BERGEN: Ikke bare var det internasjonal blasfemidag i går. Det var også ti år siden Muhammedkarikaturene stod på trykk i danske Jyllandsposten, noe som skapte opprør i store deler av den muslimske verden, samt en vedvarende debatt om satire, religionskritikk og ytringsfrihet.

I anledning dagen, og i anledning Humanistisk uke, hadde Bergen Human-Etisk Forbund invitert to komikere som er kjent for å ta hardt i overfor religion – Dag Sørås og Per Inge Torkelsen.

– Jeg er ateist, humanist og medlem i Human-Etisk Forbund. Ingen tvil om det. Religion har jeg ikke mye sansen for, sier Per Inge Torkelsen til Fritanke.no før forestillingen.

Han forteller at han, kort tid etter at debatten tok av rundt Muhammedkarikaturene, for rundt ti år siden, ble spurt av en avis om han ville være med og tegne Muhammed.

– Tanken var at hvis mange nok tegnet, så ville vi spre risikoen for at noe hendte med den enkelte. Jeg sa ja, men det var det ingen andre som gjorde. Så da ble det ikke noe av. Og det var bra, for jeg hadde ikke likt å være den eneste som tegnet Muhammed akkurat da. Det er kanskje den eneste gangen jeg har vært direkte redd som resultat av noe jeg driver med, forteller han.

– Det er kanskje den eneste gangen jeg har vært direkte redd som resultat av noe jeg driver med.

Satire må formidles med varme, ikke sinne

Den stavangerske komikeren er ikke blant dem som mener man nødvendigvis bør fyre på på med det verste man har av satire mot islam.

– Satiren må formidles med en slags varme. Den bør være framsatt med vennlighet og ikke med sinne. Da blir det bare aggresjon. Jeg ser ikke poenget med å provosere bare for å provosere. Da kan man fort oppnå det motsatte av hva man ønsker seg.

– Hva da?

– Hvis muslimer flest oppfatter det som ondsinnet og fiendtlig, skaper det bare mer sinne og aggresjon blant dem. Da blir kanskje flere ekstremister også, og det er det jo ingen som vil. Det er sjelden det er bra å le nedlatende av motstandere. I dag virker det som om noen ytrer seg for å provosere fram en reaksjon, og ikke for å provosere fram endrede meninger. Det liker jeg ikke. Noen ganger kan det være en fordel å sette seg ned og snakke litt også. Jeg har ikke noen tro på å mobbe folk for religionen deres, sier Torkelsen.

Han understreker at det er et viktig mål at muslimer må tåle at det gjøres narr av profeten, og at folk må få tegne han så mye de vil uten frykt for alvorlige reaksjoner. Men for å komme dit mener han det beste er å provosere litt av gangen, og ikke være så negativ og aggressiv at motparten går i vranglås.

– Husk at norske kristne ikke godtok Life of Brian. Det er ikke så lenge siden. Det framstår som absurd i dag at en slik film som det skulle bli forbudt. Men en slik overgang må skje pent, pyntelig og gradvis. Og jeg er optimist. Jeg tror dette går bra. Muslimene vil nok bli mer frilynte, men da er det viktig at vi gjør de riktige tingene, sier han.

– Så det blir ikke så mye satire mot islam fra deg i dag?

– Nei, det blir det ikke. Det er kristendommen jeg kjenner best, og det er den jeg ønsker mest vondt, sier Torkelsen med et smil.

– Er ikke kristendommen ferdigkrenket da?

– Slett ikke! Det er ikke noe problem for meg å lage tegninger av Jesus som ville skape furore i store deler av kristen-Norge og som slett ikke ville ha blitt trykt i avisa Dagen for eksempel. Bare tenk på hvilke koblinger vi kan gjøre med utsagnet «la de små barn komme til meg». Det hadde de ikke tålt, sier han.

– Det er kristendommen jeg kjenner best, og det er den jeg ønsker mest vondt.

– Vi trenger en reformasjon i vårt syn på ytringsfriheten

Torkildsens makker på stand-up scenen denne onsdagskvelden, Dag Sørås, har et annet utgangspunkt. Han etterlyser et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten.

– Vi fikk nettopp en nyhet om at et norsk forlag ikke tør å gi ut en islamkritisk bok. En slik selvsensur er skremmende, og viser at truslene fra ekstreme krefter truer våre grunnleggende friheter. Samtidig kommer Muhammed Usman Rana på i Aftenposten med en kronikk der han kritiserer «ytringsfrihetsdogmatikere» og tar til orde for «ytringsansvar». Begge deler er absurde begreper.

– Hvorfor?

– Fordi man skal kunne ytre hva man vil innenfor lovverket uten frykt for straff eller å bli drept. Her er vi nede på det grunnleggende. Det er ikke så komplisert egentlig. Å snakke om «ytringsansvar» i en slik situasjon er en fallitterklæring. Hvis noen vil kalle meg en «ytringsdogmatiker» fordi jeg mener slike ting, så får de bare gjøre det. Men da må jeg kunne kalle Usman Rana en «religionsfrihetsdogmatiker» også, slår Sørås fast.

– Å snakke om «ytringsansvar» i en slik situasjon er en fallitterklæring.

Han synes det er urettferdig å bli satt i bås med innvandrerfiendtlige miljø når man bare forsvarer grunnleggende liberale rettigheter.

– Det er trist og urettferdig. Det er ikke bare islam som trenger en reformasjon. Vi trenger også en reformasjon i vårt syn på ytringsfriheten. Vi kan ikke kompromisse på grunnleggende friheter.

– Hva tenker du om å gå strategisk fram, som Torkelsen argumenterer for?

– Jo, kanskje det. Men mitt utgangspunkt er ikke dette. Jeg er mer opptatt av det prinsipielle. Det bør ligge noe kompromissløst i bunnen.

Han mener Jonas Gahr Støres kritikk av karikaturene høsten 2005 er et godt eksempel på svak prinsipiell tenkning.

– Gahr Støre burde ikke kritisert publiseringen av karikaturene. Når retten til å ytre seg står i fare, bør man forsvare denne. Da er det irrelevant hva man synes om ytringen. Jeg er for eksempel ikke spesielt begeistret for Muhammedtegningene. Jeg synes de er dårlige. Men jeg synes alle bør få publisere dem uten å frykte represalier. Jeg synes Gahr Støre burde ha holdt seg til å forsvare ytringsfriheten i den situasjonen vi hadde da, og holdt det han selv mener om tegningene utenfor, sier Sørås.

– Når retten til å ytre seg står i fare, bør man forsvare denne. Da er det irrelevant hva man synes om ytringen.