om staten skal gå over til å behandle dem på linje med alle andre som søker offentlig støtte etter norsk lovverk.

Merethe Helstad ønsker ikke å si noe om dette, ettersom det nå er inne til behandling i departementet.

– I praksis blir de behandlet som selvstendige norske trossamfunn når de søker offentlig støtte, men det er uklart for oss om det finnes særregler for akkurat disse trossamfunnene. Det er derfor vi har spurt departementet om en avklaring. Jeg har ikke lyst til å si mer om dette før avklaringen kommer, sier Helstad til Fritanke.no.