Den 11. januar i 1994 sendte general Roméo Dallaire, sjef for FN-styrkene i Rwanda (UNAMIR), en melding med høyeste prioritet til sin øverste sjef i FN-systemet: Kofi Annan, leder for FNs fredsbevarende styrker. Dallaire satt på opplysninger om at hutuene planla å utrydde tutsi-minoriteten i landet, og ba om øyeblikkelige tiltak.

Dallaire fikk svar fra Annan samme dag, men ingen løfter om flere soldater eller mer materiell slik han hadde bedt om. Heller ikke et utvidet mandat til å beskytte tutsibefolkningen med militær makt. Selv ikke etter at nedslaktingen av tutsiene hadde begynt fikk han det.

Den britiske filmen «Shooting dogs» fra 2005, om de grusomme hendelsene i Rwanda i 1994, skildrer hvordan Dallaires FN-soldater hadde mandat til å skyte på hunder som spiste døde mennesker, men ikke til å skyte på bødlene som gjorde dem til hundemat.

Nesten én million tutsier og moderate hutuer ble massakrert i løpet av de hundre dagene folkemordet varte. Fem tusen FN-soldater kunne utgjort en stor forskjell på utfallet, fastslår Dallaire i sin bok Shake Hands with the Devil: The Failure of Humanity in Rwanda .

«Genocide. Don’t forget.»

Jeg besøkte dødsmarkene i Rwanda i 2002. «Genocide. Don’t forget» stod det på en av massegravene. Nylig avdøde Kofi Annan bærer et tungt ansvar for FNs unnlatelsessynd i Rwanda. Det må ikke glemmes når vi berømmer hans ellers gode innsats for verdensorganisasjonen.

1990-tallet var tiåret da FN viste seg fra sin verste og beste side. FN ble opprettet etter andre verdenskrig for å hindre krig mellom stater . Med den kalde krigens slutt i 1989 ble trusselen om mellomstatlige kriger erstattet av brutale borgerkriger i flere land. FNs fredsbevarende styrker var verken rustet eller forberedt på denne nye situasjonen. Dårlig styring og omfattende korrupsjon hemmet en effektiv omstilling.

Man kunne spørre hva som var vitsen med FN dersom de ikke en gang kunne varsle verden om et nært forestående folkemord. Ett år etter Rwanda gjentok historien seg i Bosnia. Igjen var FN-soldater vitner til folkemord, da åtte tusen bosniske muslimer ble massakrert i en by FN hadde erklært som «sikker sone».

Igjen sviktet FN da det gjaldt som mest. NATOs bombefly sto klare, men FN ba aldri om intervensjon.

Menneskerettigheter foran suverenitet

Kofi Annan var i mellomtiden blitt en sterk tilhenger av humanitære intervensjoner. Den «smertefulle og traumatiske» erfaringen fra Rwanda, som han selv kalte det, bidro til å forme ham og gjennom ham også FN.

I august 1995, en måned etter Srebrenica-massakren, mens FNs daværende generalsekretær Boutros Boutros-Ghali var utilgjengelig på et fly, benyttet Annan som hans nestkommanderende anledningen til å gi NATO grønt lys for å intervenere militært i Bosnia.

Slik steg han frem som en mann for ny tid. Den nye liberale verdensorden som USA og andre vestlige land ønsket å skape, trengte en FNs generalsekretær som satte menneskerettene foran statssuvereniteten.

I 1997 tok Annan over som generalsekretær og iverksatte flere tiltak for å reformere FN. Under hans tid ble FN en mye mer slagkraftig organisasjon, med ambisiøse mål for fattigdomsbekjempelse, konfliktløsning og internasjonal rettspleie. Annans rettighetsbaserte tilnærming til utvikling var avgjørende for det vellykkede arbeidet med Tusenårsmålene.

1990-tallets borgerkrigepidemi kom til slutt også til mitt tidligere hjemland, Kosovo. Nye folkefordrivelser og massakrer var på gang i 1999, men nå sa altså NATO stopp og tok grep på egen hånd. En humanitær intervensjon som ikke fikk mandat fra Sikkerhetsrådet, men som Annan støttet i den forstand at han tok til orde for å gi NATO et FN-mandat.

FNs gullalder

Etter intervensjonen i Kosovo tok NATO ansvaret for sikkerheten, mens landet i flere år ble administrert av FN. Først kom de internasjonale soldatene, så fulgte de internasjonale byråkratene etter. Med på slep hadde de hundrevis av frivillige organisasjoner.

Da jeg etter krigen reiste til min fødeby Peja, fikk jeg vite at kommunen ble styrt av en FN-ordfører fra India. For første gang i historien var FN en slags «kolonimakt».

Det var ikke noe å si på pågangsmotet da FN tok ansvaret for å styre og administrere et internasjonalt protektorat. FN nølte med å stoppe folkemordere, men de skulle ikke slippe unna straffeansvar. Krigsforbryterdomstoler for henholdsvis Rwanda og det tidligere Jugoslavia var tydelige symboler for den nye liberale orden.

Slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var en slags gullalder for FN. Folkeretten nådde sitt høydepunkt i 2001, da Serbias sterke leder, Slobodan Milosevic ble stilt for FN-domstolen i Haag. Året etter ble den permanente Internasjonale straffedomstolen (ICC) etablert.

Det var ikke tilfeldig at FN og Kofi Annan personlig fikk fredsprisen i 2001. Han bidro til å revitalisere FN og var en viktig forkjemper for fred, bærekraftig utvikling og menneskerettigheter.

Erkjente sine feil

Hans erfaringer fra Rwanda var dyrekjøpte, men Annan hadde integritet til å erkjenne sine feil.

I 1998 reiste han til Kigali og ba rwanderne om unnskyldning. Han la ned en blomsterkrans ved den massegraven hvor det stor «Ikke glem» og fremsto som oppriktig og ektefølt.

«I have come to Rwanda today on a mission of healing”, sa han. «Looking back now, we see the signs which then were not recognized. Now we know that what we did was not nearly enough – not enough to save Rwanda from itself, not enough to honour the ideals for which the United Nations exists. We will not deny that, in their greatest hour of need, the world failed the people of Rwanda.»

Plikten til å beskytte

Etter Kosovo-krigen spurte Kofi Annan FNs generalforsamling: «Hvis humanitær intervensjon er i strid med suverenitetsprinsippet, hvordan skal vi reagere på forbrytelser mot menneskeheten?»

Denne utfordringen ble fulgt opp og resulterte i etableringen av Responsibility to Protect (R2P)-doktrinen, som sier at verdenssamfunnet – som siste utvei – har et ansvar for å intervenere gjennom bruk av makt for å beskytte sivilbefolkningen mot grove overgrep.

Det var nettopp denne normen FN brukte til å begrunne luftangrepene mot Libya i 2011. Annan mente at konflikten i Libya ikke kunne løses bare med militære midler – og fikk rett. FN og NATO manglet en overordnet og helhetlig plan og Libya ble overlatt til seg selv etter intervensjonen.

På randen av kollaps

I dag står den liberale verdensorden på randen av kollaps. Fordi verdenssamfunnet har mislykkes så ofte, har de autoritære regimene vokst seg sterkere og mer selvsikre. I vestlige land mister sentrum makten til høyrepopulistiske partier.

Tilliten til FN og internasjonale institusjoner er svekket. I Annans tid stolte nesten åtte av ti nordmenn på FN. Ingen i Europa hadde høyere tillitt til verdensorganisasjonen. For nordmenn var FN et sted der oppe, nær Gud. Men nå tviler selv nordmenn på at verdens land i fellesskap kan løse klimakrisen, flyktningkrisen og fattigdomsproblemene.

Kofi Annan bidro til at FN kom styrket ut av krisen organisasjonen sto i på begynnelsen av 1990-tallet. António Guterres, FNs niende generalsekretær, står i dag overfor nye store utfordringer. Mye avhenger av generalsekretærens evner og autoritet, men til syvende og sist blir FN det medlemstatene – og da særlig stormaktene – gjør den til.

Blant de mange som rammes av at FN svekkes er også lille Norge. Derfor må vi bare fortsette – i Kofi Annans ånd – å være pådrivere for en FN-ledet internasjonal orden.