I utgangspunktet er rollene i det pågående dramaet i Oslo tingrett greit og klart fordelt. Breivik sitter på tiltalebenken og er skurken. Aktorene inntar rollen som folkets representanter, som skal stille alle de kritiske spørsmålene og sørge for at skurkens ugjerninger avdekkes. Forsvarerne stiller opp fordi enhver har rett til et forsvar i en rettsstat. De har også sørget for å fremstå i et mest mulig forsonende lys ved å advare mot Breiviks forklaringer på forhånd. Bistandsadvokatene minner oss på ofrenes lidelser, og dommeren sørger for fremdrift og verdighet og at alt går riktig for seg.

Gjerningsmannen erkjenner dessuten alle handlingene han er tiltalt for. Det skulle dermed være duket for en nokså avklart forestilling.

Skurken som ville være helt

Men så kommer det vanskelige inn. Skurken i dramaet åpner munnen og forteller at nei, han er ingen skurk. Tvert imot er han en helt. Der vi ser en massakre på uskyldige, ser Breivik en legal jakt på forrædere av klasse A, B og C. Vi ser en rettssak, han ser et gedigent markedsføringskalas for kompendiet sitt.

Og plutselig blir kategoriene rotet til. Det hele blir uutholdelig: Skal massemorderen få lov til å spre propagandaen sin? Hva med hensynet til ofrene? Burde han hatt medieforbud, slik at han ikke fikk tilpasset fortellingen sin til forventningen?

Og mens politiet skysser tilreisende Breivik-fans ut av landet, slåss Dagbladet for å avsløre Breiviks løgner punkt for punkt. Kommentatorer hevder at snart, snart vil masken falle: Breivik vil bryte sammen. For vi har lært at troll sprekker i sollys.

Det har ikke skjedd så langt. Breivik har fastholdt at handlingene var «grusomme, men nødvendige». Det vil han nok fortsette med. For Breiviks fortelling om 22. juli er helt annerledes enn våre egne. Det er to versjoner som aldri vil møtes. Og akkurat i det manglende møtet gjenoppstår fortvilelsen som først ble utløst av en bombe og en massakre.

Breiviks kamp

Breiviks selvbiografi, slik den i disse dager fremlegges for all verden, er en helt annen enn den biografien vi ønsker å skrive om ham. Som i en tradisjonell heltehistorie har han både strevet, slitt og ofret. Han har kommet til innsikter gjennom hardt arbeid og kløkt. Første del har vært å avsløre at den fortellingen vi alle får om landet vårt som et fritt, åpent og demokratisk samfunn, er grunnleggende feil. Vi har blitt lurt.

Og midt i dette narrespillet mener Breivik, med sin skarpskodde intelligens, å ha avslørt oss. Gjennom «15 000 timer» selvstudier av Wikipedia og andre kilder han finner mer troverdige enn ethvert universitets hjernevaskende propaganda, har han sett lyset. Og nå vil han bringe det til oss. Vi kommer ikke til å se det på kort sikt, har Breivik forklart oss, men med tiden vil vi innse det.

Det var mange øyeblikk der Breiviks heltehistorie og allmennhetens skurkehistorie kolliderte i tingretten sist uke. Torsdag forklarte Breivik om hvor vanskelig det hadde vært å produsere en bombe. Selv her stakk den fæle staten kjepper i hjulene for en kommende terrorist: «Hadde det ikke vært for EU og Norge, PST, sin kampanje mot eksplosiver, altså vanskeliggjøringen på å skaffe seg eksplosiver, inkludert gjødsel, så hadde det blitt en aksjon som var tre bilbomber. Men det som skjer, er at norske myndigheter gjør det umulig å skaffe seg nok eksplosiver. Og da blir politisk motiverte voldsmenn, tvunget, altså de blir tvunget, til å gå fra operasjoner som baserer seg på bomber, til skytevåpenbaserte aksjoner,» forklarte Breivik da han ble spurt om hvorfor han hadde meid ned over hundre ungdommer på Utøya.

En himmelfallen latter bredte seg blant kommentatorene som fulgte rettssaken.

Så slo aktor tilbake mot Breivik fortellinger om strabasene med å skaffe seg kunstgjødsel som var dugelig til bombeproduksjon (en åpenbar menneskerett for en terrorist): «Dro du ikke bare ned på Rena og kjøpte det da?»

Usensurert

Når Breivik og aktoratet foretar denne frem-og-tilbake-øvelsen, spiller de opp til et publikum. Og det er kanskje akkurat dette publikummet vi frykter. At Breivik skal klare å omskrive seg selv fra skurk til helt virker som en uutholdelig tanke. Allikevel nekter han å gi seg. Han insisterer.

En av de store utfordringene i rettssakens fortelling om Anders Behring Breivik er at aktoratet så langt ser ut til å følge linjen fra tiltalebeslutningen, som går ut på å fremstille mannen som det vi folkelig sett vil kalle ravende gal.

Hadde det vært tilfelle, ville vi ha forventet en annen fremtoning i retten. Tvert imot fremstår Breivik som et eneste langt leserdebattfelt, hvor all saklig argumentasjon preller av. Dermed er faren også der for at han representerer flere. Uansett hvor mange ganger vi gjentar at han er alene og uten støtte, vet vi at det finnes et publikum der ute som kanskje ligner på ham. Det er en fryktinngytende tanke.

Derfor må vi kjempe med nebb og klør for å tilbakevise Breiviks fortelling om seg selv og hendelsene 22. juli. Når historien skal skrives for ettertiden, må det være orden på kategoriene igjen.

La ham fortelle sin versjon

For Breivik har hele den norske stat sammensverget seg for å lure befolkningen. Når han kaller de første rettsoppnevnte psykiaterne for Asbjørnsen og Moe, er neppe eventyrreferansen tilfeldig valgt. Han kjemper en kamp med aktoratet om å ha den fortellingen som vinner i det lange løp.

For å lykkes i et slikt prosjekt må Breiviks fortelling gripe oss mer enn de fortellingene som vil følge de kommende ukene. En massemorder må kjempe mot gråtende fedre og mødre om folkets gunst. Det er en kamp han heldigvis er dømt til å tape.

Derfor bør vi sitte helt rolig og la ham fortelle sin versjon. Ved ikke å sensurere ham blir et av de viktigste fortellingselementene hans gjort til skamme – påstanden om den undertrykkende staten som ikke lar sannheten komme frem. For i dette landet har selv en massemorder talerett. Det kan være en del av vår fortelling når historien om 22. juli skal skrives.