- Uenigheten mellom Søderlind og meg når det gjelder Duke og Griffin handler altså ikke primært om at vi har ulik oppfatning av hva de står for, men om at vi har ulik oppfatning av hvor demokratiske samfunn bør trekke grensene for ytringsfrihet.

Publisert: 31.8.2010

Didrik Søderlind har kommet med noen oppsummerende merknader til debatten vi har hatt, og jeg ønsker å gjøre det samme. Jeg kan gjerne si meg enig med ham i at min forrige artikkel ble litt vel lang, men det skyldes altså at jeg følte behov for å komme med en grundig drøftelse av de momentene han hadde brukt i sine nokså heftige angrep på meg. Det er i og for seg greit at han ikke ønsker å svare på alt jeg har skrevet, men han hadde utvilsomt styrket sin egen stilling om han hadde svart i hvert fall på noen flere av de momentene jeg har lagt frem.

Det overrasker meg at Søderlind fortsatt forsvarer den måten svenske medier har forvaltet sitt samfunnsansvar på de siste tiårene, ikke minst fordi jeg har lagt frem dokumentasjon som viser at en del svenske mediefolk er begynt å utøve selvkritikk, tildels ramsalt sådann. Det er helt åpenbart at mediene der borte har fortiet eller skjønmalt viktige deler av samfunnsutviklingen, og det er ikke lett å få øye på argumenter som kan rettferdiggjøre noe slikt. Søderlind ordlegger seg forøvrig på en slik måte at det virker som om han mener at ønsket om å hindre økt oppslutning om Sverigedemokraterna skulle være et akseptabelt motiv for nevnte mediestrategi. Dersom dette er riktig oppfattet, vil jeg si det er oppsiktsvekkende.

I sitt siste tilsvar til meg skriver Søderlind: "Det mildest talt kontroversielle bladet American Renaissance har vært et tema i denne diskusjonen. Selv mener jeg det er veldokumentert at bladet og miljøet rundt det er bindeleddet mellom de politisk mørkeblå og de brune, mellom (pseudo)vitenskapelige raseforskere og politiske rasister. Anfindsen mener at American Renaissance er bra saker, kritikk mot bladet er 'hyl og skrik fra antirasisme- og godhetsindustrien', og som sannhetsvitne bruker han ingen ringere enn ¬- bladets redaktør."

Søderlind har tidligere i denne debatten gjort et stort poeng ut av at jeg ved en bestemt anledning ikke gjenga hans vurderinger omkring American Renaissance (AmRen) tilstrekkelig klart og tydelig. Denne forseelsen har etter min mening blitt blåst opp langt ut over sine proporsjoner, menjeg har beklaget og forklart hvorfor jeg ordla meg som jeg gjorde. Men nå slår jammen Søderlind til og begår et adskillig kraftigere overtramp på nøyaktig det samme området.

For det første har jeg aldri skrevet at AmRen er "bra saker"; jeg vet for lite om organisasjonen til å kunne komme med en slik generell bedømmelse; jeg har derfor nøyd meg med å fastslå at det har kommet en del rapporter og artikler fra AmRen som holder høy kvalitet, og derfor fortjener å bli lest og drøftet.

For det andre har jeg heller ikke hevdet at (enhver) kritikk av AmRen eller deres tidsskrift er "hyl og skrik fra antirasisme- og godhetsindustrien". Det jeg skrev var følgende: "At det blir mye hyl og skrik fra antirasisme- og godhetsindustrien når noen legger frem en rapport som omtaler svartes enorme overrepresentasjon på kriminalstatistikken i USA, burde ikke overraske noen." Mitt poeng var altså ikke å stemple all kritikk mot AmRen og deres publikasjoner som useriøs, men at den kritikken som er blitt rettet mot forskningsrapporten Color of Crime (CoC) fra personer og organisasjoner som lever av å bekjempe politisk ukorrekte tanker, ikke uten videre bør tas for god fisk.

For det tredje er det en kraftig fordreining å påstå at jeg bruker AmRen-redaktør Jared Taylor som sannhetsvitne når det gjelder at AmRen er "bra saker", og/eller at kritikk mot dem kan avfeies som hyl og skrik. Derimot har jeg forsøkt å lete etter den type kritikk av CoC som Søderlind med brask og bram, men uten en eneste kildehenvisning, har skrevet om. Når jeg ikke fant noe særlig mer enn den ene artikkelen fra Tim Wise som jeg refererte til forrige gang, tok jeg like godt direkte kontakt med Taylor for å sjekke om han kjente til seriøs kritikk mot CoC. Som enhver ateist bør ha klart for seg, er det i utgangspunktet ikke helt enkelt å bevise at ett eller annet ikke eksisterer, og jeg har i praksis ikke muligheten til å kunne hevde at den type kritikk mot CoC som Søderlind har påstått er blitt publisert, ikke finnes. Det har derimot Taylor. Nå kunne han jo valgt å lyve eller bløffe om akkurat dette (hvilket selvsagt ville ha vært utrolig dumt gjort av ham), og jeg har eksplisitt holdt denne temmelig usannsynlige muligheten åpen i min måte å omtale det hele på. Jeg har altså slett ikke vært ukritisk til Taylor som sannhetsvitne i en sak der han selv er part; tvert imot har jeg nøyd meg med å henvise til hans påstand om saken, og så bedt Søderlind om å falsifisere denne dersom han hadde fakta å slå i bordet med.

Det hadde Søderlind tydeligvis ikke. Og siden han formodentlig med stor glede og entusiasme hadde lagt frem noen gode referanser om han hadde vært i stand til det, antar jeg at hypotesen om at det ikke er fremmet seriøs kritikk som rokker ved konklusjonene i CoC, nå er ytterligere styrket. Søderlind har altså skapt inntrykk av at CoC nærmest er blitt sablet ned av kritikerne, han kunne nemlig "opplyse" leserne om at "The Color of Crime også har høstet - la oss gå for et solid understatement - en smule kritikk." Når han så blir utfordret til å fortelle hvilken kritikk det er han har i tankene, viser det seg at han ikke har noen ting å vise til. Ingen ting.

Dersom det hadde stoppet der, hadde det hele bare vært pinlig. Men det stopper ikke der. I stedet for å innrømme at han er ute av stand til å svare på min utfordring, tilføyer han følgende: "Jeg klarer faktisk ikke å kommentere Anfindsens forhold til kildekritikk uten å ty til sarkasme, så jeg skal la være." Dette er altså ikke bare en lett gjennomskuelig taktikk for å skåre et billig poeng på sviktende grunnlag, der er også et ubehjelpelig forsøk på å dekke over egen tilkortkommenhet ved å bløffe om at han kunne ha tatt mye hardere i om han bare hadde giddet. Dette er patetisk.

Det er trist at debatten har utviklet seg slik som dette, for Søderlind er en mann jeg har hatt stor respekt for, og som utvilsomt har mye verdifullt å tilføre det offentlige ordskiftet. Jeg velger å tro at han i frustrasjon og under tidspress har kommet i skade for å gjøre venstrehåndsarbeid, og jeg håper han vil komme sterkere tilbake ved senere anledninger. Han og jeg er for eksempel hjertens enige om at både Pascal Bruckner og Christopher Caldwell er forfattere det er vel verdt å lytte til. Det betyr blant annet at vi har det til felles at vi mener det er trekk ved den vestlige samfunnsutviklingen som er bekymringsfulle og trenger å belyses.

Og vi er nok ikke fullt så uenige om David Duke og Nick Griffin som Søderlind ser ut til å tro. Ingen av de to nevnte aktivistene er å finne i referanselisten i min bok, og jeg har sjelden eller aldri referert dem i mine tidligere artikler eller kommentarer. Dette er et bevisst valg fra min side, og skyldes at det er sider ved deres virksomhet jeg, i likhet med Søderlind, ikke har sans for. Uenigheten mellom Søderlind og meg når det gjelder Duke og Griffin handler altså ikke primært om at vi har ulik oppfatning av hva de står for, men om at vi har ulik oppfatning av hvor demokratiske samfunn bør trekke grensene for ytringsfrihet. Jeg har, med henvisning til John Stuart Mill, forsvart Duke og Griffins ytringsfrihet. Søderlind har markert sterk uenighet med meg på dette punktet. Dette styrker min overbevisning om at Norge, og hele den vestlige verden, er i behov av en prinsippiell debatt om ytringsfrihetens grenser.

La meg avslutningsvis påpeke at folk med tilknytning til Human-Etisk Forbund (HEF) bør være ekstra forsikte med å ty til en bestemt type argumentasjon Søderlind har gjort bruk av i denne debatten: "Jeg er nå en gang sånn at jeg ikke savner gamle Ku Klux Klan-ledere i diskusjonen om raseforskjeller eller fascister i diskusjonen om innvandring." Dette argumentet er både korttenkt og billig. La oss ikke glemme at HEFs tidligere generalsekretær Lars Gule stadig opplever å bli konfrontert med arrestasjonen i Libanon i 1977. Etter min mening er også dette et eksempel på usaklig argumentasjon og bruk av hersketeknikk. Gule har tatt et oppgjør med sin fortid på dette området, og fortjener å bli tatt på alvor som en viktig, venstreintellektuell stemme i samfunnsdebatten. På tilsvarende vis har Duke, etter hva jeg forstår, tatt et oppgjør med sin egen KKK-fortid, og han bør bli bedømt ut fra de bøker, artikler og annet han produserer nå for tiden, ikke hva han sto for en gang for mange år siden. Hans enøyde opptatthet av visse negative trekk ved jødenes rolle i det amerikanske samfunnet kan virke nokså uspiselig, men vi har likevel - i følge John Stuart Mills resonnementer - grunn til å tro at han peker på noen viktige sannheter her og der. Og Duke har, i likhet med Griffin og mange andre, dessverre helt rett i at mennesker av europeisk herkomst har stilt seg selv i en vanskelig posisjon, og at våre etterkommere går en uviss fremtid i møte.

Åpen og fri debatt om vanskelige spørsmål er demokratiets fremste våpen mot ekstreme og voldsforherligende ideologier av alle politiske farger og avskygninger. Norsk samfunnsdebatt trenger å bli mer raus og inkluderende, og mindre preget av utestengning, dogmatisme og forhåndsdømming. Ytringsfrihet er demokratiets åndedrett, og de tendensene vi stadig ser til at ytringsfrihetsprinsippene blir salderingspost i den gode saks tjeneste, fortjener en kritisk etterprøving.

dr. scient Ole Jørgen Anfindsen,
forfatter av boken Selvmordsparadigmet