I 1998 ga Didrik Søderlind og amerikanske Michael Moynihan ut boka «Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground».

Dette var den første boka om det beryktede norske svartmetallmiljøet som vokste fram på starten av nittitallet og som blant annet knyttes til kirkebranner og Varg «Greven» Vikernes’ drap på bandkameraten Øystein Aarseth i Mayhem i august 1993.

Nå, nesten tjue år etter utgivelsen, er boka i ferd med å bli filmatisert. Svenske Jonas Åkerlund har regien. Produksjonsselskapet er amerikanske Vice films som er tilknyttet Hollywood-selskapet 20th Century Fox. Nå i november var filmteamet i Oslo og gjorde opptak på Tøyen.

Didrik Søderlind er i dag livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund.

«Tell the Hollywood people to go fuck themselves»

To av hovedpersonene fra black metal-scenen tidlig på 90-tallet, Mayhem-medlemmene Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Varg Vikernes, er svært lite fornøyd med filmprosjektet og boka til Moynihan og Søderlind.

– Jeg håper filmen aldri blir noe av. Boka er bare fjas og basert på sitater fra norsk tabloidpresse. Den er usmakelig, sier Stubberud til NRK.

Overfor det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone slår Stubberud fast at «This book Lords of Chaos is fucking crap and that some stupid Swedes are gonna make a movie out of it is not OK. I will do everything I can to stop this film.... Tell the Swedes and the Hollywood people to go fuck themselves».

Varg «Greven» Vikernes, som nå for lengst har sonet ferdig straffen etter drapet på Aarseth og bor i Frankrike, er ikke mildere stemt. Han oppfordrer til boikott av filmen og har ikke tenkt å kaste bort tiden sin på å se den.

– De lager ikke film om det som skjedde. De lager en sensasjonalistisk Hollywood-film basert på en dårlig, feilaktig og spekulativ bok som allerede var håpløst sensasjonalistisk, skriver han i en epost til Dagbladet.

Skjønner at boka blir pinlig for dem

Didrik Søderlind avviser at det er noen feil i boka.

– Boka er basert på personlige intervjuer som Michael Moynihan og jeg gjorde fra midten på 90-tallet og fram til boka kom ut i 1998. Vi oppdaget noen småfeil i starten, som at vi hadde forvekslet noen navn og slikt, men det var alt. Dette ble raskt rettet opp, forsikrer han.

– Er det noe du angrer på?

– Som alle andre har jeg også blitt litt mer voksen på 20 år. Jeg ville nok ha løst en del ting annerledes i dag, men jeg mener boka gir et riktig bilde av norsk svartmetall anno 1998. Vi har gjort vårt ytterste for å gjenfortelle historiene slik de ble fortalt til oss, sier han.

– Hva tror du er årsaken til at Stubberud, Vikernes og de andre involverte er så negative?

– En grunn er kanskje at det er ubehagelig for dem som voksne menn å bli konfrontert med alle de sjokkerende tingene de sa og gjorde den gangen. De liker ikke at det blir rippet opp i det. De fleste blir jo klokere med årene, og jeg skjønner at boka kan bli litt pinlig for dem, sier han.

Han presiserer at Lords of Chaos er journalistikk og at all journalistikk er et tidsbilde.

– Mye av det som står i boka er ganske morbid, men det er jo fordi det de fortalte oss den gangen er ganske morbid. Men den gangen syntes de det var kult. Slik er det, vi forandrer oss. Man kan jo ikke gå rundt hele livet og være ond, sier Søderlind.

Når det gjelder «Necrobutcher» Stubberud tror Søderlind også at noe av negativiteten kan skyldes at Stubberud selv jobber med en film om samme tema i samarbeid med et norsk filmselskap.

– Hvilken holdning hadde svartmetallerne til bokprosjektet da dere jobbet med det?

– De syntes det var kult at det ble skrevet bok om dem og stilte villig opp. Varg Vikernes var imøtekommende og pratsom da Michael Moynihan og jeg intervjuet han i fengselet. Jeg intervjuet ham senere også, i 2000, for det svenske bladet Edge. Da stilte han igjen opp og godkjente sitatene. I dag sier han at alt er løgn og bedrag. Folk får tro det de vil. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fortelle min historie, sier han.

Søderlind understreker at han ikke har noe med filmen å gjøre.

– Verken jeg eller Michael Moynihan er involvert. Rettighetene til å lage film av boka ble kjøpt for mange år siden. Filmprosjektet har strandet mange ganger. Jeg hadde egentlig sluttet å tro at det skulle skje, men nå ser det jo ut til å bli noe av.

– Vil du si heldigvis?

– Det vil jeg ikke mene noe om ennå. Det kommer litt an på hvordan filmen blir, sier han.

Søderlind synes det er litt trist at en del folk som var med i miljøet blir oppriktig lei seg av at disse morbide historiene fra 90-tallet nå skal trekkes fram igjen for et stort publikum.

– Flere av disse er folk jeg både har respekt for som kunstnere og sans for på det personlige planet, så det gjør litt vondt. Jeg vil ikke såre folk og rippe opp i vonde minner. Men igjen, det som skjedde, det skjedde. Boka ligger nå en gang der, sier han.

Opptatt av både ideologien og musikken

Etter at Lord of Chaos kom i 1998, har det blitt skrevet en del bøker på norsk om samme tema. I 2015 kom det to bøker, Harald Fossbergs «Nyansert av svart» samt Jørn Stubberuds «Dødsarkiv». I 2010 kom Håvard Rems «Innfødte skrik».

Søderlind forteller at Lords of Chaos skiller seg fra Fossbergs bok ved at Moynihan og ham selv var opptatt av de ideologiske delene av bevegelsen.

– Fossbergs fokus er først og fremst på black metal som et musikkfenomen. Vårt prosjekt gikk mer på ideologien som lå under. Vi ønsket å finne ut var hvordan et miljø av unge gutter kunne bli så ekstremt at de begynte å brenne kirker, dyrke ondskap og drepe hverandre.

– Hva var det som gjorde at medlemmene fra disse bandene gikk fra hat, blod og gørr på scenen, til faktisk å leve ut fantasiene, samt at de fikk så mange med seg?

– Jeg tror mye av det handler om at black metal var den ultimate opprørspakka. Her var det satandyrking, hodeskaller, blod, skrekkfilm og brutal musikk – en cocktail av alt foreldregenerasjonen syntes var skummelt og fælt. Det var unge gutter som satt og gira hverandre opp, og på et punkt gikk det over fra bare å være snakk til å bli handling. Man måtte stå for det man sa – gjennomføre det man truet med. Det kom et intenst behov for å være ekte. Jeg tror forresten det er mye å lære av dette hvis man vil forstå ekstremistiske bevegelser i dag også, for i dag ville vi vel kanskje kalt dette radikalisering, sier han.

Kirkebrannene, samt alle de morbide hendelsene rundt Mayhem ble viktige ingredienser i mytologien som omspant bevegelsen.

– Black metal hjalp ganske vanlige unggutter til å bli samfunnsfiender over natta. Klart det var attraktivt. Øystein «Euronymous» Aarseth fra Mayhem, som framstod som en ideologisk leder av bevegelsen, dyrket dette bevisst. Poenget var å sjokkere flest mulig, oftest mulig, sier han.

Myten er viktigst

En skjellsettende hendelse i bevegelsens historie er selvmordet til Mayhem-vokalist Per «Dead» Ohlin den 8. april 1991. Han kuttet pulsårene sine og skjøt seg deretter i hodet med en hagle i Mayhems øvingslokale nær Kråkstad i Akershus.

Det var Øystein «Euronymous» Aarseth som fant ham senere på dagen. Det første Aarseth skal ha gjort da, var å dra ut og kjøpe et engangskamera for å ta bildet av liket. Hensikten skal ha vært å bruke bildet på et platecover, et forslag som skapte sterk konflikt i bandet og som heller ikke ble noe av i første omgang (bildet ble brukt senere på omslaget til bootlegen «Dawn of the Black Hearts» i 1995, men det hadde ikke bandet noen kontroll over, forteller Jørn «Necrobutcher» Stubberud til Fritanke.no).

Ryktene skal videre ha det til at Aarseth brukte deler av hjernemassen til Ohlin i en stuing, samt at biter av hodeskallen til den døde bandkameraten ble brukt som halssmykker. Det gikk også rykter om at Aarseth nærmest hadde oppfordret den depressive Ohlin til å begå selvmord slik at hans død kunne bli brukt til å markedsføre bandet.

Søderlind vil ikke gå inn i en detaljdiskusjon om hvor mye av dette som er sant.

– Det er vanskelig å vite hva som er sant eller ikke. I noe fall er poenget er at disse historiene kom ut og bygde opp under mytologien rundt bandet. Aarseth utnyttet ryktene for å gjøre Mayhem til et beryktet band, sier Søderlind.

Svartmetallens tiltrekningskraft på unge rebeller ble også styrket av de mange kirkebrannene som ble knyttet til bevegelsen. I perioden 1992 til 1995 ble 17 kirker påtent og nedbrent rundt om i Norge. I tillegg er det registrert elleve kirkepåtenningsforsøk som knyttes til bevegelsen.

Omvendt gospel-musikk

Satanisme var også en viktig del av pakka. Men det var en annen satanisme enn hva verden hadde sett før.

– Skulle man spille svartmetall skulle man være satanist. Men hva var nå det? De ble skuffet da de ble kjent med satanismen til Anton LaVey, som de oppfattet som for humanistisk. I stedet kjøpte de en kristen forståelse av hva satanisme er for noe, en slags bedehuskristendom snudd på hodet. Alt skulle være ondt. Noen gikk så langt at de ikke kunne si at «maten var god» for eksempel, for da tok man jo ordet «god» i sin munn. Maten kunne i høyden være «velsmakende». Svartmetallen ble en slags omvendt gospel-musikk, forteller Søderlind.

Han tror ikke de bare var ute etter kristendommen.

– Jeg tror kristendommen var et symbol for dem på det bestående, på konsensussamfunnet, på sosialdemokratiet, fellesskapsideologi og velferdstenkning – alt de ville gjøre opprør mot og sjokkere så mye de bare greide. Så lagde de seg en hjemmesnekra ideologi som ikke var så veldig gjennomtenkt eller dypfølt, men som heller ikke trengte å være det fordi mye av hensikten var å generere så mye avsky som mulig, sier han.

At det til syvende og sist handlet mer om musikk enn om ideologi underbygges av at Aarseth betegnet seg som kommunist og hyllet DDR og Romanias beryktede kommunistdiktator Ceaușescu, mens Vikernes betegnet seg som nynazist og dyrket norrøn mytologi og raseoverlegenhet, uten at det så ut til å plage noen av dem noe særlig.

«Hadde behov for å få ut litt aggresjon»

Det første kapittelet i norsk black metal-historie slutter den 10. august 1993, da den norske svartmetallens ubestridte leder og ideolog, Øystein Aarseth, ble drept av bandkameraten Varg Vikernes. Årsaken til drapet er omdiskutert, men de to hadde røket uklar med hverandre i starten av året.

De to møttes i Aarseths leilighet i Oslo og det oppstod en krangel som endte med at Aarseth døde av blodtap etter 23 knivstikk i hodet, nakken og ryggen. Vikernes hevder han handlet i selvforsvar og at det var Aarseth som egentlig hadde planlagt å drepe ham. Han ble likevel dømt til 21 års fengsel for overlagt drap og flere kirkebranner.

Saken førte også til oppklaringen av en eldre drapssak på en homofil mann på Lillehammer i 1992. Det viste seg at det var trommeslageren i Emperor, «Faust», som stod bak. Drapet ble begått uten noen åpenbar grunn. «Faust» har uttalt at drapet «bare var noe skjedde» og at han «hadde behov for å få ut litt aggresjon». Han følte ingen anger etter at det hadde skjedd.

Kort tid etterpå dro «Faust» til Oslo der han var med på å brenne ned Holmenkollen kapell sammen med Aarseth og Vikernes. Politiet hadde ingen mistenkte i Lillehammer-saken i over et år, men «Faust» hadde fortalt Aarseth og Vikernes om drapet, og sannheten kom for en dag under etterforskningen av drapet på Aarseth.

Mytologien gir fortsatt norsk black metal en mytisk tiltrekningskraft

Mytologien rundt drap, selvmord og kirkebranner gjorde at bevegelsen fortsatte å vokse utover på 90-tallet, men når sjefsideologen Aarseth var borte og Vikernes satt i fengsel, forsvant ideologien mer og mer i bakgrunnen.

Den norske svartmetallen gikk sakte men sikkert over til å bli en vanlig musikksjanger, etter hvert med opptredener på Spellemannsprisen og stor internasjonal suksess.

– Svartmetall er jo ikke bare et eksempel på at Norge virkelig har satt spor etter seg på den internasjonale musikkscenen, men ett av ytterst få der norske utøvere regnes som stilskapende, sier Søderlind.

Han tror imidlertid ikke det hadde skjedd uten den brutale bakgrunnshistorien.

– Black metal er jo egentlig bare en av ørten typer heavy metal, men det som gjør at de skiller seg ut er det ideologiske bakteppet og elementet av true crime. Dette var folk som virkelig mente alvor og ikke bare spilte teater. Dette henger ved og gir fortsatt norsk svartmetall en mytisk tiltrekningskraft, sier Søderlind.