Den ferske dokumentaren leverer et skremmende budskap om planetens tilstand, samtidig som den gir et tilbakeblikk på 94-årige David Attenboroughs lange naturfilm-karriere. Den kjente stemmen tar oss med tilbake til barndommen, den gang han samlet fossiler på den engelske landsbygda. Vi blir med da han som ung voksen begynte å lage dokumentarer fra fjerne strøk, og vi ser han nå i hans eldre dager. Samtidig som det er en svært personlig fortelling er den hele tiden koblet på naturødeleggelsene som har skjedd i samme periode.

Ved jevne mellomrom presenteres vi for nokså brutal statistikk over årstall, antall mennesker, karbon i atmosfæren og hvor mye villmark som er igjen. Sammenligningen mellom hvordan Borneo så ut første gang han besøkte øya – med sine enorme regnskoger – og dagens tilstand, er trist. Det er direkte hjerteskjærende å se en orangutang forsøke å klatre opp i et ensomt tre langt ute på et enormt hogstfelt.

Mot slutten av dokumentaren modifiseres de verste dommedagsfortellingene ved at Attenborough viser at det er ikke for sent dersom vi handler nå.

Men vi er nødt til å få på plass store samfunnsendringer raskt.

Vi må kutte utslippene av karbon i atmosfæren, vi må tilbakeføre store naturområder til villmark igjen, og vi må bremse befolkningsveksten. Kort oppsummert må vi fase ut fossilt brennstoff til fordel for fornybar energi, gå over til et hovedsakelig plantebasert kosthold, stanse storstilt felling av skog, og vi må begynne å plante trær i en global skala. Til sist må vi også gjøre fiske forbudt i store deler av havene.

Det er ikke utopiske løsninger David Attenborough kommer med, men løsninger som forskere og vitenskapelig tidsskrifter har formidlet til oss i årevis.

Noen steder skjer det positive ting som gir håp for fremtiden.

Land som Marokko får i dag omtrent 40 prosent av sin energiproduksjon fra solenergi. Costa Rica har klart å tilbakeføre regnskogen fra å utgjøre omkring 20 prosent av landarealet til å dekke over 50 prosent. Og det lille landet Nederland er blitt verdens nest største eksportør av mat – takket være moderne drivhus og intensiv drift.

Ved å vri matproduksjon over til plantebasert produksjon vil store arealer som i dag brukes til å dyrke dyrefor frigjøres. Disse kan så tilbakeføres til naturen. Gjengroing er ikke et problem, snarere tvert imot. At skoger kommer tilbake en del av løsningen.

Hvorfor er klimakrisen relevant for humanister?

Slik det er nå er menneskeheten i ferd med å ødelegge både klima og naturmangfold, og dermed også vårt eget livsgrunnlag. Vi styrer i dag mot en verden som blir langt varmere enn målet om å holde oppvarmingen under 1,5 grader.

Denne oppvarmingen vil føre til mer ekstremvær, langt flere mennesker på flukt, og økologiske kriser vi i dag ikke aner omfanget av. At FNs klimapanel og så godt som alle miljøorganisasjoner er dypt bekymret og ber om større tiltak, må vi ta inn over oss. Diskusjonen i dag må dreie seg om hvordan vi snur den globale oppvarmingen, reverserer ødeleggelser av økosystemer og hva vi alle kan gjøre for å bidra.

Dette blir mer og mer et eksistensielt spørsmål for oss alle.

Det Nordiske Humanistmanifest erklærer blant annet at «Kritisk undersøkelse, kunnskapsbasert argumentasjon og en vitenskapelig tenkemåte er våre beste verktøy for å skaffe oss pålitelig kunnskap om verden. Vi er del av et felleskap og har ansvar for våre medmennesker og for miljøet, både lokalt og globalt. Vi må sikre at planeten vår er beboelig for kommende generasjoner.»

Det er det vanskelig å se at vi som mennesker og humanister vil stå ovenfor noen større utfordringer enn klima- og miljøsaken i tiden fremover.

Derfor er dette også er noe som diskuteres i Human-Etisk Forbunds internasjonale paraplyorganisasjon Humanists International, i våre amerikanske og britiske søsterorganisasjoner – og sikkert også i mange andre humanistorganisasjoner i verden.

Dersom humanister verden over er mer høylytte i klima- og miljøsaken kan vi påvirke den politiske prosessen i langt mer miljøvennlig retning enn det som i dag er tilfelle.

Eller som Sunil Panikkath, presidenten for den amerikanske humanistforeningen (AHA), sier:

«Humanity is operating on an ecological imbalance that cannot be sustained. The science is clear, and each of us needs to recognize our personal and collective responsibility to protect this planet’s resources and cultivate healthy ecosystems... In times when it seems that our leaders are unable to find a solution, humanists and all who are able must use their voices, votes, time, energy, resources, and participation to promote environmental justice and environmental stewardship for our shared planet.»

Klas Sundelin er miljøengasjert medlem og organisasjonsrådgiver Human-Etisk Forbund i Trøndelag

Dokumentaren er tilgjengelig på Netflix og er produsert av Alastair Fothergill, KEith Scholey og Colin Butfield. Teamet har bakgrunn fra BBC og har laget dokumentarer av/med Attenborough i flere tiår.