Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Torgeir Husby og Synne Sørheims første rettspsykiatriske rapport ble godkjent uten merknader av Den rettsmedinske kommisjonen, men har møtt massiv kritikk utenfor det rettsmedisinske miljøet.
 Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Torgeir Husby og Synne Sørheims første rettspsykiatriske rapport ble godkjent uten merknader av Den rettsmedinske kommisjonen, men har møtt massiv kritikk utenfor det rettsmedisinske miljøet. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Psykiatriens rykte etter Breivik

Om noe har blitt klart i 22. juli-saken den siste uken, er det at psykiaterne ikke kan regnes som kompetente til alene å avgjøre spørsmålet om Anders Behring Breiviks tilregnelighet.

Publisert:

Sist oppdatert: 04.06.2012 kl 19:24

Denne uken starter retten å behandle spørsmålet rundt Anders Behring Breiviks tilregnelighet, ved at de første psykiatriske vitnene skal i vitneboksen fredag. Retten skal da ta stilling til to sprikende rapporter om Breiviks mentale helse, noen ulne formuleringer fra rettsmedisinsk kommisjon og en faglig strid som nesten har overskygget selve rettsoppgjøret.

Breivik-saken har gitt den norske befolkningen innsyn i det som er velkjent blant helsearbeidere og mange som selv har hatt behov for hjelp i psykiatrien: at psykiatriske vurderinger er en kompleks prosess hvor meningene spriker. Det finnes ingen absolutte metoder for å plassere en persons psyke innenfor én sykdomskategori og utelukke andre. Det finnes mange tester, klinisk erfaring og måter å observere som regnes som gode, men til syvende og sist sitter det mennesker overfor pasienten som må bruke eget skjønn.

I Breivik-saken har ikke rettspsykiatrien imponert.

De to rapportene

Den første rettspsykiatriske rapporten, levert av Synne Sørheim og Torgeir Husby, ble godkjent av den rettsmedisinske kommisjon uten merknader. Sørheim og Husby konkluderte som kjent med at Breivik lider av paranid schizofreni og følgelig ikke kan straffes for sine handlinger. Rapporten ble offentliggjort av VG etter å ha blitt spredt høyt og lavt gjennom lekkasjer. Den forårsaket en massiv kritikk fra ulike fagfelt.

Blant funnene som ble kritisert var en test som plasserte Breiviks praktiske funksjonsnivå som så lavt at han knapt ville vært i stand til å knytte egne skolisser. Sørheim og Husby tolket også Breiviks nyord – såkalte nelogismer – som tegn på schizofreni. Senere kunne kommentatorer slå fast at mange av disse nyordene fantes på nettet og var oversatt fra engelsk. Husby og Sørheim tolket Breiviks tanker om en nærstående borgerkrig mellom islam og Vesten som paranoia. Eksperter på feltet høyreekstremisme har påpekt at dette er en vanlig tankegang i de miljøene Breivik assosierer seg med.

Det skulle altså vært flust av faglige innvendinger mot denne psykiatrirapporten, men kommisjonen fant ingen.

Den massive faglige kritikken førte til at retten bestilte en ny psykiatrisk vurdering. Denne ble forfattet av psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrisen og konkluderte med at Breivik lider av narsissisme og har dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han er altså det vi folkelig sett kaller en psykopat. Ifølge denne rapporten er altså Breivik tilregnelig og kan dømmes til fengsel. Denne rapporten ser ut til å ha mer gehør blant folk flest. På den andre siden er den kun lekket til noen få aviser, og har ikke vært mulig for andre å vurdere. Vi vet altså ikke hvorvidt den er faglig god eller ikke.

Og der stod saken da rettssaken tok til – én godkjent rapport som var sterkt kritisert, og en rapport som konkluderte motsatt som vi ventet på at rettsmedisinsk kommisjon skulle vurdere. Den samme kommisjonen som mente den første rapporten var god.

Rettsmedisinsk inhabilitet

I etterpåklokskapens lys kan man spørre seg om det er særlig lurt å la de samme menneskene vurdere en rapport som motsier en annen som allerede er godkjent. Kritikken i mediene gikk nemlig ikke bare på Sørheim og Husbys kompetanse, men også på rettsmedisinsk kommisjon, som ikke så de faglige svakhetene som ble åpenbare for så mange av oss som leste rapporten. De fleste vil åpenbart ha et behov for å forsvare seg mot faglig kritikk. Av en eller annen grunn ser det ut til at systemet har tillit til at psykiatere ikke lider av den slags smålighet.

Etter det som har skjedd i retten de siste ukene, er det liten grunn til å tillegge psykiatere større objektivitet enn andre fagfolk. Etter først å ha bedt psykiaterne komme med en tilleggserklæring, leverte kommisjonen et svar til retten om at rapporten var tatt til etterretning. Partene gikk ut og tolket dette som at rapporten nå var godkjent. Det viste seg å ikke stemme. Dommeren måtte gå til det uvanlige skrittet å skrive et brev til rettsmedisinsk kommisjon for å be om et klart svar på hva kommisjonen egentlig mente. Og før helgen kom svaret. Rapporten var fremdeles tatt til etterretning. Man har hverken godkjent den eller underkjent den, det blir opp til retten å vurdere.

Psykiatriens plass

I rettslokalet sitter de fire rettspsykiaterne midt i rommet, mellom dommerne og vitneboksen. Denne sentrale plasseringen bærer bud om hvor vesentlig deres rolle vurderes å være. Det vanlige i straffesaker i Norge er at det rettspsykiaterne kommer frem til, vil retten følge. Formelt sett er en rettspsykiatrisk vurdering et av flere beviser i saken, men tradisjonen har gjort at spørsmålet om straff eller behandling for den tiltalte avgjøres av psykiaternes vurderinger.

Med rotet i Breivik-saken kan man spørre seg om rettspsykiatrien ikke burde ha en mer tilbaketrukket rolle. At man bør se vurderingene fra rettspsykiatere som et av flere bevis, og ikke nødvendigvis som det eneste som avgjør hvordan en tiltalt skal vurderes.

Forrige uke var nemlig også fylt med vitnemål fra andre fageksperter, denne gangen innen politikk og samfunn. De var samstemte i at Breiviks tanker slett ikke er uvanlige innen de ekstremistiske miljøene. De såkalte neologismene ble kommentert som høyst forståelige politiske uttrykk av ekspertene. Noen ble ansett som vellykkede, andre ikke. Men slik er det jo også for alle som arbeider med språk og daglig setter sammen to ulike ord til et nytt, i et forsøk på å videreutvikle språket til å favne nye meninger.

Breivik ble av disse ekspertene, og av religionshistorikeren Mattias Gardell, som innledet vitnemålene denne uken, trygt plassert i en høyreekstrem tradisjon. Tankene hans er stort sett hentet fra andre. Breivik er ikke engang original, hvor forrykt vi enn måtte synes tankene hans er. Professor Tore Bjørgo ved Politihøyskolen sa det slik da han skulle kommentere Husby og Sørheims karakteristikk av Breiviks verdensbilde som vrangforestillinger: «De manglet kulturkompetanse. Det minner meg om to norske rettspsykiatere som drar til New Guinea. De ser ikke ut til å vite noen ting rundt det høyreekstreme miljøet.»

Psykiatriskepsisen

Hvordan retten skal vekte de to motstridende psykiatrirapportene bør ikke bare avhenge av hvordan den rettsmedisinske kommisjonen har opptrådt. De har hatt faglige innvendinger mot Aspaas og Tørrisen og nektet å godkjenne deres rapport. Men de andre vitnene i rettssalen i forrige uke og denne uken vil ha vektige innvendinger mot mye av det arbeidet Husby og Sørheim har gjort.

I en sak som dreier seg om terrorisme bør eksperter på dette feltet veie like tungt i å vurdere gjerningsmannen som psykiatristanden, som åpenbart mangler den aktuelle kompetansen. Hva som er ideologi og hva som er patologi er ikke lett å skille, men akkurat nå jobber en rad med vitner i rettssalen for å belyse de svakhetene rettsmedisinsk kommisjon ikke har evnet å se i Husby og Sørheims arbeid.

Det er vanskelig å se for seg at rettspsykiatrien vil ha samme autoritet i rettssaker i fremtiden. Med Breivik-saken har vi lært mye om de mange faglige uenighetene som finnes i feltet, om skjønn og fagkonflikter. Vi har sett en strøm av psykologer og psykiatere stå frem i mediene og fjerndiagnostisere Breivik. Opptredenen til fagfolkene har ikke virket betryggende, og det må få følger.

En av de positive effektene av psykiatridiskusjonen i Breivik-saken kan være at det blir lettere å være kritisk til en del påstander fra psykiatrisk hold uten å havne helt ute i la-la-land. Til nå har psykiatriskepsis først og fremst vært knyttet til smakløse stunt hvor scientologer har kjørt rundt med ropert og sjikanert psykiatriske pasienter på sykehus. Eller man har sett alternative miljøer som har en idé om at man skal akseptere psykiske avvik som en vei til åndelig utvikling. Ingen av delene er særlig konstruktivt. Mange mennesker har fått et nytt liv ved hjelp av psykiatrien. Stadig flere schizofrene og bipolare er i dag i arbeid og har et relativt velfungerende liv takket være nye medisiner og nye behandlingsformer.

Det er å håpe at det etter at 22. juli-saken er over er mulig å se både det positive psykiatrien bidrar med i så mange liv, og samtidig se dens begrensninger. Den troen vi har hatt på diagnoser som evige sannheter, og på psykiatriens evne til å gjennomskue alt menneskelig som nær guddommelig, må da forkastes til fordel for et mer nøkternt syn: Psykiatri er et fagområde på linje med andre. Det gjøres både godt og dårlig arbeid innen feltet. Ikke alle faglige aktører er like kompetente. Og også psykiatere rammes av menneskelige svakheter som stolthet, krenkbarhet og hevngjerrighet.

Nøkkelord

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus