Tirsdag holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget.

Uka før sparket han i gang et UD-initiert prosjekt om minoritetsbeskyttelse, og forrige mandag deltok han i diskusjonen om religion og menneskerettigheter på Litteraturhuset i Oslo.

Jeg er imponert over både tempo og engasjement, og ser gode refleksjoner og prioriteringer av innsatsen:

«Den grunnleggende holdningen må være gjennomgående støtte til demokrati og menneskerettigheter og støtte til folkenes selvbestemmelse slik FN-pakten fremhever. Bare land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter kan over tid medvirke til å danne en stabil, internasjonal rettsorden.»

Og:

«Spesielt viktig er det å stille krav til nytt lovverk, ikke minst til nye grunnlover. Beskyttelse av marginaliserte grupper og enkeltmennesker som utsettes for diskriminering er selve lakmustesten på en stats vilje og evne til å sikre menneskerettighetene.»

Samtidig har jeg et spørsmål murrende i bakhodet:

Hvorfor er ikke utenriksministeren og regjeringen en mer aktiv pådriver for menneskerettighetene her hjemme når menneskerettskonvensjonene og demokratibygging ganske riktig identifiseres som helt grunnleggende byggesteiner der nye stater og samfunn slipper fri fra undertrykkende regimer og statsledere?

Vi fikk omsider en Menneskerettslov på plass i 1999. Etter mye om og men ble så Barnekonvensjonen og endelig også Kvinnekonvensjonen tatt inn i loven. Men flere viktige skritt gjenstår. Flere viktige konvensjoner og ikke minst det å etablere en individuell klageordning knyttet til Barnekonvensjonen har så langt fått tommelen ned.

Flere viktige konvensjoner og ikke minst det å etablere en individuell klageordning knyttet til Barnekonvensjonen har så langt fått tommelen ned.

Da Lønning-utvalget la fram sitt forslag om å ta menneskerettighetene inn i Grunnloven, var den politiske reaksjonen mildt sagt avmålt.

På Litteraturhuset fikk jeg gleden av å stille Støre spørsmålet mitt: Hvorfor denne manglende driven og entusiasmen?

Svaret var at Støre liker å tenke seg godt om, ikke hoppe på alt FN foreslår uten å forsikre seg om at grunnen er beredt her hjemme ved at for eksempel intern lovgivning lever opp til forpliktelsene vi ville påta oss ved inkorporering av nye konvensjoner.
Dette er nye takter, om det skulle stemme. Tidligere har alltid presumsjonsprinsippet vært lagt til grunn: Man forutsetter at norsk lov er i overensstemmelse med konvensjonens krav.

Jeg har ikke fått med meg en slik endring i norsk tilnærming til området selv om jeg mener å være rimelig oppdatert. Enn så lenge heller jeg fortsatt til at det er angsten for «rettsliggjøringen» – frykten for at de internasjonale forpliktelsene begrenser politikkens handlingsrom, som er grunnen.

La meg gjenta: demokrati og menneskerettigheter. Ja, takk begge deler.

Flertallet i den siste maktutredningen skriver:

«Demokrati bygger ikke bare på makt gjennom folkevalgte organer. Det bygger også på rettigheter og rettsgarantier for individer og grupper.»

Rettigheter kan også forstås som en kompensasjon for avmakt, og nødvendig for å sikre reelt demokrati og ikke minst adgang til å få satt sine anliggender på dagsordenen. Demokrati er lettest å praktisere der utgangspunktet er likhet. Utfordringen er hvordan man kompenserer for ulikhet for å utvikle et inkluderende og mangfoldig demokrati. Slik sett kan det å ta sentrale menneskerettslige normer inn i konstitusjonen snarere ses som en utvidelse av demokratiet, enn en begrensning.

Vi burde begjærlig gripe anledningen til å følge opp diskusjonen: Hva slags stat vil vi at Norge skal være?

Det ene mindretallet i maktutredningen (professor Hege Skjeie) formulerte det slik:

«Folkestyret er, som valg- og flertallsbasert beslutningsform, langt fra å være en dilemmafri demokratiformel. Også fra den norske nærhistorien vet vi mye om hvordan kompakte majoritetsformasjoner har forvaltet triste ensrettingstradisjoner og krenkende former for flertallstyranni.

(…) Slike tilstander lar seg ikke enkelt historisk tilbakelegge, og dette er et kjernepunkt i så vel rettsstatsgarantier som i de prinsipielt statsløse menneskerettighetsdoktriner. Individ og grupper trenger rettighetsvern utover de som følger av flertallsvoteringer. Stater trenger å binde tvangsmonopoler. Og majoriteter trenger å kjenne sine egne demokratiske begrensninger.»

Vi burde begjærlig gripe anledningen til å følge opp diskusjonen: Hva slags stat vil vi at Norge skal være? Hva er mer demokrati – hvis ikke nettopp det å sikre alle borgere like rettigheter og lik adgang til deltakelse? Det, samt åpenhet og transparens, gjennom å la menneskerettsorganene kikke oss i kortene.

Og ville ikke det være det beste eksempelet å bidra med utenfor landets grenser: En stat som lever som den lærer?