Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
I boka skildres døden blant annet gjennom Martin Slottemo Lyngstads bilder.
 Foto: Martin Slottemo Lyngstad

I boka skildres døden blant annet gjennom Martin Slottemo Lyngstads bilder. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Folk bør tenke mer på at de skal dø

Hvis du aksepterer døden vil du håndtere det bedre når det til slutt blir din tur, mener forfatterne bak ny bok.

Publisert:

Sist oppdatert: 06.02.2019 kl 09:01

– Flere av de som jobber med døden fortalte at de til stadighet møter svært syke pasienter med kort levetid igjen, som ikke vil høre snakk om at de kommer til å dø. Det kan skyldes et urealistisk håp om å bli friske. Eller at dårlig kommunikasjon med legene gjør at de ikke forstår hvor nær døden de faktisk er. Da kan det være på høy tid med en realitetsorientering.

Det er June Marie Westerveld som snakker. Hun er til daglig journalist i Aftenposten. Sammen med kollega Miriam Knapstad og fotograf Martin Slottemo Lyngstad har hun nylig gitt ut boka Døden nær på Humanist forlag.

– En ærlig forståelse av situasjonen er viktig for å prioritere den siste tiden godt og i tråd med egne ønsker, både for pasienter og pårørende. Men hvordan kommer man dit? Et godt og enkelt råd vi har fått, er å spørre legen din hva han eller hun selv ville gjort i din situasjon. Da får man gjerne et ærlig svar på hvordan de vurderer ting, sier Westerveld.

- Men vi påstår ikke at det finnes en quick fix på en god død, og vil ikke presse noen oppskrift ned over hodet på leseren. Døden er trist. Og - høyst forståelig - vanskelig for de aller fleste av oss, understreker hun.

– Vi lever i en kultur der du skal prestere, ikke sant. Du skal fikse ting – være flink. Leve livet, reise og være aktiv. Da passer ikke døden inn, og det blir kanskje lettere å fortrenge den, skyter fotograf Martin Slottemo Lyngstad inn.

– Kanskje et urealistisk håp er med på å holde livsgnisten levende den siste tiden?

– For noen kan det sikkert være slik, og kanskje er det da riktig å la dem leve i håpet. Men erfaringene til helsepersonell som jobber med døende menneskker, tyder tvert imot på at folk får det bedre hvis de aksepterer at de skal dø. Da får de snakket skikkelig ut med familie, venner og ikke minst barn. Det er viktig for de som skal leve videre, og kan gi bedre livskvalitet i den siste tiden for den som skal dø også. Mange sier det er en lettelse endelig å snakke om det. Men at de kanskje ikke har våget før, fordi de ikke vil belaste sine nærmeste med mer sorg, sier Westerveld.

Gjennom boka har forfatterne vært opptatt av å bruke et nøkternt og direkte språk.

– Folk er gjerne flinke til å komme med omskrivinger og skjønnmaling når temaet kommer på banen. Man sier gjerne at folk har «gått bort» eller «sovnet stille inn». Det kan også være lett å søke etter en mening som ikke alltid er der. Flere vi har snakket med, har ment at tabloide formuleringer som «å vinne over døden», eller historier om hvor sterk man er sammen i sorgen, bare er med på å forsterke følelsen av nederlag, sier Westerveld.

Den andre forfatteren av boka, Miriam Knapstad, under lanseringen av boka på Litteraturhuset i Oslo onsdag i forrige uke. 
 Foto: Arnfinn Pettersen

Den andre forfatteren av boka, Miriam Knapstad, under lanseringen av boka på Litteraturhuset i Oslo onsdag i forrige uke. Foto: Arnfinn Pettersen

Ti sider med svar på spørsmål

Boka «Døden nær» tar hovedsakelig for seg tankene og følelsene til folk som har fått beskjed om at de skal dø og menneskene rundt dem. Den lengste og mest inngående historien i boka er fortellingen om det siste året i Anne Kari Eids liv.

– Hun var en veldig sosial og åpen kvinne. Hun lot oss følge henne gjennom sykdomsforløpet, også når hun var så dårlig at hun ikke orket å snakke - helt til hun døde, forteller Westerveld og Lyngstad.

Det er også et kapittel om hva som skjer med kroppen vår når vi dør. Det er videre kapitler om hverdagen på hospice og når det er riktig å gi opp medisinsk behandling, innse at pasienten vil dø av sykdommen og heller satse på å gjøre livet så bra som mulig fram til det skjer.

Boka avsluttes med rundt ti sider med konkrete spørsmål og svar om døden, som for eksempel «Hvordan kjennes døden ut?», «Hvordan snakker jeg med en venn som skal dø?» samt praktiske spørsmål om rettigheter og smertelindring.

Boka rikt illustrert av Martin Slottemo Lyngstads reportasjebilder.

– Jeg prøver å ta med folk inn i situasjoner de ikke har stått i før, og gi leseren en følelse av å være tilstede og oppleve hele prosessen, sier han.

Fikk besøke likkjelleren

Westerveld håper boka vil bidra til å bryte ned tabuet rundt døden.

– I det moderne samfunnet har vi flyttet døden inn på institusjoner og bort fra resten av livet. Mange mennesker i dag har aldri sett et dødt menneske, mens skikken i gamle dager ofte var at den døde lå framme i stua på liksyning før begravelsen. Slikt skjer ikke lenger. Derfor tror jeg døden kommer som et mye større sjokk på oss når den først rammer, sier hun.

Ett av grepene i boka for å avmystifisere den skremmende døden, er å fortelle hvordan den foregår.

– I et av kapitlene forteller vi hva som skjer i kroppen til et menneske som dør, samt at vi forteller hvordan døden håndteres rent praktisk; Hvem henter den døde og hvor blir kroppene oppbevart i dagene fram mot begravelsen, forteller Westerveld.

For å finne ut det, fikk forfatterne bli med inn i rommet på Ullevål sykehus i Oslo der de døde oppbevares – kjølerommet i kjelleren på Patologisk avdeling.

– Vi fikk ikke lov til å ta bilder, men det var likevel viktig å ha vært der. Det var et stort, flislagt rom som holdt fem grader, som et stort kjøleskap. Langs veggene stod det store stativ i aluminium med uttrekkbare metallhyller som kroppene lå på. Det var ikke slike skuffer som man gjerne ser på film. Vi så kroppene ligge der, under hvit og blå plast, og patologen som viste oss rundt viste frem hvordan en av kroppene som lå under plasten så ut, for å illustrere det som skjer etter døden, forteller Westerveld.

Bokprosjektet har gjort at forfatterne også har tenkt litt mer over eget liv, og egen død.

– Jeg tror kanskje det hadde vært vanskeligere å gjøre dette hvis jeg hadde vært eldre og døden var litt nærmere for min egen del, sier Lyngstad (29).

– Jeg følte at det å jobbe så tett på andre som skal dø, gjorde meg mer takknemlig for de små tingene; å hente i barnehagen, lage middag, slike små hverdagslige ting. Man går jo ikke rundt og er takknemlig for slikt til vanlig, men det var jeg da. Men nå som prosjektet har kommet litt mer på avstand, har jeg kanskje ikke den samme bevisstheten rundt det, sier Westerveld (37) med et smil.

Hun har ikke blitt mer redd for å dø etter å ha jobbet med boka, heller mindre.

– Min opplevelse er at kunnskap gjør trygg. Det er nok mer skummelt med det man ikke vet. Det er en klar lærdom jeg har fått av alle vi har møtt som selv er nær døden, sier hun.

Katten ble en viktig trøst for Anne Kari Eid det siste året hun levde.
 Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Katten ble en viktig trøst for Anne Kari Eid det siste året hun levde. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Lite opptatt av religion

I boka har forfatterne hatt samtaler med mennesker som enten skal dø selv, eller som jobber med døende til daglig. Hvordan håndterer de situasjonen de står i? Hva kan vi lære av dem? Hvordan tenker de?

– Møtte dere mye frykt for døden?

– De fleste vi møtte var ikke redd for døden i seg selv. Men de var bekymret for hva som skulle skje rett før – veien dit. For eksempel om de ville oppleve smerter og lidelse og ikke ville være i stand til å si fra. De fryktet de skulle miste kontrollen over seg selv. Og så var de veldig triste over å måtte forlate livet og alle menneskene de er så glade i. Det var helt klart den største sorgen for de fleste.

– Hvilken rolle spilte religion?

– Vi møtte mennesker med ulik tro og livssyn. De fleste var ikke religiøse, og var derfor ikke opptatt av hva som skulle skje etter døden. De var mye mer opptatt av hva som ville skje før.

– Var det noen som ønsket aktiv dødshjelp? I hvilken grad var dette et tema?

– Ingen av de vi møtte ønsket dette. Aktiv dødshjelp er et stort og kontroversielt tema som nok hadde krevet en egen bok for å gå inn i. For vår del valgte vi å konsentrere oss mer om den mer hverdagslige døden, sier Westerveld.

Under arbeidet med boka ble hun imponert over hvor mye mennesker faktisk tåler, og hvordan de finner mening i livet selv når det forandrer seg til det verre, litt etter litt.

– Anne Karin Eid som fyller det første kapittelet i boka var for eksempel veldig samlende og sosial. Hun levde til det fulle, reiste mye, hadde et stort sosialt nettverk. På slutten, mens hun bare lå i sengen eller satt i stolen, gledet hun seg over at sola stod opp, at katten kom inn og la seg på fanget hennes, og at hun hadde fått et nytt ullsett. Slike små ting fylte livet med innhold, for Anne Kari var det gleder hun ville leve videre for.

Denne innstillingen hadde mange av de andre også.

– Når man er 87 år, blind, ikke har noen venner igjen, men likevel ikke er «mett av dage», viser det at livet kan føles fullt, selv med mindre ting enn man har hatt tidligere, sier Westerveld.

Under boklanseringen sist onsdag fortalte Solveig Kloppen hvordan hun først mistet moren og så søsteren sin i selvmord rett etterpå. 
 Foto: Arnfinn Pettersen

Under boklanseringen sist onsdag fortalte Solveig Kloppen hvordan hun først mistet moren og så søsteren sin i selvmord rett etterpå. Foto: Arnfinn Pettersen

Veldig bra at flere blir opptatt av døden

Boka «Døden nær» kommer som del av det vi kanskje kan kalle en «dødsbølge» i norsk offentlighet. Først kom boka «Per dør», der Per Fugelli forteller om sin egen sykdom og dødsprosess. Så sjekket NRK-journalist Helene Sandvig inn på lindrende avdeling på Lovisenberg sykehus i Oslo og kom innom mange av de samme temaene som forfatterne av «Døden nær» tar for seg.

I tillegg har TV2-journalist Solveig Kloppen nylig fått høye seertall i sin dokumentar om morens død og søsterens selvmord, mens komiker Else Kåss Furuseth tidligere har fortalt åpenhjertig om morens og brorens selvmord i suksessforestillingen Kondolerer.

June Westerveld og fotograf Martin Slottemo Lyngstad synes det er fint at flere er opptatt av døden.

– Vi startet med dette prosjektet før NRK-serien til Helene Sandvig og før Solveig Kloppen stod fram, men vi synes jo det er positivt at samtalen om dette foregår flere steder. Vi ser av interessen for disse tv-programmene, og for boken vår, at det er et ønske om å forstå mer om døden. Det gjelder ikke bare de som selv har den nært forestående, eller deres pårørende, men vi ser at friske mennesker i alle aldre opplever det som et viktig tema å ha en bevissthet rundt, sier de to.

Det var fullt hus under lanseringen av «Døden nær» sist onsdag.
 Foto: Arnfinn Pettersen

Det var fullt hus under lanseringen av «Døden nær» sist onsdag. Foto: Arnfinn Pettersen

Nøkkelord

Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.

#DødenVis flere

Alle stiene hun har gått i hjernen min
Den lange veien til Human-Etisk Forbund
– Folk bør tenke mer på at de skal dø

– Folk bør tenke mer på at de skal dø

Hvis du aksepterer døden vil du håndtere det bedre når det til slutt blir din tur, mener forfatterne bak ny bok.

#ny bokVis flere

– Folk bør tenke mer på at de skal dø

– Folk bør tenke mer på at de skal dø

Hvis du aksepterer døden vil du håndtere det bedre når det til slutt blir din tur, mener forfatterne bak ny bok.