Den første reaksjonen min da jeg leste at fylkeslederen i Hordaland Human-Etisk Forbund på prinsipielt grunnlag hadde sagt nei til å hjelpe praktisk til i Johanneskirken under protestaksjonen noen asylsøkere med avslag satte i gang i høst, var å melde meg ut av organisasjonen. Den holdningen tilsvarer ikke det jeg ønsker av en livssynsorganisasjon.

Jeg skal drøye det litt – under én forutsetning: At Haugland tar sjølkritikk for at han i dette tilfellet snakket for alle medlemmene. Det hadde han ingen rett til – her var det spørsmål om praktisk hjelp, ikke om en prinsipiell holdning. Som han skriver – det er ulikt syn i Human-Etisk forbund på dette. Når da organisasjonen ikke har tatt noe prinsipielt standpunkt sentralt, har han ingen rett til å avvise ethvert medlem som godt kunne tenke seg å hjelpe i en humanitær krise. Fylkeslederen som person må gjerne være mot det – men han har ingen rett til å styre medlemmene.

Asylpolitikken i Norge er uhyggelig streng. Den avgjøres av feilbare mennesker som sorterer ut etter regler som forandrer seg med tid, situasjon, endrete forskrifter etc, og etterlater seg stor menneskelig tragedie i mange tilfeller. Barn som er født i Norge blir tvangssendt ut av landet. Mennesker som for noen år siden ville vært garantert oppholdstillatelse fordi de lenge har bodd og jobbet her, blir nå fratatt sin siste sjanse til å ha et anstendig liv her. Myndighetene og andre roper høyt om viktigheten av å verne asylinstituttet – i virkeligheten er de sjøl de første til å undergrave det, ved at tilfeldighetene og redselen for «konsekvensene» råder så sterkt at de aller fleste ikke blir funnet «verdige».

At ingen noen gang har kunnet bevise at det vil bli sånne konsekvenser de maner fram, er jo én side av saken. En annen er at Norge trenger arbeidskraft fra utlandet, og det er ofte de sterkeste og de som best kan tilpasse seg et arbeidsliv i et annet land, som blir tvangssendt tilbake til krig og elendighet. Her kunne man få en vinn-vinn-situasjon hvis man lot dem «skifte kø».

Noen mennesker opplever det som fullstendig umulig å vende tilbake til det landet de er statsborgere i – hvorfor, føler jeg egentlig ikke er min sak, hvis de opplever det så sterkt at de går til slike drastiske aksjoner som de i Johanneskirken gjorde. Jeg var der, ikke som medlem i Human-Etisk Forbund, men som SV-medlem. Jeg var imponert over hvordan menigheten støttet opp, ikke fordi de direkte støttet aksjonen, men de ser umenneskeligheten i asylpolitikken vår, og de støtter prinsipielt mennesker i krise.

I motsetning til Hordaland fylkeslag av Human-Etisk Forbund. Det er en skam.