Kurator ved Kon-Tiki-museet Reidar Solsvik og masterstudent Eirik Stokke levner ikke boka Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis mye ære i en anmeldelse nylig publisert på Kon-Tiki-museets nettsider. Boka kom tidligere i høst på Humanist Forlag og er skrevet av Per Ivar Hjeldsbakken Engevold.

Etter utgivelsen har det gått en debatt i Fri tanke om boka, mellom representanter fra Kon-Tiki-museet på den ene siden og forfatter Per Ivar Hjeldsbakken Engevold og Humanist Forlag på den andre.

Kon-Tiki-museet har nå kommet med en grundig anmeldelse av boka. En slik anmeldelse har vært etterspurt både av forfatteren og forlaget siden boka kom ut.

«Ung forsker som vil hevde seg»

Kurator ved Kon-Tiki-museet, Reidar Solsvik, og Eirik Stokke, adjunkt og mastergradstudent i religionsvitenskap på Universitetet i Oslo, har lite pent å si om boka til Engevold.

De begynner med å bemerke at Engevold nylig er uteksaminert med mastergrad i historie, og avslutter med å beskylde ham for å føye seg inn i rekken av unge forskere som bruker Heyerdahl for å hevde seg selv gjennom å fremme angivelig sensasjonelle påstander.

Engevolds påstander om Heyerdahl er imidlertid ikke nye, skriver Solsvik og Stokke. De antyder at Engevold har plagiert påstander fra tidligere Heyerdahl-kritikere uten å sitere disse godt nok. Kritikken som Solsvik og Stokke mener Engevold urettmessig framstiller som sin egen oppdagelse, handler om Heyerdahls påståtte hyperdiffusjonistiske metateori, pseudovitenskap og rasistiske idegrunnlag.

Fikk ikke brev fra nazist

Solsvik og Stokke benekter at Heyerdahl skal ha fått noe brev fra Hans F.K. Günther, nazi-Tysklands mest leste raseforsker. Nazisten skal i dette brevet ha bedt Heyerdahl ta med en hodeskalle fra Marquesasøyene til ham. Heyerdahl skriver selv i boka Fatuhiva fra 1974 at Günther hadde «skrevet og bedt meg ta med en hodeskalle fra Marquesasøyene til ham».

Dette holder imidlertid ikke for Solsvik og Stokke. Beviset for at et slikt brev aldri ble sendt, er ifølge de to at det ikke finnes noe slikt brev i museets eller Heyerdahl-familiens arkiv. Dette mener de Engevold ville ha oppdaget selv hvis han hadde oppsøkt arkivene – noe de to også kritiserer Engevold for å ha unnlatt å gjøre.

Solsvik og Stokke mener løsningen på det hele kan være at forespørselen fra nazisten kom via et brev stilet til Heyerdahls svigermor.

Har misforstått hva Heyerdahl mente i 1938

Videre mener Solsvik og Stokke at Engevold har misforstått Heyerdahl når Engevold hevder at det var det første og litt mystiske folkeferdet på Marquesasøyene og på Påskeøya som var lyse i huden, og ikke polyneserne, som kom etterpå og jagde det første folket opp i fjellene og drepte dem.

Solsvik og Stokke medgir at Heyerdahl senere i forfatterskapet identifiserer det første folkeferdet – de som ble jaget til fjells og drept – med hvite oldtidssjøfarere. Feilen Engevold gjør, ifølge de to, er at han tror Heyerdahl alltid mente dette. Men det gjorde han altså ikke, skal vi tro kuratoren og mastergradsstudenten. I hvert fall ikke i 1938. Da mente Heyerdahl at dette folket var mørke i huden.

Poenget med alt dette er, fra Solsvik og Stokkes side, å få fram at Engevold har gjort dårlig kildearbeid.

Ingen rasisme hos Heyerdahl

Solsvik og Stokke bruker ellers mye av bokanmeldelsen på å kritisere Engevolds fastholdelse av at Heyerdahl baserte seg på et delvis rasistisk idegrunnlag. De legger stor vekt på hvordan Heyerdahl gjennom hele sitt livsverk, også når han beskrev de gamle kulturene, understreket at de bestod av mennesker med flere hudfarger.

Dermed blir det feil av Engevold å antyde en underliggende rasisme i Heyerdahls tankegods, mener de to, der bare folk med hvit hudfarge antas å være i stand til å spre kultur til andre og mer «lavtstående» menneskegrupper.

Solsvik og Stokke påpeker at Heyerdahl selv antydet at høytstående kulturer også kan ha hatt et lokalt opphav, og at de dermed ikke må ha kommet utenfra. Dette for å nyansere Engevolds påstander om Heyerdahls hyperdiffusjonistiske syn på kulturspredning (dvs. at kulturer alltid spres og aldri oppstår uavhengig av hverandre).

Mister nyansene i Heyerdahls teoriverden

Solsvik og Stokke mener Engevold burde ha hatt et bedre blikk for nyansene i Heyerdahls ulike uttalelser og skrifter. De mener Engevold for eksempel burde ha lagt mer vekt på Heyerdahls akademiske verker enn på de populærvitenskapelige bøkene hans. At man i den siste typen kan tillate seg å spekulere litt mer enn i den første, burde Engevold ha hatt en bedre forståelse for, mener de to.

Solsvik og Stokke kritiserer også Engevold for å legge like stor vekt på sekundærkilder som på primærkilder.

«Nyansene i Heyerdahls teoriverden går tapt, fordi forfatteren ofte behandler primær- og sekundærkilder med like stor autoritet, og heller ikke ukritisk skiller mellom de akademiske og de populærvitenskapelige tekstene hans», skriver de to.

For eksempel skriver Solsvik og Stokke at Heyerdahl avviser Atlantis-myten i den akademiske boka Early Man and the Ocean fra 1978, mens eventyreren i andre sammenhenger tillater seg å spekulere mer fritt rundt myten som har gitt Engevolds bok sitt navn.

Oppsummert mener Solsvik og Stokke at Engevold har gjort seg skyldig i den samme pseudovitenskapen som han beskylder Heyerdahl for, nemlig å ha bestemt seg for en historie på forhånd som han senere leter etter uttalelser for å få bekreftet.

Les hele den 14 siders anmeldelsen fra Reidar Solsvik og Eirik Stokke

OPPDATERT 18.12.19:

Les tilsvar fra Per Ivar Hjeldsbakken Engevold og Humanist forlag.