Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Bibelsitatet «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» var Kristin Hovdas leveregel i mange år.

Religiøse traumer:

Når troen blir et helvete

Kristine levde bare for Guds vilje. Hun har, som mange andre med lignende bakgrunn, traumer etter usunne religiøse overbevisninger. Fri tanke møtte noen av dem.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 07.04.2020 kl 14:38

«Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Galaterbrevet kap. 2 vers 20.)

Dette var leveregelen til Kristine Hovda (36), musiker, journalist og forfatter i mange år. Særlig første ledd i andre setning. Det var det budskapet hun på sett og vis lot være å leve ut sitt eget liv for.

Kristine vokste opp på Jæren. Foreldrene var med i husmenighet. Selv var hun også på bedehuset og etter hvert i et karismatisk miljø i Sandnes, mens hun fortsatt bodde hjemme. Utflyttet som student var det karismatisk menighetsliv i Trondheim, i Stavanger under journalistutdanning der, og i senere i yrkeslivet i Oslo.

KRISTINE HOVDA (36): Musiker, journalist og forfatter av Jeg lever ikke lenger selv, om sin ungdom somradikal kristen.


– Jeg var redd for Gud. Det var en redsel for å stå i gjeld, sier Kristine, og forklarer:

– En stund hadde jeg ikke lyst til noe. For det å ha lyst til noe for min egen skyld, det ville bety at jeg også måtte gi det fra meg. Jeg måtte ofre det som var mitt til Gud.

Det var altså ikke frykten for fortapelsen som skremte. Ikke den som holdt hennes fast i troen i nærmere tre tiår. Det var redselen for at hennes egne ønsker skulle komme i veien for Guds plan for henne. Det var Guds vilje hun levde for. Den hun trodde sa at hun skulle ut og frelse verdens fortapte. Hun hadde et ansvar.

Ansvaret ble så tungt at hun utviklet en spiseforstyrrelse, i et forsøk på å ta kontroll på det hun oppfattet som en kaotisk verden. Hun skulle være en synlig, vellykket kristen. På utsiden – og innsiden.

Oppgjøret med Gud, og troen i sin tidligere form, beskriver hun som en langvarig kjærlighetssorg. Men det var også frigjørende. Det skulle imidlertid ta fire år med intens psykoterapi og manuset til boken Jeg lever ikke lenger selv å komme dit hvor hun er nå.

– Det var ikke noe valg å tro eller ikke tro på Gud. Jeg trodde jeg måtte tro på Gud. Jeg hadde Gud på laget i alt jeg gjorde. Det var skummelt å skulle svikte Gud.

HELVETE HENGER IGJEN

I dag mener hun at spørsmålet om Gud finnes eller ei ikke er avgjørende for livet hennes. Hun har ikke noen Gud å forsvare. Hun har forkastet ideen om at hun er en synder. Men hun holder muligheten åpen for at det kan være en større bevissthet der ute. Etter et liv der gudsnærværet har vært til å ta og føle på, formet av den kristne, karismatiske kulturkretsens forståelse, er hun like skeptisk til alle varianter av det å ha alle svarene.

Et sted på veien mellom tvil og tro tok hun også for seg fortapelsesforestillinger profesjonelt, motivert av utfordringene privat. Hun laget radiodokumentaren «Et sant helvete». Finnes helvete? Det var også et spørsmål hun stilte seg selv. Finnes det andre tolkninger av alternativer til frelse? Hvis Gud har skapt mennesket, hvorfor skal noen til helvete da?

I dokumentaren forteller en prest ved det kristne behandlingsstedet Modum bad om pasienter som slutter å tro, men fortsetter å tro på helvete. Mennesker med en uro, en angst som stadig vender tilbake. Dette er også tanker Ingeborg Senneset (34), profilert journalist i Aftenposten, styremedlem i Norske Pen, og forfatter av boka Anorektisk kan kjenne seg igjen i. Selv om uroen er nesten borte nå.

– Jeg har trodd veldig sterkt på et helvete så lenge jeg kan huske, sier Ingeborg. Deler av hennes familie er overbevist om at helvetet eksisterer. Ikke kjernefamilien, men nært nok til at det hadde hva hun kaller enorm betydning for henne som barn.

Fortapelse eller ikke

Teorier om etterlivet kan i både islam og (protestantisk) kristendom deles opp i tre hovedretninger, foruten den himmelske:

APOKATASTASIS – Gjenopprettelsen: Troen på at alle blir frelst til slutt.

ANNIHILASJON – Tilintetgjørelse: Troen på at de som ikke blir frelst bare forblir døde.

APOLEIA – Evig fortapelse: Troen på at de ikke-frelste også får et liv etter døden, men som fortapte, i en tilstand som «i beste fall» betyr en evig tilstand uten de kvaliteter frelse gir. Tradisjonelt forstått som (mer eller mindre) evig pine.

Kilde: Teologiprofessor Harald Hegstad, MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

ET KONKRET STED

INGEBORG SENNESET (34): Journalist i Aftenposten, sykepleieutdannet og forfatter av Anorektisk, basert bl.a. på dagboknotater fra hun var innlagt og under behandling.


Ingeborgs egne forestillinger om hvordan dette helvete så ut, eller virket, var delvis formet av en tegneserieutgave av bibelen. Sentralt sto forestillingen om skjærsilden, med flammene som fremste kjennetegn.

– Alle som jobber med angstlidelser, vet at de sterkeste skremmebildene er de du skaper selv. Ingen frykt er verre enn det. Jeg så for meg at man ble skåldet til huden ble dratt av og øyne revet ut mens man brant. Helvete var for meg veldig konkret. Et sted som fantes «der nede».

Helvete ga henne også helt konkrete mareritt. Drømmer om å bli sittende fast. Det kan fortsatt komme ubevisste ekko av skremslene inn i følelseslivet. Men det er som hun sier, stadig sjeldnere. Hun tror jo ikke lenger det finnes noe helvete eller noen annen form for etterliv.

– Som barn og ungdom var angsten for å komme til helvete helt reell. Og med det fulgte det et helt sett med regler for å unngå å havne der. En av disse var at man ikke skulle snakke stygt. Dermed klarte jeg ikke fortelle om «stygge ting» noen voksne hadde gjort, noe som kom til å prege meg veldig.

– Helvetsangsten blandet seg etter hvert med stort og smått i livet. Troen var også kjærlighetsbudskapet og en støttespiller. Jeg snakket med gud, og ba om alt fra at de jeg var glad i skulle overleve til at jeg skulle rekke bussen. Samtidig som troen hindret meg i å leve, tenke og føle normalt, var den en trøst og noe å komme «hjem» til.

Demoner, som for enkelte er en sentral del av læren om helvete, var imidlertid ikke noen vesentlig del av hennes skrekkbilde. Hun hørte først om dem så sent at de ikke festet seg like godt til frykten, men derimot forble perifere størrelser.

SKUMMELT Å SI DET HØYT

Etter hvert skulle hun også innse at den guden hun ba til ikke lenger var en gud hun trodde på. Prosessen med stå frem for seg selv og andre som ikke-troende, som ateist, skulle imidlertid ta tid. Tvilen meldte seg i møte med naturfaget på skolen, motstanden kom da hun ble presentert for et menneskesyn som inkluderte at homofili skulle kureres. Det kunne hun ikke forstå.

Men først da hun var rundt 20 år var det avklart at livssynet hun kunne stå inne for var et uten tilhørighet i religionen.

Selv om gud var borte, var imidlertid frykten for djevelens fristelser og en potensiell svovelstinkende straff fortsatt levende. Også den dagen hun satt hos psykologen, med knærne godt trukket opp mot haken, og skulle ta den store, alvorlige komme-ut-av-troen-skapet- samtalen.

– Det var veldig skummelt å skulle si det høyt til noen, det at jeg var ateist. Det var en følelse av at jeg ville bli grepet nedenfra og kastet rett i helvete. Jeg var helt sikker på at djevelen ville komme opp fra gulvet og ta tak i meg. Så jeg følte det som jeg måtte ha føttene i stolen, sånn at djevelen ikke kunne nå meg.

Ingeborg har vært åpen om sin spiseforstyrrelse, at hun har tvangstanker og angst – også for helvete – i bok, fra scener og i avisspaltene. Derfor var det en psykolog hun kom ut til, første gang hun beskrev seg selv som ateist. Hun er ikke i tvil om at de religiøse erfaringene har påvirket sykdomsbildet. Definitivt ikke på den gode måten.

Frykten for helvete skulle da også ta henne lenger tid å bli kvitt enn troen på at det finnes en gud. Det ateistiske ståstedet har derimot stått fast. Andre gudsbilder har ikke vært noe alternativ. Forestillingen om noen gud, god eller dømmende eller i noen form, har hun avvist; veiet og funnet for lett.

– Retten til personlig tro skal beskyttes og respekteres. Det er ytringsfrihet. Men veien fra tro og overbevisning til mulighet for makt og maktmisbruk er kort.

– Organisert religion kan være som systematisert OCD: Tvangstanker satt i system. Det kan du sitere meg på, kommer det med ettertrykk.

TI TAPTE ÅR

BRITH DYBING (58): Psykiatrisk sykepleier og frivillig i Hjelpekilden. Mistet ti år til sykdom etter å ha vært aktiv i Trosbevegelsen i sin ungdom.


For andre har det ikke bare vært frykt for helvete i etterlivet, men også i tilværelsen her og nå – eller som for Brith Dybing (58): fra slutten av tenårene til slutten av tjueårene.

– Det var ikke egentlig så mye fokus på helvete. Vi var sikre på at vi havnet i himmelen. Spørsmålet var mer hvor vellykket vi var. Som kristen har du rett på all velsignelse her på jorden. Gud har allerede gitt deg helbredelsen. Dermed var det livet her og nå, og hvor fullkomment det skulle være, som var viktig. «Som i himmelen som på jorden» het det, sier Brith.

Hun var aktiv i en pinsemenighet i tidlige ungdomsår. Men hun kom inn i den karismatiske Trosbevegelsen i løpet av de sene tenårene.

Dette gjorde henne syk.

Da Fri tanke møter henne på Ullevål sykehus, hennes arbeidsplass de siste tjue årene, forteller hun om ti tapte år.

– Jeg tok troen på alvor. Jeg skulle frelse verden. Det var en sterk overbevisning om at enden var nær, så forkynnelse sto sterkt. Endetiden, eller dommens dag, ble – og blir fortsatt – i Trosbevegelsen og liknende miljøer forstått som bort- eller opprykkelsen. Det vil si at de utvalgte frelste vil bli hentet opp, mens resten må bli igjen.

– Det var en slags omvendt helvetslære. Det handlet om å være utenfor eller innenfor, om du var blant dem som skulle bli valgt ut og bli med opp ved Jesu gjenkomst. Det er klart det var skremmende å skulle være den som sto igjen. De som ble igjen var de som gikk fortapt, til helvete.

Denne forkynnelsen sto sterkt i Briths ungdomstid i pinsebevegelsen, men seinere, i Trosbevegelsen, var den mer underordnet.

Skulle man likevel bli syk var forklaringsmodellen at det var Satans virke, enten i form av demonpåvirkning eller en uoppgjort synd. I dette trosbildet er mennesket en ånd som har en sjel som bor i en kropp. Satan har tilgang til å korrumpere kropp og sjel, mens ånden hos den frelste allerede er opphøyet av Gud.

Brith fikk prestasjonsangst. Hun skulle prestere riktig tro og et riktig vellykket liv. Svaret hun ble møtt med da hun ikke opplevde å bli vellykket kristen, var at hun var bundet eller besatt av demoner. Hun ble henvist til demonutdrivelser. I flertall.

Det var ikke mulig å stille spørsmål ved om demonutdrivelse virkelig var svaret. Den som foreskrev eksorsisme som «medisin» hevdet å ha fått sin innsikt direkte fra Gud. Og som hun sier; Guds ord opponerte du ikke mot. Ikke da, i hvert fall.

– Det er ikke rom til å stille noen kritiske spørsmål i den type menighet. Det er lederne som vet hva Guds vilje er, og hvordan Bibelen skal tolkes. Det er en svart-hvitt-verden der det er farlig å tenke selv.

– Jeg trodde det var demoner. Jeg trodde at hvis jeg sov, kunne de innta meg om natten.

TANKEKAOS OG SELVSKADING

Hun ble rammet av tankekaos. Kaoset førte til selvskading, en tilværelse som «svingdørspasient» og innleggelse på psykiatriske avdelinger. Hun ble tungt medisinert og ba til og med selv om mer enn legene ville gi for å døyve sine indre smerter.

Det ble ikke bedre av å møte øvrigheten i menigheten igjen heller. I møte med hennes smerte og fortelling om skadelig praksis, var deres svar å tilby mer av demonutdrivende bønn.

Vendepunktet ble en psykiatrisk sykepleier, en prest og en psykiater som forsto og tok henne på alvor. Sistnevnte hadde hun opplevd som mangelvare.

Hun kaller det ikke et mirakel, men en lang prosess som førte til at hun en dag opplevde at hun ikke lenger var redd demoner og fortapelse.

Pasienten som var blitt avskrevet som umulig å behandle, var halvannet år etter student.

I dag er hun psykiatrisk sykepleier og bistår i den frivillige organisasjonen Hjelpekilden, som har som formål å være til hjelp for mennesker i religiøse bruddprosesser.

– Det var budskapet om nåde. Nåden ga en helt ny innsikt om at det ikke var nødvendig å streve for å være god nok for Gud. Fra et øyeblikk til et annet fant jeg en tro jeg kunne leve med, sier Brith, som i mange år har vært aktiv som frivillig i Kirkens Bymisjon. Hun er ikke bitter, men heller trist over at så mye av det tidlige voksenlivet forsvant på institusjon, men prøver i dag å bruke de vonde erfaringene til noe positivt.

MENIGHETEN FAVNET HELE LIVET

INGRID FRIVOLD (47): Musiker, medlem i bandet Beglomeg. Oppvokst i Smiths venner/Brunstad Christian Church.


Musiker Ingrid Frivold vokste opp i Smiths Venner, det som i dag er Brunstad Christian Church (BCC), og var i barne- og ungdomsårene inderlig troende. Hun forble som tenåring i menighetslivet etter at foreldrene ble utstøtt på nittitallet. Det var en protesthandling, en trass, etter en opprivende personstrid i det som var sektens ledelse. Men det var også et personlig valg, enn så lenge. Hun ble ikke værende.

Ingrid mener at hun nok var heldigere enn andre som har vokst opp i Smiths venner. Hun hadde i motsetningen til de fleste andre barn i BCC tilgang på et sosialt liv utenfor menigheten.

Familien bodde Røyken. Menigheten lå i Oslo. Ingrid fikk gå i det lokale korpset. Hun oppdaget musikken. Den holdt henne ikke helt unna, men ga tilgang på andre impulser.

Det var til slutt også geografisk avstand, nærmere bestemt London, som gjorde at valget om å gå ut av både trossamfunn og troen ble mulig.

Da var skaden likevel allerede skjedd. I Ingrid satt en frykt for å bli igjen, mens alle de hun var glade i ble hentet på dommens dag. Etterlivets avvisning skulle også speiles i det virkelige livet.

– De som ble kastet ut av menigheten ble ansett som åndelig spedalske. Det var ikke lov for de andre å ha kontakt med dem, med min familie. Mitt opprør var å bli værende, så lenge det varte.

– Jeg har slitt med tilknytningsangst siden. Jeg har fått så mange broer brent, så mange ganger. Alle disse sosiale bruddene gjør at du forventer at sosiale felleskap og forhold ikke vil vare.

Hun beskriver en dynamikk der fellesskapet er alt. Menigheten favner hele livet. Alle sosiale sammenhenger. Hele ditt nettverk. Dine relasjoner. Hun kjenner til flere som blir værende fordi de vil ikke gi slipp på – eller miste – menneskene som også gir trygghet.

– Men dogmatisk tro gir ikke grobunn for menneskelig vekst. Smiths venner kan tilby fellesskap, men bare så lenge du holder deg innfor de rammene menigheten har satt for hvem du kan være. Det er ikke rom for å innrømme feil. Da får du heller ikke bedt om hjelp.

VAKSINERT MOT DOGMATISME

En annen viktig årsak til at Ingrid forkaste det gudsbildet som følger Smiths Venners praksis var hennes egen identitetskamp. Hun forsto seg selv etter hvert som trans; at hennes opplevde kjønnsidentitet ikke var det samme kjønn som hun ble forsøkt oppdratt som. Nær sagt all tidligere lære måtte revurderes.

Hun lette og fant skriftsteder og teologiske tolkninger for å gjøre det mer mulig å få familiens aksept. Det handlet om å beholde noen relasjonelle bånd. Og en historiefortelling som kunne holde henne samlet i møte med åket fra holdninger som ikke var hennes, men rester av menighetens stengsler.

Eget livssyn plasserer hun nå i åpne landskap. Dogmatisme har hun blitt nær vaksinert mot.

– Det at et miljø er usunt betyr jo ikke nødvendigvis at selve religionen er usunn. Det er det dogmatiske som er farlig. Derfor er det også så viktig at mennesker som sliter med usunne miljøer møter åpenhet, og gis rom til undring. Det å bli bedt om å bli ateist kan være en annen tvangstrøye, sier Ingrid, før hun slår et slag for undringens universelle kvaliteter.

HELSESKADELIG TRO

Traumer eller PTSD er traumer og PTSD uansett om de kommer av religion, psykiatri eller andre forhold, menerVG- og NRK-psykologen Peder Kjøs.


I terapirommet er det nettopp flest mennesker i en slik lukket situasjon psykolog Peder Kjøs møter. De har vokst opp under strenge og vanskelige forhold, eller har vært gjennom krevende brudd med familie og nettverk i sekteriske lukkede religiøse miljøer. Færre kommer til ham med ren helvetesangst. Men han kjenner til tilfeller, inkludert et leserbrev han fikk til sin faste spalte i VG i fjor høst.

Religiøse forestillinger og begrunnelser for livsførsel kan, ifølge psykolog Peder Kjøs, være skadelige på flere forskjellige måter. Det kan handle om å vokse opp med, eller leve i et forhold, der troen legitimerer ulike former for vold. Eller det kan innebære forestillinger som er vanskelig å forene med samfunnet utenfor.

– Men du har jo også spørsmålet om religiøse forestillinger i seg selv kan være skadelig, sier Kjøs.

Han peker på at religion er en måte å forstå og fortolke livet og verden på. Det finnes for eksempel varianter som kan være mer smertefulle og vanskelig å leve med enn andre.

– Hvordan møter du religiøs motivert angst eller traumer som psykolog?

– Jeg forsøker å forstå tankesystemet innenfra. Akkurat på samme måte som jeg forsøker å forstå forestillinger. Alle har en slags fortolkning av forholdet mellom seg selv og verden. Min jobb er å se om det finnes muligheter for nyanseringer og bevegelse når dette forholdet er smertefullt, vanskelig eller hemmende. Religiøse fortolkninger er fra mitt perspektiv sånn sett ikke vesensforskjellige fra andre fortolkninger.

– Det handler om å finne ut om den fortolkningen man har er rimelig, om det finnes andre måter å tenke på. For veldig ofte er det slik at et problem kommer av at tankesettet har blitt for stivt eller rigid. I kristendommen er for eksempel essensen nådebudskapet, som jo er noe annet en gud som dømmende instans. Som du skjønner er det ikke slik at jeg går inn og tenker at det ville være bedre for deg å være ateist. For det har jeg ikke noe med. Det må en person få bestemme selv.

MÅ GÅ TIL ANDRE ENN PSYKOLOG

Når det gjelder dem som forlater sekter er han imidlertid noe usikker på hvor stor del av traumene som er relatert til selve religionsutøvelsen, og hvor mye som kan knyttes til kompliserte familieliv. Han finner heller ingen øyenfallende forskjeller på religiøst betinget angst og andre former for angst eller traumer.

– Traumer eller PTSD er traumer og PTSD uansett om de kommer av religion, psykiatri eller andre forhold. Slik tror jeg de fleste i faget tenker. Vi kan ikke ha en egen spesialisering for alle typer traumer. Vi har ikke noe spesielt i utdanningen om krigstraumer heller, som det jo er mer av. Psykologer må ikke kunne noe om alle religioner. Det alle psykologer må kunne er å stille spørsmålet om hvordan klienten kan tenke annerledes innenfor sitt meningssystem.

Noen forskjell på ulike fortapelsesfortellingers potensial for å gi angst tror han derfor heller ikke det er. Det vil handle om hvordan den enkelte forstår det innenfor sin religiøse overbevisning.

– Trenger noen en ekspertuttalelse om sin helvetesforestilling må man gå til et annet sted enn en psykolog. Jeg henviser til prest eller imam om det er et rent teologisk spørsmål. Men ellers vil jeg understreke at det er viktig å ikke se på religiøse forestillinger som noe veldig annerledes.

Barne- og familieministerens uttalelser til Fri tanke om at det må være greit å snakke med barn om helvete, støtter han imidlertid ikke.

Samtidig mener han at det ikke er et enkelt spørsmål, ettersom det også handler om at staten ikke kan pålegge foreldre å ikke snakke om sin eventuelle tro på fortapelse, eller som annet eksempel; bakterier.

– Men uansett om det er bakterier eller helvete du er redd for, er det viktig at du snakker med barn om det på en måte som de kan forholde seg til. Skremselsbasert pedagogikk overfor små barn er skadelig. Uavhengig av om det gjelder bakterier, menn i skyggegater eller fortapelse. Det å skremme barn er uheldig uansett. Men man må likevel kunne advare om det man mener er farlig, på en tilpasset måte.

Han mener det er viktig å tenke at religiøse forestillinger ikke er spesielt i så måte.

– Det er som med politiske overbevisninger, enten det er høyre- eller venstresiden eller miljøvern. Det er meningen at man som forelder gir videre det man synes er verdifullt og viktig. Det handler bare om måten det gjøres på. Forsøker du å gi barna en stor avstand til verden, gjør du dem en enorm bjørnetjeneste, enten det er for å gjøre dem til rare politiske eller religiøse dyr.

ATEISME IKKE NØDVENDIGVIS LØSNING

Kjøs understreker at når man som voksen så tar stilling til eget verdensbilde, vil dette selvsagt bygge på det man har lært som ung.

– Det man må skille mellom er normale måter å overføre kunnskap på, og det som er traumatiserende. Mishandling eller indoktrinering er det kjempevanskelig å ta stilling til når du er 13-15 år. Men for de fleste er det jo ikke sånn, og for de fleste går det helt greit. For noen blir det imidlertid komplisert, men om det da er helvetesforestillinger eller noe annet er mer snakk om innhold enn form.

– Er det noe omgivelsene kan gjøre bedre i møte med mennesker som har religiøse traumer?

– Man må prøve å forstå det, og møte det med nysgjerrighet og åpenhet. Man må ikke tro at man vet alt om personen fordi man vet den ene tingen. Har noen et vanskelig forhold til gud eller andre religiøse forestillinger, må det møtes med den samme åpenhet og respekt som man møter andre ting. Særlig er det viktig å ikke tenke at man har løsningen; for eksempel at for en person med et komplisert forhold til religion er løsningen å bli ateist. Det er det kanskje for deg, men ikke nødvendigvis for den personen. Tror du at du vet bedre, er det et problem i seg selv.

– Det å mene og vite at svaret er ateisme er ikke noe smartere eller mer intelligent enn det å ha en religiøs tro, sier Peder Kjøs.

Denne reportasjen stod opprinnelig på trykk i Fri tanke nr. 1-2020.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...