Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Er HEF i ferd med å definere en slags statsautorisert humanisme? spør Morten Horn.
 Foto: Montasje: Fritanke.no/Even Gran. Logoen er manipulert.

Er HEF i ferd med å definere en slags statsautorisert humanisme? spør Morten Horn. Foto: Montasje: Fritanke.no/Even Gran. Logoen er manipulert.

Morten Horn om forsvarssamarbeidet:

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon

– Det er kirken som driver med slikt, skriver Morten Horn. Han advarer mot å opprette et humanistisk presteskap som blir «litt mer humanistiske enn oss vanlige dødelige».

Publisert:

Sist oppdatert: 11.08.2016 kl 10:12

KOMMENTAR: Det er utvilsomt en «seier» for Human-Etisk Forbund at vi får en egen stilling som «feltlivsynshumanist».

Men er det riktig? Og er det bra?

Selve feltprestinstitusjonen er en anakronisme. Et relikvie etter statskirketiden, som minner om den gang selve krigen hadde en religiøs dimensjon; da man satte sin lit til at gud selv var med på laget. En viktig grunn til at det ikke er «greit» med kristendommen er at den bærer i seg dette at menneskene kan deles opp i de som skal frelses, de som er «oss», og «de andre», de som skal til evig fortapelse.

Denne splittingen kan man mistenke at sitter i hodene på de kristne: Det finnes ikke én udelelig menneskehet der alle er like og bør være solidariske med hverandre – det finnes minst to partisjoner av menneskeheten. Og Vår Herre støtter vår sak, og gir oss legitimitet til faktisk å eliminere de som defineres som våre fiender.

Kan vi lindre smerten over å ha drept?

Vi får stole på at feltlivssynshumanistene ikke er ment å skrive seg inn i denne tradisjonen. Men hva skal de egentlig bidra med?

De skal gi soldatene støtte i åndelige spørsmål – det er vel og bra. Men i motsetning til på 70-80-tallet, da de eksistensielle kvaler besto av den diffuse frykten for atomkrig, og den drepende kjedsomheten i en vaktbu der intet skjedde – så har dagens soldater andre utfordringer:

Den eksistensielle konflikten av i dag handler om den helt reelle muligheten for at man vil måtte skyte og drepe ekte mennesker, eller slippe bomber over områder med en miks av soldater og sivile.

Hva kan en livssynshumanist stille opp med her? Hvordan kan vi egentlig bidra til å lindre smerten over å ha drept uskyldige mennesker?

Kan vi sjalte ut nestekjærligheten?

Det må kreves et eget tankesett, en evne til å avgrense sitt virke til helt spesifikke rammevilkår, for å være en Herrens tjener blant krigførende. Man må sjalte ut så mye av nestekjærligheten og det Gunnar Stålsettske i kristendommen, om man ikke skal bli en femtekolonnist som oppfordrer soldatene til å putte blomster i geværløpene.

Kan en livssynshumanist gjøre samme manøveren? Er det riktig av oss å akseptere premissene om at «krigen eksisterer, så la oss gjøre det så humanistisk som mulig for de som nå en gang skal delta i den»?

Jeg er selv pasifist – men erkjenner at få humanetikere er så ekstreme som jeg. På den annen side: Det ligger i humanetikkens natur noen viktige erkjennelser:

  • Alle mennesker er del av samme menneskehet, dvs. at enhver oppdeling av menneskene i «oss» og «dem» er grunnleggende problematisk, trolig falsk.
  • Måten vi løser konflikter på er gjennom bruk av empati og gjensidighetsprinsippet, sette seg inn i den andres situasjon og prøve å gjøre det gode.
  • Om mulig forsøker vi rasjonalistiske metoder, diskusjon og forhandling, anskueliggjøring av hva som står på spill for de involverte parter og hva som er fakta i saken. Det å bombe motstanderen er kanskje menneskelig – men det er liksom ikke humanismen på sitt ypperste.

Selv humanister som ikke er pasifister burde i det minste ha et tvisyn på militærmakten, og innse dens begrensninger. I et Norge som nå skal engasjere seg direkte på lag med noen av partene i Syrias grufulle og meningsløse borgerkrig er det vanskelig å se avtrykket av humanetikken.

Er det riktig å la HEF representere alle sekulære?

I Norge finnes det over en million mennesker som, iflg. meningsmålinger, holder seg med et sekulært livssyn slik som humanetikken/livssynshumanismen. I en undersøkelse var det angivelig 300.000 som trodde de var medlem av HEF – men vi har bare knapt 90.000 registrerte medlemmer. Er det rett og rimelig at alle disse livssynshumanistene som tjenestegjør i Forsvaret skal måtte forholde seg til en HEF-sertifisert feltlivssynshumanist?

HEF er ikke en nøytral organisasjon – bl.a. finnes det sekulære som kritiserer oss for å være for kristendomsfiendtlige. HEF har tradisjonelt hatt et politisk tyngdepunkt over mot venstre. Våre sentrale tillitsvalgte har tidvis engasjert seg i enkeltsaker som ikke alle har vært enig i. Det er fullt mulig å være en genuint sekulær, ateistisk, humanistisk rekrutt – i eksistensiell krise – uten at man opplever at akkurat HEF representerer det man søker etter.

Hvorfor er det galt at en humanetiker skal måtte forholde seg til en sykehusprest, mens det er rimelig at en anti-HEF-soldat må søke hjelp hos den HEF-sertifiserte feltlivssynshumanisten?

Vi bør ikke bygge opp et presteskap

Det er noe som skurrer når HEF nå skal sertifisere og på den måten nærmest organisere egne stillinger dedikert til livssynshumanisme – i Forsvaret, på sykehusene, og i framtiden kanskje i egne livssynsnøytrale seremonilokaler?

Humanetikken er vel fortsatt et livssyn uten presteskap. Vi tror ikke på at det finnes noen blant oss med særskilt innsikt i livssynet vårt, noen som er spesielt godt egnet til å fortelle oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke. Vårt livssyn bygger helt fundamentalt på erkjennelsen av at hvert enkelt individ besitter sitt eget livssyn, og er eneansvarlig for dette, på godt og vondt.

Det er problematisk nok at HEF sertifiserer vigselsmenn og –kvinner, og gravferdstalere. Men det er samtidig forståelig, mtp. behovene for sårbare mennesker som bruker disse tilbudene og trenger et kvalitetssikret opplegg. Imidlertid dreier dette seg om de mest sentrale deler av HEFs tilbud – livsløpsseremoniene våre.

Vi bør tenke oss grundig om før vi bygger ut dette apparatet av sertifiserte HEF-ere. Plutselig en dag kan vi stå der med et slags presteskap, som grunnet sin posisjon og erfaring får en aura av å være litt mer humanistiske enn oss vanlige dødelige.

Jeg er fornøyd med at stadig flere nordmenn ser med kritisk blikk på den kristendommen som forgagne generasjoner bare har levert passivt videre – noe som også medfører at det blir stadig flere sekulære i Forsvaret. Det er bra om de som tjenestegjør i Forsvaret får en skolering og et velferdsstilbud som iveratar deres menneskelige behov, som kan fremme en humanisering av Forsvaret.

Men det er problematisk dersom HEF skal få og påta seg rollen som offisiell leverandør av humanisme til det norske samfunnet. Vi burde heller svart at «vi er ikke den typen livssynsorganisasjon». Det er liksom Kirken, det.

OPPDATERT 10.8.16:

Kristin Mile har svart Morten Horn: Vi stiller opp som livssynssamfunn

Denne saken ble diskutert på NRK Dagsnytt atten den 10.8.16.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus