Jeg begynte med å spørre en israelsk bekjent, en sekulær jøde og astrofysiker i Tel Aviv, om han ville ha omskåret sin egen sønn.

- Jeg er ikke sikker, svarer han.

- Det mest tungtveiende argumentet for omskjæring i Israel, er at barnet kanskje vil føle seg annerledes og bli utstøtt av de andre barna om han ikke er omskåret. Men om bare mange nok kunne bryte med tradisjonen, hadde ikke dette vært et problem.

- Kan ikke du selv bryte tradisjonen?

- Vel, det hadde nok ikke bare vært opp til meg. De fleste foreldre har foreldre som forventer Brit Milah – det jødiske omskjæringsritualet. Å si at barnet ikke skal omskjæres, er som å si at du ikke vil holde en bryllupseremoni. Det kan i verste fall splitte familien. Men det er bare helt nylig at israelere har begynt å reflektere rundt denne tradisjonen.

En annen sekulær jøde, en student i Tel Aviv, skjønner ikke problemstillingen.

- Hva er galt med omskjæring? spør han.

Men bare noen timer senere er ordlyden en annen:

- Blant israelere blir omskjæring sett på som sunt og helsebringende. Det er noe alle gjør. Men etter at du spurte meg om det, og jeg undersøkte ulempene, innser jeg at jeg har hatt hodet i sanden. Likevel – uten å ta helsefarene i betrakting – synes jeg Brit Milah er en bra tradisjon. Og personlig har jeg ikke merket noe til ulempene, sier han.

Hvordan forklare omskjæring til Europa?

Det er ikke bare mine to venner som er villige til å reflektere kritisk rundt ritualet som de fleste tar for gitt. Også israelske aviser har viet tema stor oppmerksomhet det siste året: Hva er fordelene? Hva er ulempene? Hvordan forklarer vi omskjæring til Europa, og ikke minst, til oss selv?

«Da jeg gikk tilbake til å ha sex med kjæresten min etter omskjæring, var mye av følsomheten borte», forteller en russisk mann i 20-årene, riktignok anonymt, til avisen Haaretz. «Jeg kommer til å angre på inngrepet resten av livet.»

Russere som har begått Aliyah (konvertert til jødedom) i voksen alder er i Israel en unik kilde til subjektiv sammenligning. Artikkelen kan også fortelle at stadig flere foreldre velger bort omskjæring som følge av research på internett. Riktignok foretrekker de fleste av foreldrene, som alle hevder at valget ikke har skapt sosiale problemer, å være anonyme. Som rituelle «avhoppere» er de alle sekulære – hvis identitet først og fremst er israelsk, dernest jødisk.

- Det verste angrepet på jøder siden Holocaust.

Kritikk, forsvar og tilsvar hagler fra alle kanter, og naturlig nok rommer den israelske debatten langt flere stemmer enn blant de jødiske talspersonene i Europa. I Norge mener Ervin Kohn, leder for Det Mosaiske trossamfunnet med 700 medlemmer, at det vil bli «umulig for jøder å leve i Norge» da jøder «er nødt til å omskjære guttene på den åttende dagen».

Den danske overrabbineren Bent Lexner truer eksplisitt med at jødene vil flytte fra landet, dersom et forbud går gjennom. Og på konferansen for europeiske rabbinere kunne lederen, Pinchas Goldschmidt, fortelle at det tyske lovforslaget mot rituell omskjæring er «det verste angrepet på jøder siden Holocaust.»

La oss heller se nærmere på hvilke nyheter som har foranlediget spørsmålet om ett av verdens eldste medisinske inngrep bør lovreguleres.

• Etter en omskjæring i London blødde en én måned gammel baby i hjel etter å ha mistet tre fjerdedeler av kroppens blodvolum. Retten slo imidlertid fast at mohelen – den jødiske omskjæreren – som utførte inngrepet ikke var skyldig i barnets død, da den ghanesiske moren fjernet bandasjen etter ni, og ikke 24 timer, slik hun var foreskrevet.
• På et sykehus i Brooklyn døde en to uker gammel baby av herpes type 1, oralt overført fra guttens mohel. I jødisk-ortodoks tradisjon er det nemlig vanlig at forhuden «suges» av etter kutt. Denne delen av omskjæringsritualet er svært omstridt, og Israels Pediatriske Forening har nå tatt til ordet for å forby blodsuging under omskjæring.
• En to uker gammel baby mistet livet etter omskjæring på et legekontor i Oslo i vår. Saken er under etterforskning, og i mellomtiden fortsetter legen sin praksis.
• I Tyskland kom en domstol i Köln fram til at omskjæringen av en fire år gammel gutt, som etter inngrepet led av blødninger, var et overgrep og ikke skulle funnet sted før gutten selv var gammel nok til å ta avgjørelsen. Domstolens avgjørelse skapte store protestbevegelser fra europeiske rabbinere, og Angela Merkel har nå har lovet at omskjæring ikke vil forbys. Likevel oppfordrer den tyske Legeforeningen til ikke å utføre omskjæring til lovspørsmålet er avklart.

Ikke bare religion

Mange europeere som støtter forbud mot rituell omskjæring av barn, kan være fristet til samtidig å kritisere foreldrenes trosoverbevisninger. Det kan derfor være greit å ha in mente at omskjæring slett ikke alltid er forankret i religion. Katolikker omskjæres i Libanon, men ikke i Polen. I Koranen står det dessuten ingenting om omskjæring. Og i USA – verdens mest omskårede land – ble omskjæring først vanlig mot slutten av 1800-tallet av medisinske grunner: for å forhindre masturbasjon.

I dag er den opprinnelige hensikten glemt, og omskjæring er blitt en milliardindustri. Privatpraktiserende leger tjener rundt fem hundre dollar per inngrep, i tillegg til at forhuden ofte selges videre til kosmetikkindustrien. Her benyttes babyforhudens celler som aktiv ingrediens i serum og rynkekremer som igjen skal fornye kjøperens celleproduksjon. (Oprah Winfrey har reklamert for luksusproduktet Skin Medica som alternativ til plastisk kirurgi, riktignok uten å kommentere det kontroversielle innholdet.) For de aller fleste, også sekulære jøder, handler omskjæring i større grad om tradisjon. En tradisjon som koster 117 barn livet hvert år, bare i USA.

Og mens noen gjentar mantra om at det er omskjæringsrutinene, og ikke omskjæringsritualet, som må innskjerpes, er det stadig flere som får større kunnskap om hva det innebærer å fjerne et hudstykke med en opprinnelig, fysiologisk funksjon. I Norge har både Sykepleierforbundet, Barneombudet, Human-Etisk Forbund, Ressurssenteret for menn, Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo og Senterpartiet foreslått forbud mot rituell omskjæring av barn og en nedre aldersgrense på 15 eller 18 år.

Kanskje har vi glemt at omskjæring av jenter også var et kontroversielt tema før loven om forbud mot kjønnslemlestelse trådte i kraft 1. januar 1996. Kan tiden være moden for å beskytte guttebarnas valg- og religionsfrihet? Barnas religionsfrihet begynner, i lys av barnekonvensjonen, der foreldrenes slutter.