Begrepet «ingenting» er lett å forstå når man sjekker saldoen i begynnelsen av januar. Men det blir straks vanskeligere å få tak på når man møter begrepet i det evige spørsmålet om hvorfor det finnes noe i stedet for ingenting. Ingenting gjør meg så fortumlet som ingenting. Her er noe av det Anselm av Canterbury, han med det ontologiske gudsbeviset, hadde å si om emnet:

«Therefore, although no one says that nothing is something, but we are always driven to say that nothing is nothing, still no one can deny that the word ´nothing´ is significant. But if this noun does not signify nothing but something, what it signifies seems to be something and not nothing. But if what it means is something and not nothing, how can it be signified by the word nothing? Indeed, if nothing is used correctly, nothing truly is, and therefore it is not something. Wherefore if what is signified by the word is something and not nothing, it follows that it is falsely and incongruously named by ´nothing´.»
(”On the Fall of the Devil”, Anselm of Canterbury: The Major Works, Oxford World’s Classics, 1998, side 208)

Enklere kan det sikkert ikke sies, men jeg skjønner ikke bæret.

I sin nyeste bok, «A Universe From Nothing» gyver den kjente fysikeren og vitenskapsformidleren Lawrence Krauss løs på ingenting med fysikkens lover som våpen: Kan et univers som vårt dukke opp av det store intet uten å bryte med det vi vet om hvordan naturen fungerer? Krauss svarer ja, i det minste for de typer ingenting som forekommer i fysikken.

Boka er innom mange av de samme temaene som Stephen Hawking og Leonard Mlodinow diskuterte i ”The Grand Design”, men jeg synes Krauss er en langt dyktigere formidler enn disse to. Dermed er det ikke sagt at boka er lettlest, for det er mange avanserte begreper som sjongleres. Belønningen for å bruke tiden det trengs for å henge med i svingene er at man får et godt innblikk i de viktigste problemene i moderne kosmologi.

«A Universe From Nothing» kan leses som en populærvitenskapelig innføring i Big Bang-modellen, mørk materie og mørk energi. Men hovedanliggendet til Krauss er altså å vise at kombinasjonen av kvantemekanikk og generell relativitetsteori gjør det mulig å forstå hvordan universet ble til av ingenting.

I kvantefysikken er det uunngåelig at ting kan dukke opp av det store intet.

Det er allment akseptert at for å forstå begynnelsen av Big Bang trenger vi en teori som forener kvantefysikk med gravitasjon. En slik teori har vi ennå ikke. Fraværet av en fullstendig kvantegravitasjonsteori trenger imidlertid ikke å forhindre oss fra å ha godt begrunnede meninger om generelle trekk en slik teori vil ha. Og i kvantefysikken er det uunngåelig at ting kan dukke opp av det store intet. Det ville være overraskende om dette skulle vise seg å være galt når gravitasjon tas med.

Spørsmålet er hva «ingenting» er. For Krauss er det på det meste det tomme rom, og på det minste en tilstand uten materie, energi, tid og rom. Kvantefysikken sørger for at en slik tilstand er ustabil, og kan gi opphav til et univers lik vårt eget. Her vil noen innvende at så lenge kvantefysikk og andre naturlover finnes, kvalifiserer ikke tilstanden til å være ingenting. Krauss anerkjenner spørsmålet, men har ikke noe svar på det. Problemet, slik jeg ser det, er at han i likhet med mange andre teoretiske fysikere ser på fysikkens lover og virkeligheten de beskriver som adskilte. Som om naturlovene eksisterer uavhengig av materien i en opphøyet sfære hvorfra de sender sine kommandoer til elektroner og protoner. Men de observerbare fenomen er virkeligheten, naturlovene er bare kartet vi forsøker å tegne. Kartet bestemmer ikke hvordan virkeligheten ser ut. Vi lever i et univers som kan beskrives med det vi kaller kvantefysikk. Og et slikt univers kan oppstå fra ingenting.

Vi lever i et univers som kan beskrives med det vi kaller kvantefysikk. Og et slikt univers kan oppstå fra ingenting.

Kan vi nå endelig legge spørsmålet om hvorfor det finnes noe på hylla? Det tviler jeg på. Teologer vil påstå at de har en mer radikal form for «ingenting» i tankene enn «vulgærateister» som Krauss har. Nøyaktig hva de legger i det er mer uklart. Som Krauss påpeker kan det virke som teologenes «ingenting» er det som bare Gud kan skape noe fra. Spørsmålet formuleres slik at svaret er gitt.

Hvorfor skal vi i det hele tatt anerkjenne et slikt spørsmål som meningsfullt? Er det noe som helst som tyder på at en tilstand av typen «totalt fravær av eksistens» er mulig? Hvorfor skulle den være mer naturlig og sannsynlig enn at noe finnes?

Er det noe som helst som tyder på at en tilstand av typen «totalt fravær av eksistens» er mulig? Hvorfor skulle den være mer naturlig og sannsynlig enn at noe finnes?

Det jeg savner i boka er en diskusjon av problemet med tidens retning. Hvorfor er det forskjell på fortid og fremtid? Den vanlige forklaringen er termodynamikkens 2. lov, som sier at entropien i et lukket system aldri avtar. Entropi er grovt sett et mål på uorden, så loven sier at universet endrer seg i retning av stadig mer uorden. Dermed kan vi skille fortid og fremtid. Men dette gir oss et nytt problem: Hvordan forklarer vi at universet startet ut i en ordnet tilstand med svært lav entropi? Det finnes mange forslag til løsninger, men ingen som skiller seg klart ut som den beste. Sammenlignet med å forklare hvorfor termodynamikkens 2. lov gjelder er det å få et univers til å dukke opp av ingenting bare barnematen. Det ville vært interessant å vite hva Krauss har tenkt om dette problemet. Den som er interessert i å fordype seg i entropien får heller lese Sean Carrolls «From Eternity to Here».

Sammenlignet med å forklare hvorfor termodynamikkens 2. lov gjelder er det å få et univers til å dukke opp av ingenting bare barnematen.

I den etter hvert store mengden av engelskspråklige populærvitenskapelige bøker om kosmologi hører «A Universe From Nothing» til blant de beste. Den anbefales for alle som har fått saldoen til å gå fra ingenting til noe.