Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Boka til Halvor Nordhaug og Henrik Syse fungerer best som oppbyggelig lesning for de som allerede er enig med forfatterne, ifølge vår anmelder.

Boka til Halvor Nordhaug og Henrik Syse fungerer best som oppbyggelig lesning for de som allerede er enig med forfatterne, ifølge vår anmelder.

Forslag til ny tittel: «Så kristent bør Norge være!». Med utropstegn.

– Ved å spørre på den måten som tittelen gjør, har forfatterne allerede svart på det viktigste, kommenterer Even Gran.

Publisert:

Sist oppdatert: 02.03.2018 kl 14:34

BOKOMTALE: Halvor Nordhaug og Henrik Syse har gitt ut bok. Begge er trygt plantet med begge beina i Den norske kirke. Den ene som biskop, den andre som søndagsskolelærer. Sistnevnte er godt kjent som fagfilosof, analytiker og samfunnsdebattant, men i denne sammenhengen er han også søndagsskolelærer. Det gjør de to forfatterne et poeng ut av. Den ene (Nordhaug) har et verv høyt oppe i kirkehierarkiet, mens Syse jobber på grunnplanet. Men til tross for det er de enige om veien videre for kirken og Norge selvsagt.

Bakteppet for utgivelsen «Hvor kristent skal Norge være?» på Vårt Land Forlag er naturligvis endringene i Grunnloven i 2012, der statskirkeordningen ble formelt (om enn ikke reelt) avviklet, samt den pågående skilsmisseprosessen i etterkant.

– Kristendommen førte til humanisering

Det hele starter med en gjennomgang av kristendommens tilblivelse. Det argumenteres for hvor viktig den nye religionen var for å humanisere de brutale og menneskefiendtlige tilstandene som rådet i det før-kristne romersamfunnet.

Og selvsagt var forbedringene kristendommens fortjeneste, argumenterer Halvor Nordhaug i sitt kapittel om dette. Plutselig fikk menneskelivet en egenverdi. Det ble slutt på gladiatorkamper. Uønskede barn ble ikke lenger satt ut i skogen for å dø, kvinnens stilling ble bedret, og slaveriet… ja, det ble vel ikke avskaffet akkurat, men slavene ble i hvert fall mer humant behandlet. Takket være kristendommens inntog. Det var fortsatt langt unna dagens standarder, medgis det, men kristendommen førte med seg en vesentlig forbedring.

Så følger Henrik Syse opp med to kapitler der hovedhensikten ser ut til å være å argumentere mot de mange som påstår at «religion er roten til alt ondt». Slik er det selvsagt ikke, og Henrik Syse trekker fram hvor viktig kristendommen har vært opp gjennom historien som det godes tjener. Det var ikke slik at renessansen og opplysningstiden på 1700-tallet var et oppgjør med kristendom. Slett ikke. Kristendom var en viktig premissleverandør for dette også, kan vi lese. Syse gir oss også en gjennomgang av begrepet «rettferdig krig», og hvordan man på god kristen grunn kan argumentere for at det moralsk riktige noen ganger er å gripe til våpen.

Og så, etter å ha argumentert gjennom tre kapittel om alt det gode kristendommen har ført med seg, kommer Halvor Nordhaug inn til slutt med konklusjonen; Derfor må Norges grunnlov basere seg på «kristne og humanistiske verdier». Derfor må Norge – landet Norge altså – fortsatt være kristent.

Pliktmessige forbehold

Forfatterne er redelige nok til å ta med noen forbehold om at alt ikke bare er gull og grønne skoger i kristendommens virkningshistorie. Etter hvert som de tidligere kristne gikk fra å være opprørere til å bli makthavere, begynte de også å oppføre seg slik makthavere gjerne gjør – de begynte å misbruke makten. Opp gjennom århundrene, gjennom middelalderen, og fram mot vår tid var det ikke alltid koblingen mellom statsmakt og kirkemakt var av det gode, kan vi lese.

Det er bra de trekker inn dette, men disse generelle innrømmelsene konkretiseres aldri og fungerer mer som pliktøvelser – nødvendige utkvitteringer – slik at forfatterne kan fortsette å argumentere for hvilken positiv kraft kristendommen tross alt har vært.

Det kommer an på øyet som ser

Det er ikke slik at kristendommen og dens representanter gjennom århundrene utelukkende har drevet samfunnsutviklingen i en human og liberal retning. Men det er heller ikke slik at kristendommen «forgifter alt». Man kan ikke generalisere på den måten. «Kristendommen» er en altfor kompleks størrelse til det.

Kristendommen har vært så tett knyttet til det allmenne samfunnslivet i Europa, i så lang tid, at man ikke kan isolere kristendommen og si at den har «ført til» verken det ene eller det andre. Jovisst drev biskoper og prester med statslegitimert undertrykking, men motstanden mot kirkens overgrep var jo også i mange tilfeller motivert ut fra kristendom. Hvordan man bedømmer en slik situasjon kommer an på øyet som ser.

Nordhaug og Syse blir altfor enøyd i denne sammenhengen. Som nevnt trekker de pliktskyldigst inn noen forbehold her og der, men det store historiske lerretet de spenner er entydig; kristendommen skal ha æren for alle de gode verdiene vi baserer samfunnet på i dag – menneskeverdet, likeverdet, friheten. Copyright kristendommen.

Denne store konklusjonen hviler på et kontrafaktisk premiss om at disse verdiene ikke ville ha utviklet seg hvis det ikke hadde vært for kristendommen. «Det er neppe å ta for hardt i dersom vi sier at moderne krigsetikk og folkerett er utenkelig, historisk sett, uten dette kristne tankegodset», skriver for eksempel Henrik Syse på side 103.

Den faktiske historiske beskrivelsen har selvsagt noe for seg, men dette er definitivt å ta for hardt i. Verdier som dette har oppstått i ikke-kristne kulturer også, også før kristendommen oppstod. Det er godt kjent. I antikken, for eksempel. Eller i østlig religion. Vi vet ganske enkelt ikke hva som ville ha skjedd hvis kristendommen ikke hadde oppstått, og det framstår lite troverdig å legge til grunn at samfunnet ville ha stagnert i et slags før-kristent barbari uten kristendommens inntog. Det er en tilsnikelse.

Hopper bukk over menneskefiendtlig teologi

Nordhaug og Syses skjønnmaling av kristendommen hopper også bukk over det helt fundamentale skillet i kristen teologi mellom de frelste og de ufrelste. Det er bare helt i det siste at kirkens skremsler med evig pine i helvete for de ufrelste har blitt tonet ned av liberale kirkesamfunn i vesten.

Unnlatelsessynder som dette viser klart hva slags bok dette er; Her er hensikten å male et vakkert bilde av kristendommen for å legitimere at Den norske kirke fortsatt skal ha særstatus og privilegier i dagens Norge. Da må man rydde av banen ubehageligheter som at kristendommen på menneskefiendtlig vis dømmer alle andre enn seg selv til evig pine i helvete. Da kan man ikke nevne at utviklingen av dagens liberale likestilte samfunn i stor grad er kjempet fram i kamp mot en kirke som historisk sett har legitimert diskriminering og undertrykking i ledtog med statsmakten. Da må forfatterne underkommunisere hvordan kvinner har blitt holdt nede og hvordan homofile, «kjettere» og andre avvikere har blitt trakassert og forfulgt av kirkens menn opp gjennom århundrene.

På den andre siden hadde det ikke vært en dårlig ide om en del av mest enøyde religionskritikerne der ute kunne tatt en titt på Nordhaug og Syses bok. Det er definitivt en del folk – kanskje dukker de også opp i kommentarfeltet under denne artikkelen – som med fordel kunne ha tatt inn Nordhaug og Syses perspektiv, og akseptert at virkeligheten nok er litt mer komplisert enn at kristendom og religion «forgifter alt».

I 2007 kom boka «God is not great – How religion poisons everything» av Christopher Hitchens. Hvis du leser den først (eller en tilsvarende bok), og så boka til Nordhaug og Syse (eller en lignende apologetisk bok), vil du kanskje nærme deg et noenlunde balansert syn på kristendommens rolle i historien.

Majoritetsarroganse

Jeg oppfatter de tre første kapitlene, der kristendommens historiske rolle framsnakkes, som en lang innledning til Halvor Nordhaugs siste konkluderende kapittel med tittelen «Vår kristne og humanistiske arv».

Her konkluderer biskopen med at kristendommens positive innvirkning på samfunnet vårt og kulturen vår, som diskutert i de foregående kapitlene, gjør det riktig at Norges grunnlov sier i paragraf 2, at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». I tillegg legitimer kristendommens positive kraft også §16 der det står at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke».

Hvilke grunner er det Nordhaug anfører som avgjørende for at en slik særbehandling av kristendommen skal skrives inn i Grunnloven på tross av at mange finner det splittende og konfliktskapende? Jo, det «føles riktig» og det «er viktig for nordmenns identitet» (s. 122-23). Å lese Nordhaugs avslutningskapittel er en skuffelse etter å ha lest Henrik Syses to lærerike (tross alt) foregående kapitler.

Biskopen nyanserer og tar høyde for at det å gi kristendommen en særstilling i Grunnloven kan oppleves som diskriminerende. Han problematiserer også ordet «vår» i Grunnlovens paragraf 2 (det hadde vært bedre med «den», mener han, noe det ikke er vanskelig å være enig i).

Men når disse forpostfektingene er avklart, fortsetter Nordhaug med de vanlige kristentradisjonalistiske argumentene vi har hørt veldig mange ganger før. Paragraf 2 er Norges flaggparagraf, skriver han. Den forteller oss hvem VI er (ja, det brukes store bokstaver). Kristendommen er vår felles fortelling – den som knytter oss sammen. Paragraf 2 er et «ærverdig arvestykke, en overordnet verdimarkør og et felles symbol som er viktig for nordmenns identitet», skriver han. Vi andre, vi som også bor i dette landet og som ikke kjenner oss igjen i dette store «vi», må tydeligvis bare innfinne oss. For her har biskop Nordhaug og den store majoriteten bestemt.

Man kan vel si at ydmykheten som frelseren Jesus Kristus etter sigende skal ha vært så opptatt av, tydeligvis ble glemt på veien et sted for Nordhaug og hans likesinnede. For til tross for kristendommens humanistiske likeverdsideal som det skrives så mye om i boka, er visst kristendommen litt likere enn alle de andre likevel.

Paragraf 2 er forresten ikke bare en symbolsk flaggparagraf heller, skal vi tro Nordhaug. Den bør for eksempel kunne brukes som argument for en rekke konkrete ting, som å fortsette med skolegudstjenester.

Nordhaug skriver seg i dette kapittelet så entydig inn i den vanlige majoritetsarrogante statskirketradisjonen, at man må lure på hvorfor han fortsatt mener at det bør være fritaksrett fra skolegudstjenestene (øverst s. 135). Hvis den kristne tradisjonens og Den norske kirkes plass i landets historie er så veldig viktig, så er det vel ikke urimelig å kreve at alle elever må delta på skolegudstjenester også? At en slik tvang vil være i strid med menneskerettighetene bør jo ikke hindre Nordhaug fra på ærlig vis å trekke en del naturlige konklusjoner ut av det han ellers skriver?

Det viktigste spørsmålet avgjøres i tittelen

Tittelen på boka til Nordhaug og Syse lyder «Hvor kristent skal Norge være?». Tittelen er formulert som et spørsmål, men holdningen er ikke så spørrende som man kan få inntrykk av. De kunne godt ha byttet ut «hvor» med «så» og satt på utropstegn.

For når forfatterne spør «Hvor kristent skal Norge være?» har de allerede lagt til grunn at Norge – et land – kan være kristent, og så gjenstår det liksom bare å finne ut hvor kristent landet skal være. Med dette lille grepet tar forfatterne en snarvei rundt den viktigste diskusjonen, nemlig hvorvidt «Norge» som stat egentlig kan ha en religion. Sekularismens mest sentrale premiss er jo nettopp at det er individer som bekjenner seg til religioner, og ikke stater.

Nordhaug og Syse gjør en god jobb i å balansere hensynene med utgangspunkt i sin forutinntatte konklusjon om at Norge som land er kristent, men det er altså ikke her den viktigste diskusjonen går. Derfor oppleves boka som lite relevant til annet enn å være oppbyggelig lesning for de som allerede mener det samme som de to forfatterne. Pluss at en og annen religionshater kunne ha lest den for å få litt balanse i virkelighetssynet sitt.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.