Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Jehovas vitner på stand utenfor British Museum i London. Foto: Wikimedia Commons/Philafrenzy.

Jehovas vitner på stand utenfor British Museum i London. Foto: Wikimedia Commons/Philafrenzy.

Russland stryper trosfriheten

KOMMENTAR: Russland arresterer Jehovas vitner-medlemmer som aldri før. Alt for å beskytte nasjonens åndelige kultur. Med i dragsuget går også en og annen ateist.

Publisert:

Sist oppdatert: 23.08.2018 kl 13:02

Etter Sovjetunionens fall, så det ut til at Russland var i ferd med å utvikle seg i demokratisk retning. Tros- og ytringsfrihet ble innført. Tiår med ideologisk ensretting ble offisielt skrotet.

Under Putin er det imidlertid blitt et mål å gjenoppbygge nasjonale verdier og å identifisere og beskytte «russisk identitet». Det skjer i tett samarbeid med Den russisk-ortodokse kirke.

I landet som en gang bekjempet alle uttrykk for gudstro, er det blitt «en russisk verdi» å verne om Den russisk-ortodokse kirke med alle midler. Det har ført til en stadig mer aktiv forfølgelse av kirkens konkurrenter på det åndelige markedet, og av alle som «sårer religiøse følelser».

I 2018 er det særlig Jehovas vitner som har vært mål for denne åndelige renselsesprosessen. Per 11. juli var 53 medlemmer av trossamfunnet tiltalt eller under etterforskning for å praktisere religionen sin, etter en massiv offensiv i sommer. Strafferammen er opptil ti års fengsel.

Parallelt med de religiøse utrenskningene, straffes ateister for å spre antireligiøse memer i sosiale medier.

Nasjonale verdier

Jehovas vitner var et av mange trossamfunn som etablerte seg i Russland i kjølvannet av at Mikhail Gorbatsjov fikk lovfestet religionsfriheten i 1990. Men de var langt fra alene. Protestanter, nyreligiøse grupper og alle avskygninger av de store religionene så Russland som en upløyd misjonsmark, hvor det fantes sjeler å høste.

Det ble raskt klart at landet slett ikke var forberedt på denne brå overgangen, hvor det plutselig var fritt frem for enhver å fremme sitt ideologiske budskap.

Den russisk-ortodokse kirke var spesielt misfornøyd med situasjonen. Som den sittende lederen for kirken, patriark Kirill, uttalte i 1996: De invaderer Russland for å “ødelegge den åndelige enheten til folket og den ortodokse troen”. De er “åndelige koloniherrer”.

Frem til revolusjonen i 1917, var den ortodokse kirken i praksis en statskirke. Etter kommunismens fall begynte staten å levere tilbake konfiskerte eiendommer. Nye kirker ble bygd og omfattende programmer for å utdanne nye prester iverksatt.

Kirken øynet en mulighet til å gjenoppbygge både populariteten i befolkningen og maktposisjonen den en gang hadde hatt. Det lyktes i forbløffende grad. I dag identifiserer mellom 70 og 80 prosent av den russiske befolkningen seg som ortodokse kristne.

Men viktigst av alt: I takt med den økende oppslutningen om kirken, er den kommet til å stå for nasjonale verdier, for “russiskhet”.

Undergravende religioner

For å få bukt med “problemet” med manglende “åndelig enhet” ble stadig nye lover og lovtillegg innført. Blant dem en lov mot uønsket misjonering fra 2016.

Uønsket misjonering defineres vidt. Det skal ikke misjoneres mot medlemmer av andre trossamfunn. Formidling av religiøs tro skal finne sted innenfor de aktuelle trossamfunnenes egne gudshus. Det kreves tillatelser for slikt – og uansett er det forbudt for en person å misjonere dersom vedkommende ikke er en offisiell representant for et statlig registrert trossamfunn.

Og det er her forfølgelsene av Jehovas vitner kommer inn: Vitnene blir arrestert for religiøs aktivitet i private hjem. Trossamfunnet ble nemlig tvangsoppløst av myndighetene i 2017, og siden har de troende møttes hjemme hos hverandre for å studere Bibelen, be og synge lovsanger.

Grunnen til tvangsoppløsningen: Jehovas vitner er nå offisielt erklært som “ekstremistisk”.

Ekstremisme og nasjonal sikkerhet

I 2000 slo Putin-administrasjonen fast at beskyttelse av Russlands nasjonale sikkerhet også inkluderer “beskyttelse av den kulturelle og åndelig-moralske arven og de historiske tradisjonene og standardene for det offentlige liv samt å bevare den kulturelle arven for alle Russlands innbyggere”.

To år etter det, i 2002, ble en ny lov mot ekstremisme vedtatt. Den ble blant annet legitimert med behovet for å beskytte seg mot terrorisme – i kjølvannet av angrepene på USA året før. Siden er den blitt utdypet og utvidet en rekke ganger.

Nasjonal sikkerhet handler under ekstremismeloven ikke bare om beskyttelse mot terrorisme, vold og politisk infiltrasjon, men også om “åndelig sikkerhet”.

Loven har vist seg som et effektivt hjelpemiddel i kampen om den åndelige makten. Den forbyr blant annet trossamfunn å “propagandere” for at noen religion eller person står over andre. Både religiøse skrifter som hevder slikt og religiøse diskusjoner hvor det fremmes kritikk mot andre religioner, kan med det rammes av ekstremismelovgivningen. Selv om lovteksten ikke skiller mellom små og store trossamfunn, har praksis vist at det er minoritetsreligioner som rammes.

Videre kan religiøse skrifter forbys og trossamfunn kan tvangsoppløses og eiendommene deres beslaglegges. Deretter vil tidligere medlemmer som fortsetter å møtes privat for bønnemøter eller lignende, kunne tiltales for ekstremistisk aktivitet. Det samme gjelder om de er i besittelse av den forbudte litteraturen.

Tvangsoppløst

Jehovas vitner ble tvangsoppløst i 2017. Både bibeloversettelsen deres og en lang rekke andre skrifter er nå forbudt. Å være i besittelse av et eksemplar av medlemsbladet deres, Vakttårnet, kan medføre alt fra bøter til fengselsstraff.

I midten av juli ble fire private bibelmøter stormet av politiet. Seks kvinnelige vitner ble kledt nakne og visitert, og det ble gjort beslag i alt fra mobiltelefoner til private bilder. Tjue personer ble anholdt, flere ble arrestert.

Tre hundre russiske vitner har søkt asyl i Finland.

Rammer også andre

Selv om Jehovas vitner synes å være hardest rammet av de religiøse forfølgelsene, er de langt fra alene. Medlemmer av alt fra Hare Krishna og ulike muslimske grupper til protestantiske menigheter er arrestert. I mange tilfeller har de fått bøter eller fengselsstraffer. I tillegg skaper stadige razziaer og ulike former for trakassering usikkerhet og nervøsitet. Og noen av de “ekstremisme”-anklagede har mistet jobben.

Også ateister går med i dragsuget når den åndelige kulturarven skal beskyttes. I 2017 ble fem personer dømt for å såre religiøse følelser, i hovedsak for å spre ateistiske memer i sosiale medier, rettet mot Den russisk-ortodokse kirke. Blant dem en ung kvinne som hadde sammenlignet Jesus med en rollefigur i Game of Thrones.

De er blitt dømt i henhod til blasfemiparagrafen som ble innført etter Pussy Riots stunt i en russisk-ortodoks kirke i februar 2012, hvor de protesterte mot alliansen mellom kirken og Putin.

Antiblasfemiloven og de ulike lovene for å innskrenke trosfriheten går i praksis hånd i hånd for å fremme samme mål: Den russisk-ortodokse kirkens åndelige monopol. Og i forlengelsen av det: Å støtte opp under Putin-regimet.

Folkelig støtte

Det russiske folket synes i overveldende grad å støtte utviklingen. Hele 82 prosent mener det er uakseptabelt å vitse om kirken, ifølge en undersøkelse fra tidligere i år.

Og i en en annen meningsmåling erklærte 51 prosent av de spurte at de helhjertet støttet forbudet mot Jehovas vitner, mens ytterligere 28 prosent til en viss grad støttet det. Det til tross for at kun 13 prosent sa at de hadde satt seg inn i saken.

Den politisk-religiøse kampanjen har altså lyktes så langt. Og for Putin har det vært en særs givende allianse. Den russisk-ortodokse kirke gir offisielt sin støtte til ham, og til gjengjeld støtter han kirken og viser seg stadig oftere sammen med presteskapet. Sammen kan de lykkes med å ensrette det russiske folket. Nok en gang.

En autoritær stat

Det oppstod et moralsk vakuum i kjølvannet av kommunismens fall. Sovjetunionen var en politisk supermak,t med klart definerte rammer for rett og galt. Å følge partiet var den eneste veien.

Til tross for at vi ofte tenker på kommunistregimet som et totalt ateistisk system, var praksisen henimot den ortodokse kirken svært varierende opp gjennom årene. Noen kommunistiske ledere valgte å inngå en taktisk allianse med Den russisk-ortodokse kirke, mens kirken i andre perioder ble hardt forfulgt og tusenvis av prester henrettet.

Tiden etter kommunismen har vist at religionen aldri var død i det russiske samfunnet. Og at om det er noe som er konstant i Russland, er det mangelen på demokrati.

Mens mange menneskerettighetsorganisasjoner har slått alarm om brudd på religionsfriheten i nabolandet vårt i øst, har pressedekningen vært mager. Det gjelder især om vi sammenligner med dekningen av et annet angrep på menneskerettighetene, nemlig antihomofililovgivningen.

Disse menneskerettighetsbruddene må ses i sammenheng. “Russiskhet” er blitt en stadig mer snevert definert kategori, hvor avvikende religiøsitet, avvikende legning, enhver politisk protest og ethvert annet uttrykk som går på tvers av Putins plan for den nye russiske storheten, rammes av forbud og rettslige forfølgelser.

Det bør ikke være slik at vi bare bryr oss når vi liker en minoritet som blir forfulgt. Til syvende og sist vil en autoritær stat kunne gå etter alle den oppfatter som fiender. Og det kan være hvem som helst av oss.

Nøkkelord