Hva sier det oss at folk begraver sine døde? Det kan være uttrykk for noe stort og åndelig, eller man kan kalle det en pragmatisk løsning på et påtrengende problem. Et råtnende lik avgir ubehagelig lukt, tiltrekker seg horder av fluer og kan føre til sykdom, så det kan være at man gravde ned døde mennesker av rent praktiske hensyn.

Men har man bare et praktisk-pragmatisk forhold til en avdød kone eller venn, hadde det kanskje vært like enkelt å hive vedkommende utfor en skrent. Hvorfor bære liket hjem til hulen og grave det ned?

Vi kan også betrakte begravelsen som et ritual, et ønske om å hedre den døde, beskytte kroppen mot åtseletere, hjelpe den videre til dødsriket, kanskje hele ritualet antyder en forestilling om sjel, og dermed også noen form for religion.

BRYDDE DE SEG OM DE DØDE?

Det blir imidlertid spekulasjoner. Vi aner ingen ting om hvorvidt neandertalerne hadde en forestilling, verken om noe åndelig, guddommelig eller om noe liv etter døden. Det lille vi har av spor, tyder på at neandertalerne ikke hadde det. Forskerne har ikke funnet etterlatenskaper som entydig kan tolkes i en slik retning. Når det gjelder gravene, er disse lite standardiserte. De døde blir ofte lagt i fosterstilling, men for eksempel ikke i bestemte himmelretninger. Du kan selvsagt ha en form for tro uten å legge likene i gitte mønstre, men hadde vi kunnet se noe slikt, hadde det vært en indikasjon på et regelbundet ritual.

På den annen side, har forskerne funnet nokså få godt bevarte neandertalergraver.

Neandertalerne sendte heller ikke gaver med de døde, gjenstander de kunne forvente å ha nytte av i neste liv. Et mulig unntak er den gjeve steinøksen «Excalibur» fra Sima de los Huesos – som vi skal høre om straks.

Men neandertalerne brydde seg likevel om de døde, ellers hadde de ikke gitt dem den behandlingen de ga dem. Og dette må forklares. Sorg er en åpenbar forklaring, men de kan også ha hatt tanker rundt det å skille livet fra døden. Slike behov kan være opphavet til flere ritualer forbundet med døden blant folk i vår egen tid. Slike ritualer er gjerne forbundet med en eller annen tro på et liv etter døden. Vi har ingen mulighet for å vite om neandertalerne hadde noe slikt, men hadde de det, var det muligens bare ferskvare. Spor fra Kebara og Krapina, i henholdsvis Israel og Kroatia, viser at om neandertalerne hadde gravplasser, så var de ikke hellige. Ikke over lengre tid. neandertalerne levde der mellom beina til sine forfedre, de var tilsynelatende bare feid til side.

På den tredje side. Dette er bare en tolkning. Forfedrenes knokler kan ha vært av stor betydning, og de kan ha blitt behandlet med ytterste respekt – uten at vi er i stand til å se det i dag.

Ritualer og følelser bevares ikke så lett for ettertiden. Begge kan ha vært der, men i mangel av fysiske tegn på noe som likner ritualer, kan det være at vi må nøye oss med å forklare neandertalernes begravelser som en handling styrt av sorg. Det er jo ikke dårlig, det heller? To millioner år med omsorg. Og kjærlighet?

To mye eldre historier bringer det hele i perspektiv. Den eldste av dem er overraskende nok fra Europa, vi skal tilbake til Atapuerca (Spania), til knokkelhullet Sima de los Huesos, langt inne i fjellet, og vi skal til Homo heidelbergensis, med klare tegn på at de begynner å likne sine etterkommere Homo neandertalensis. Vi skal 430 000 år tilbake.

LIKENE I HULLET

I knokkelhullet i Sima de los Huesos fant forskerne det som lenge var paleoarkeologiens største ansamling av fossile mennesker; 30 individer, dypt i et hull langt inne i fjellet.

Det er et mysterium hvorfor så mange mennesker havnet hundrevis av meter inne i en hule. Man kan spekulere på om de ble plassert der med hensikt, eller om de havnet der ved en tilfeldighet. Kanskje de ble båret inn dit, og kastet ned i dette hullet som en del av et begravelsesritual? Eller var dette bare en hendig måte å kvitte seg med illeluktende lik? Det trenger heller ikke å ligge menneskelig handling bak. Menneskene i hullet kan ha blitt tatt av flomvann og skyllet ned dit, eller blitt dratt ned dit av rovdyr.

Da fossilene ble funnet, ble de først antatt å være 250 000 år gamle, i dag regnes de som mye eldre, cirka 430 000 år, hvilket gjør dem noe yngre enn de tidligste, godt daterte funn av Homo heidelbergensis fra Europa og Afrika.

Samtidig viser beina i hullet store likheter med neandertalerne, og DNA-analyser viser at vi her antagelig ser neandertalernes direkte forfedre.

Men hva representerer egentlig disse 30 døde menneskene?

Deres mer enn 4000 beinbiter er funnet sammen med restene av hundrevis av knokler fra hulebjørn, men få andre dyr. Blant disse få, finnes løver, ulver og rever, men ingen planteetere.

Dersom hullet er et naturfenomen, et sted døde dyr stadig skylles ned av flomvann, kunne vi forvente at også andre dyr havnet der nede. For eksempel rev og hare, eller kanskje en hjort. Men nei, det er bare rovdyr, og mest hulebjørn.

Og knoklene til både bjørn og mennesker ligger inne i et siderom i bunnen av hullet.

Bjørn på den ene siden av rommet, og mennesker på den andre. Menn, kvinner og ett barn. Noen har ryddet og sortert. Det er rester etter alle menneskets kroppsdeler.

Ingenting tyder på at de ble spist eller partert, dette er altså ikke kannibalisme. Noen av dem synes imidlertid å ha vært gnagd på av løver. Kan det rett og slett være avfallet innerst i en løvehule? Eller kan det være at Homo heidelbergensis bar likene inn hit for nettopp å hindre løvene i å forsyne seg?

Hvis Sima de los Huesos var en hule der en løve oppbevarte sine matrester, burde alle knoklene i noen grad være gnagd på. Det er de langt ifra. Og vi burde også forvente et større utvalg av byttedyr. En løve levde ikke bare av mennesker og andre rovdyr. Snarere tvert imot. Man kan tenke seg at det ville vært enklere for en løve å gå for en mindre livstruende diett enn mennesker, for ikke å snakke om hulebjørn, et byttedyr som like gjerne kunne revet løven i fillebiter.

Mennesker, derimot, kan som enkelte arkeologer har spekulert i, ha hatt et kultisk forhold til hulebjørn. De kan ha samlet hodeskallene til bjørner som døde under vinterdvalen, eller til og med ha jaktet på dem selv. Eller drept dem mens de lå i dvale om vinteren. Dette er imidlertid et omstridt tema.

Det finnes et annet pussig poeng, nemlig demografien. Hullet inneholder hovedsakelig voksne menn og kvinner i sin beste alder med jevn kjønnsfordeling, men bare ett barn, og få gamle.

Skal vi gå for en begravelseshypotese, kan dette selvsagt tolkes som at folk flest vokste opp, men døde før de rakk å bli gamle. Første del av hypotesen virker derimot usannsynlig, for folk flest vokste ikke opp. Dødeligheten blant barn er typisk høyere enn dødeligheten blant voksne, så hvis dette var en allmenn gravplass, burde det vært flere barn der.

Så hvorfor bare ett?

Det finnes utallige mulige forklaringer. En av dem involverer en katastrofal tørke og påfølgende sult.

Man ser for seg en stamme på desperat jakt etter vann og mat, man ser for seg at barn og gamle dør på veien, og at kun de sterkeste når frem til Sima de los Huesos.

En mulig grunn til at Atapuerca har vært tilholdssted for mennesker gjennom mer enn en million år, kan være at det var en sikker vannkilde.

Man kan tenke seg at mange av dem som nådde frem, likevel døde av utmattelse. Det vil i så fall kunne forklare alderssammensetningen.

Utover knokler og sorteringen av disse, er det bare funnet ett tegn på menneskelig aktivitet i Sima de los Huesos, en steinøks. Og ikke en hvilken som helst steinøks, men selveste «Excalibur».

Arkeologene valgte antagelig dette navnet på en sjeldent stor og vakker håndøks i rød kvarts, for å drive igjennom et mulig poeng, nemlig at den kan ha vært en gave, eller en hyllest, eller kanskje en offergave. Denne spektakulære øksa kan ha vært en symbolsk gjenstand, og bekrefter i så fall hypotesen om Sima de los Huesos som en æreskirkegård. En gravplass for voksne, betydningsfulle mennesker.

Og øksen blir dermed en symbolsk gjenstand, del av et mulig ritual.

Mangelen på barn kan også skyldes at de ikke hadde samme status som voksne, og ble behandlet på en annen, kanskje til og med mer lemfeldig måte.

Det ene barnet som vi finner der nede, kan i så fall forklares som nettopp det, en unge på avveie, inne i en mørk hule, på et farlig sted der det egentlig ikke fikk lov til å være.

En slik forskjellsbehandling av barn stemmer imidlertid ikke med senere begravelsesfunn, som vi skulle se, da vi noen dager senere befant oss i La Ferrassie i Dordogne.

Der ble både barn og voksne begravet, side ved side. Disse begravelsene er imidlertid flere hundre tusen år yngre enn Sima de los Huesos.

Dersom Sima de los Huesos er en gravplass, uansett forhistorie, har vi grunn til å revurdere vår oppfatning av fortiden.

Arter lenge før vår må ha hatt tanker om døden, følelser for hverandre, og kan ha hatt nok kultur og intelligens til å organisere tradisjoner og ritualer.

Dette er imidlertid langt i overkant av hva enkelte forskere vil gå med på. Noen av dem synes til og med å være overrasket over at neandertalerne viste tegn til å kunne samordne sine handlinger. Og vi snakker her altså om Homo heidelbergensis fra flere hundre tusen år før klassiske neandertalere. Og de var ikke alene om dette.

HOMO NALEDI

Vi kan forestille oss at menneskene i Sima de los Huesos rett og slett ble «begravet» på gamlemåten, på den måten man gjorde det, før neandertalerne utviklet sine nye tradisjoner.

Et sensasjonelt funn fra Sør-Afrika i 2013 gir oss et hint om at dette slett ikke er en urimelig tanke. Et foreløpig ukjent antall mennesker av en, frem til da, ukjent mennesketype ble funnet i et utilgjengelig kammer, langt inne i en hule.

For å nå Dinaledi-kammeret i Rising Star-hulen, noen mil nordvest for Johannesburg, må man hule-klatre i nesten en time, og forsere trange passasjer på ned i 20 centimeters bredde. Man må heise seg 12 meter ned trange sjakter, og klatre opp steile vegger.

Dette kan være en av grunnene til at dette spektakulære funnstedet ble oppdaget først i 2013, enda det ligger bare noen kilometer unna verdenskjente funnsteder og turistmagneter som Sterkfontein og Swartkrans.

Sterkfontein er av betydning for vår tidlige forståelse av australopithecinene. De første av disse ble funnet i Taung i 1924. Den ble hetende Australopithecus africanus, med kallenavnet the Taung Child. I Sterkfontein fant de senere de første voksne individene.

Swartkrans er stedet der Homo ergaster, en variant av Homo erectus, ble funnet i 1949.

Begge hulesystemene har også vært funnsted for en hel rekke andre førmennesker.

Rising Star-hulen ligger altså ikke langt unna, og rommet kanskje den største overraskelsen av dem alle. Her fant man nylig den nye arten Homo naledi.

Homo naledi var et lite menneske, en stor hann kunne nå 1,5 meter, hunnene var mindre. Den beskjedne størrelsen fikk forskerne som studerte fossilene til å tenke i retning de relativt små australopithecinene. Dermed tenkte mange også at funnet var langt eldre enn det har vist seg å være.

Selve utgravningen er en historie i seg selv. Den fysisk normalt utviklede paleoarkeologen Lee Berger har aldri klart å komme ned i selve Dinaledi- kammeret, den siste sjakten er for trang. Original og åpen som han er, annonserte han derfor på Facebook etter småvokste arkeologer for et spennende oppdrag, og endte opp med en gruppe på seks små og slanke arkeologer fra hele verden. Alle var kvinner. Det var disse som hentet ut skattene fra Rising Star.

Dinaledikammeret minner oss om noe vi har sett før. En lang trang gang inn i fjellet, før en bratt sjakt, rett ned i mørket, til et sted få rovdyr kan nå.

De eneste beinrestene forskerne har funnet i Dinaledi-kammeret, bortsett fra menneskeknokler, er rester av mus og en ugle.

På bunnen av kammeret finner arkeologene bein, bein og bein, og hodeskaller. Det som foreløpig har vist seg å være restene etter minst 20 individer er bragt ut i friluft. Det er en møysommelig prosess. Det er imidlertid ingen mangel på bein tilbake i kammeret, og hvor mange individer som ligger der inne, vet foreløpig ingen.

Og som om dette ikke er nok, Lee Berger og hans medarbeidere har også lokalisert andre «gravkamre» der inne i fjellet, og så vidt begynt å skrape i overflatene. De er også fulle av fossiler, forteller Berger.

Det ligger altså mye igjen inne i fjellet, men Berger begynte analysene bare måneder etter at de første hodeskallene ble hentet ut.

Det lå grundige studier og vurderinger til grunn, før Berger og hans team til slutt konkluderte med at de hadde funnet noe så sensasjonelt som en ny og helt ukjent art av vår egen slekt, Homo.

Dateringen av Homo naledi har vært tilsvarende vanskelig, og det vitenskapen først trodde var en svært tidlig art Homo, blir stadig yngre.

For tiden regner forskerne med at Homo naledi levde i Sør-Afrika en gang for mellom 335 000 og 235 000 år siden, med mulighet for vide åpninger i begge ender. Opprinnelse og slektskap med andre arter, er foreløpig uklart.

Homo naledi kan være enda en variant av Homo erectus, eller arten kan ha levd sitt eget liv i hundretusenvis av år før disse individene som nå er funnet i én hule nordvest for Johannesburg.

Når vi tenker på at sensasjonelle nyheter har ligget der uoppdaget i nesten hundre år, rett utenfor døren til noen av kontinentets best undersøkte funnsteder for førmennesker, kan vi bare fantasere om hvor mye annet som kan finnes rundt i Afrika, som vi ikke aner noe som helst om.

De Homo naledi som etterlot sine døde inne i fjellet, levde samtidig med at neandertalerne levde i Europa, lenge etter de Homo heidelbergensis som slapp sine døde ned i hullet i Atapuerca. Våre direkte forgjengere, Homo sapiens, eller noen av deres aller næreste slektninger må også ha vært i aktivitet, et annet sted i Afrika.

Behandlet Homo naledi sine døde på samme måte som Homo heidelbergensis, og av samme grunn?

Det virker ikke urimelig å anta at alle de døde menneskene ble lagt i hulen med vilje, som i Sima de los Huesos. Andre hypoteser kunne være at de ble bragt dit av rovdyr eller flomvann. Ifølge antropologen John Hawks, som også var med under utgravningen, er det ingenting som tyder på verken rovdyr eller vann. Ingen spor er funnet etter noe annet enn en ugle og noen mus. Samme argument kan anføres her som i Atapuerca, et rovdyr ville ha bragt inn flere typer byttedyr, og forskerne ville ha funnet gnagemerker. En flom ville heller ikke vært like diskriminerende.

Så det er rimelig å tenke seg at funnet i Rising Star-hulene er menneskets verk.

FORTELLINGER FRA GRAVPLASS

I Shanidar-hulen i Kurdistan har det ligget døde mennesker i titusener av år, og noen har betegnet hulen som en neandertaler-gravplass. Denne hulen nord i Irak var i sin tid hjem for minst ti neandertalere, antagelig mange flere. Ti er i hvert fall funnet, og de har gitt oss mye informasjon.

Shanidar 1 var cirka 1,70 høy, og nærmere 40 år gammel.

Her er nok et eksempel på «2 millioner års omsorg». Helsetilstanden hans må ha vært elendig. Høyrearmen var ubrukelig, amputert rett over albuen, og hadde vært det i flere år før han døde.

I det hele tatt var store deler av høyresiden av kroppen misformet, med noen knokler som var mindre og tynnere enn de burde vært. Mannen led dermed muligens av en medfødt skavank, eller resultatet av en skade i ung alder. Misdannelsene hadde ført til forsterket slitasje i muskler og ledd som måtte ta støyten, med påfølgende smertefull gikt, og som om dette ikke var plager nok, må venstresiden av

Shanidar 1s ansikt ha mottatt et voldsomt slag som knuste flere av ansiktsbeina, blant annet rundt det venstre øyet, også en skade som hadde rukket å heles før han døde. Han hadde også overlevd et kutt i hodet, på høyre side og så dypt at det kan risset i skallen.

Neandertalerne levde nok relativt tøffe liv. Av de ti fra Shanidar, er seks såpass komplette at vi kan si en del om dem. Fire av disse var alvorlig kvestet, og samtlige synes å ha lidd av alvorlig slitasje i leddene i knærne, anklene, føttene, skuldrene og albuene. Skader og smerter var noe en neandertaler måtte regne med, og flere av dem levde med lidelsene i årevis.

Shanidar 3 døde for en gang mellom 35 000 og 45 000 år siden, og var ikke en av disse.

Han kjente neppe den mye eldre Shanidar 1, og antagelig ble han drept i kamp. Et nesten kuttet ribbein på venstre side av kroppen tyder på at han ble spiddet med et spyd.

Forskerne kan se at knoklene ikke har grodd etter skaden, så det var antagelig dette spydet som drepte ham.

Den mest kjente blant Shanidars døde, er likevel Shanidar 4. Det virker som om han ble bevisst begravet. Han var plassert i en grunn grav, og forskerne fant store menger pollen rundt ham. Dette ble den berømte «Blomsterbegravelsen », fra en gang mellom 65 000 og 35 000 år tilbake.

«Selv om kroppen var arkaisk, så var åndslivet moderne», skrev en av arkeologene bak funnet, Ralph Solecki i Science i 1975, og oppsummerte reaksjonene ikke bare blant forskerne. Bildet av en neandertaler, en villmann, lagt til hvile på en seng av roser, resonnerte med tidsånden. Solecki ble «mannen som gjorde neandertalerne menneskelige».

Blomstene etablerte ideen om neandertalere som «elsket skjønnhet» og var i besittelse av «hele spekteret av menneskelige følelser». Det er slik mennesket «egentlig» er, var tanken, og tidlig på 1970-tallet ga vitenskapen vann og gjødsel til slike romantiske ideer.

Ralph Solecki ga i 1971 ut boka Shanidar, the first flower people.

Dermed var det liten tvil. Neandertalerne begravde ikke bare sine døde, de pyntet også gravene med blomster. Og de hadde en forestilling om et liv etter døden, hvorfor skulle de ellers bry seg med å sende planter med den avdøde?

Senere undersøkelser ga en annen, og antatt mer troverdig forklaring på blomstene.

Jorden er gjennomhullet av gangene til smågnagere, og det er antagelig disse som opp gjennom tusenårene har dratt plantene i hus.

Men vitenskapen står ikke stille, og i 2020 publiserte paleoarkeologene enda en nyoppdaget begravelse fra Shanidar, også denne gangen tett assosiert med blomster. Den nye neandertaleren har fått navnet Shanidar Z, kjønnet er foreløpig ukjent, men vedkommende var antagelig et sted mellom 40 og 50 år da hen døde og ble begravet, en gang for 70 000 år siden. Dermed står forestillingen om neandertalske blomsterbegravelser nok en gang sterkere – og vi har enda et indisium på at neandertalerne var litt annerledes, litt mer «moderne» enn mange har trodd.

For å finne de første godt dokumenterte tilfeller av bruk av blomster i ritualer, må vi imidlertid frem til etter siste istid, i Israel for cirka 13 000 år siden. Og da var neandertalerne borte.

DE FØRSTE MODERNE BEGRAVELSENE

Vi ser noe vi kan tolke som bevisst begravelse, både blant Homo sapiens og neandertalere i Midtøsten for et sted rundt 120 000 til 100 000 år siden. De fleste forskere konkluderte derfor at begravelse var en skikk neandertalerne hentet fra Homo sapiens. Akkurat dette, er heller ikke sikkert.

Det vi har av informasjon tyder uansett på at begravelser, det å dekke til lik med jord, var en skikk som ble oppfunnet der og da, i Midtøsten. Før den tid foretrakk man kanskje henleggelse i dype huler?

Den neste «moderne» begravelsen forskerne finner, som også er usikkert datert, graven kan ha skåret ned i tidligere tiders avsetninger, er en 100 000 år gammel begravelse av et barn i Border Cave i Sør-Afrika.

BEGRAVELSESSKEPSIS

Det har ikke vært noen mangel på fantasifulle tolkninger, og heller ingen mangel på skepsis. Chris Hunt ved Liverpool John Moores University gjennomførte nylig en ny gjennomgang av funnene i Shanidar, og sier at det er omtrent umulig å løse spørsmålet om blomsterbegravelsen til alles tilfredsstillelse. Det er klart at disse kroppene endte opp på et avgrenset område på ulike tidspunkt. Dette kan tolkes som at det var en villet handling, nemlig at neandertalerne brakte sine døde til samme sted, gjennom generasjoner.