En ensom kjempe i norsk religionskritikk er død, nær 94 år gammel.

Slik innledet Haagen Ringnes et intervju med Edwien i Humanist 1995:

Andreas Edwien – bare navnet er som å banne i kjerka! Spesielt har «Dogmet om Jesus» fortonet seg som en rød klut for teologer av ymse kaliber. Fordømt og forkjetret, fortiet og fradømt livet, men likevel gjenoppstått gang på gang - nå i femte opplag.

Hvem er da denne mannen med det nesten profetiske utseende, eller rettere sagt: Hva er hans bakgrunn for gang på gang å framstå som vår mest konsekvente kritiker av kristendommen?

Andreas Edwien var sønn av en liberal teolog, Einar Edwin, som har utgitt flere liberalteologiske verker.

Skrev om Jesus-teologien

På Edwiens egen nettside finner vi denne beskrivelsen av hans bakgrunn:

Andreas Edwien er religionsforsker, idehistoriker og kristendomskritiker med teologien om Jesus som hovedtema. Etter inntrykket av verdenskrigens voldskulminasjon og den påfølgende atomopprustning, angrep han helveteslæren og oppfordret til å fjerne den fra statskirkens bekjennelse (1948).

I artikler og skrifter (bl.a. «Kristendom og åndskrise» fra 1951), hevder han at det er en nær årsakssammenheng mellom denne lærens sentrale rolle i kristendommens frelser- og førerdyrkelse og Europas totalitære voldsideologier i det 20.århundre.

I avhandlingen «Idekampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys» (1958), påviser han at Jesu opptreden og lære er en følge av mytiske ideers historiske utvikling, og ikke noe slags brudd på historiens lover, og derfor heller ikke på naturlovene - slik kirkens teologer stadig forutsetter.

Fikk aldri svar fra kirken

Edwien var lenge svært opptatt av å utfordre den norske kirke generelt og Det teologiske fakultet spesielt, omkring de naturstridige dogmene om jomfrufødsel og himmelfart. I 1962 sendte Edwien en henvendelse til de teologiske fakulteter kalt «Kirkens dogmer om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter. Sannhet eller usannhet?». Hans spørsmål var ordrett som følger:

1. Har kirken rett i at Jesu fysiske gener på farssiden stammer fra en ånd og ikke et menneske?

2. Brøt Jesus dødens naturlov ved fysisk å «stå opp» og fortsette et deretter uavbrutt liv i sin personlige identitet (og hvor en eventuell «forvandling» ikke har gått ut over denne identitet)?

Denne utfordringen har kirken vært strategisk nok til aldri å våge å ta imot. De lovet ham et svar, men han fikk det aldri.

Dro Jesus ned på jorda

Edwiens bok «Idekampen i det bibelske gudsbilde» var sentral for kjempende ateister på 60-70-tallet, ikke minst for oss i den unge generasjonen som stiftet Hedningsamfunnet i 1974. Bøkene som tok et kritisk oppgjør med kristendommens dogmer inspirerte mange av aktivistene og ga skyts til våre gatedebatter.

Bøkene ga oss forståelse for hvordan gudsbildet har endret seg gjennom ulike stadier av jødedom, og ved påvirkning fra andre religioner. Edwien argumenterer for at Det gamle testamente egentlig taler om to guder – Elohim, skaperguden, og Jahve – krigsguden som gjorde en avtale med jødene for at de skulle vinne over naboene og ha guddommelig rett til «Det hellige land».

Ros fra Jens Bjørneboe

På samme måte viste Edwien hvordan gudsbildet utviklet seg ytterligere i Det nye testamentet. Jesus bragte Helvete inn i kristendommen, påvirket av et senjødisk skrift (1. Henoks bok) som ikke finnes i Bibelen, men bygde på Zarathustrareligionen.
Med «Dogmet om Jesus» trakk han Jesusbildet ytterligere ned på jorda. På bredt grunnlag tar forfatteren opp spørsmålet om kirken og dens teologer har rett til eller grunn til å fremstille Jesus som det ufeilbarlige overmennesket.

Dette er ikke et trosspørsmål, hevder han, men et rent historisk spørsmål som bare uavhengig, seriøs forskning kan besvare. Bokens argumentasjon på dette grunnlaget har følgende konklusjon: Det er i dag historikernes vitenskapelige rett og plikt ut fra Jesus-forskningens resultater å si at de historiske postulater kirken bygger sin lære på, er motbevist.

Om denne boka skriver Jens Bjørneboe: Edwiens bok er radikal i ordets virkelige mening, den går til bunns, til kilden, til roten. Den er lidenskapelig, klar og modig. Den er usedvanlig spennende og oppfriskende lesning.

Sin etiske teologikritikk utdypte Edwien bl.a. i «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» (1977/86) og i boka «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979).

Bøkene til Edwien solgte «i bøtter og spann» gjennom Hedningsamfunnet og han ble rekruttert til å innlede til religionskritiske studiesirkler.

Edwien har i dag sin egen nettside, og han har vært aktiv med avisartikler til langt ut på 2000-tallet.

Takk for innsatsen!

Hedningsamfunnet er Edwien evig takknemlig for det han formidlet, denne ekte og inntil det naive ubøyelig sannhetssøkende religionskritikeren, som vi kom til å ha god kontakt med i en årrekke, og som medførte at han ble utnevnt til æresmedlem av bevegelsen.

Vi var noen få religionskritikere til stede på den enkle minnestunden i Alfaset krematorium. Intet orgelspill, ingen forberedte taler, men flere spontant framførte minneord.

En håndfull mennesker sto i et enkelt bårerom med åpen kiste og var takknemlig for det Andreas Edwien hadde betydd for hver og en av oss.

Les mer om Andreas Edwien.

Utdrag fra Edwiens bøker og tekster er også publisert på nettsiden Det etiske univers.

Artikkelforfatter Dagfinn Eckhoff (f. 1947) er æresmedlem og var i mange år leder for Hedningsamfunnet.