Kontakt
Foto: Pixabay
Forskjellen på menn og kvinners hjerner blir hissig diskutert og tematikken kan til tider oppleves som en både ideologisk og politisk kampsone. Men hva sier egentlig dagens forskning om hvor forskjellige hjernene våre er?
Vibeke Riiser-Larsen
Publisert: 31.01.2019 kl 06:00
«The adult female is the intermediate between the child and the man» Charles Darwin, The Descent of Man, 1871
«Men are more intelligent because they have bigger brains, says study» The Independent, 2017
«Women have more active brains than men, according to science» World Economic Forum, 2017
… og sånn går nå forskningsdagene.
For et par måneder siden stod det å lese i en artikkel i New Scientist at det ikke finnes noen fundamentale forskjeller på menn og kvinners hjerner.
Utgangspunktet for artikkelen var kritikk av en forskningsstudie som var kommet uken før, med den fengende tittelen «Testing the Empathizing–Systemizing theory of sex differences and the Extreme Male Brain theory of autism in half a million people».
Forfatterne bak studien mente å ha påvist klare forskjeller, med utgangspunkt i teorier om at alle hjerner tenderer enten mot empati eller analytisk tenkning på en binær skala. I tillegg hadde man benyttet «The extreme male»-teorien, som hevder at typiske autistiske trekk i utgangspunktet er iboende mannlige trekk.
Kritikeren, hjerneforsker Dean Burnett, mener at både teoriene og antakelsene som benyttes i rapporten er problematiske. I tillegg til at det godt skal gjøres å trekke noe særlig vitenskap ut av datainnsamlingsmetodikken som er brukt, nemlig ti ja/nei-spørsmål administrert via et nettbasert spørreskjema.
Da hjelper det lite at man har spurt en halv million mennesker.
Undersøkelsen føyer seg inn i en rekke publikasjoner som hevder å kunne bevise at det er grunnleggende forskjeller på menn og kvinners hjerner, konstaterer Burnett, men at faktiske undersøkelser viser at dette er feil, hevder han.
For å underbygge sin påstand, henviser han til en forskningsartikkel fra 2015, «Sex beyond the genitalia: The human brain mosaich», hvor man har lett etter forskjeller i menn og kvinners hjerner via hjerneskanninger gjort på 1400 individer mellom 13 og 85 år.
Forskerne så etter variasjoner i størrelse på 29 forskjellige regioner i hjernen, for eksempel i hippocampus, som har med hukommelse å gjøre, og i frontallappen, som man tror har noe å si for risikoaversjon. De så på hjernestruktur, ikke på funksjon.
De fant at veldig få individer hadde de typiske hjerneegenskapene man ville forvente ut fra deres kjønn. I populasjonen som ble målt, fant de at mellom 0 % og 8 % hadde hjerner som i artikkelen kalles «all-male» eller «all-female». De fleste individene havnet altså midt mellom.
Dette betyr, ifølge forskerne, at det i gjennomsnitt finnes kjønnsforskjeller i hjernestrukturen, men at den individuelle hjernen er akkurat det, individuell, med en miks av egenskaper. Det finnes altså ikke to distinkte typer hjerner, de fleste funksjoner overlapper hverandre i menn og kvinners hjerneregioner.
Andre forskere som siteres i forbindelse med disse funnene, mener bevisene på at menneskehjernen ikke kan kategoriseres inn i to distinkte klasser, er noe nytt, overbevisende og radikalt. Daphna Joel ved Tel Aviv Universitet i Israel, går så langt som å hevde at ideen om at det finnes en mannlig og en kvinnelig hjerne, er gammel og utdatert.
Det kan man trygt si at ikke alle er like enige i.
Forskningsrapporten fikk nemlig behørig motbør. Søker man opp rapporten på nettsidene til tidsskriftet PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America , av naturlige årsaker bruker man gjerne forkortelsen), finner man også hissige tilsvar til funnene.
Forskerteamet bak rapporten kritiseres for ikke å ha gjort gode nok analyser, for å ha konkludert med at det ikke finnes forskjeller. At «alt» i hjernen overlapper er en ren feilslutning, mener kritikerne. Og viser til egen forskning som understøtter dette.
I august 2018 ble det publisert en annen studie, «Sex Differences in the Adult Human Brain: Evidence from 5216 UK Biobank Participants». Den viser omlag det stikk motsatte av de ovenstående funnene, nemlig at det er betydelige og konkrete forskjeller på menn og kvinners hjernestruktur når det kommer til størrelse, overflateareal, tykkelse i cortex og på en rekke andre områder.
Her henvises det også til en annen kjent studie fra 2014, «A meta-analysis of sex differences in human brain structure», som mener å kunne påvise klare forskjeller i blant annet amygdala, hippocampus, planum temporale og insula, samt at menn har større hjernevolum enn kvinner.
Så der står man, altså.
Tilbake til Burnett. Tross sin kritikk, konkluderer han med at det er distinksjoner mellom kjønnene. Menn og kvinner har genetiske forskjeller som følge av kjønnskromosomene. Kjemien deres reguleres av ulike hormoner og de har distinkt anatomiske forskjeller. Og alle disse tingene reflekteres i hjernestrukturen.
Men om disse forskjellene har noen direkte og signifikant påvirkning på funksjonen i den modne hjernen, er mye vanskeligere å avgjøre, sier han.
Det er for mange ulike faktorer og variabler som kan påvirke hvordan vi bruker hjernen vår og som vi ennå ikke kan måle eller vurdere med moderne forskningsmetoder.
I februar i fjor utkom en bok som New York Times anmeldte som følger:
«If you hear a metallic rasp as you open the cover of Cordelia Fine’s new book, don’t be alarmed. It’s just the sound of the author sharpening her knives, the better to carve up the carcass of what she calls ’Testosterone Rex’: the big, scaly body of assumptions, preconceptions, conjectures and distortions regarding ‘what men are like’ and ‘what women are like’. Fine takes on this king of all biases with admirable vigor, and it’s a pleasure — albeit a strenuous one — to follow the action as she dismembers the beast.»
En aldri så liten brannfakkel, altså.
Boken har den talende tittelen Testosterone Rex. Myths of Sex, Science and Society og er skrevet av Cordelia Fine, professor i historie og filosofi, psykolog og uttalt feminist. Hun tar blant annet for seg hvilke fysiologiske faktorer, om noen, det er som utgjør og skaper forskjeller mellom kjønnene – i tillegg til å argumentere tungt for at de aller fleste kjønnsforskjeller er kulturelle.
Tittelen på boken, og Fine’s klare feministiske agenda, kan kanskje være med på å gi en opplevelse av en ideologisk slagside, men seriøse tidsskrifter har beskrevet den både som interessant, morsom og helt åpenbart radikal, samtidig som forskningsmessig troverdig.
New Scientist omtalte den i rosende ordelag og berømmet boken for å «Unmake the myths of our gendered minds». Anmelderen poengterte at en av de viktigste trekkene ved vitenskapen er dens evne til å kunne korrigere seg selv, finne feil og oppdage mangelfulle resultater, oppdage påstander uten dekning, lete opp myter og så videre. Og legge det dødt. Denne prosessen er vital, fastslår de, spesielt innenfor områder som rase, IQ og kjønn, hvor feil og falske resultater har avsporet forskningen i årevis.
Man aner et behov for revolt og nye tanker på feltet. Noe som vel føyer seg inn i samtidens pågående diskusjoner rundt genetikk, den stadig tilbakevendende debatten rundt «født sånn eller blitt sånn», kjønnskategoriseringer, kjønnsforskjeller, kognitiv ulikhet og så videre.
Tidsånden gav seg til kjenne ved at boken vant den prestisjefylte prisen The Royal Society Insight Investment Science Book Award for 2017. I juryens omtale av boken heter det:
«A cracking critique of the ‘Men are from Mars, Women are from Venus’ hypothesis, Cordelia Fine takes to pieces much of the science on which ‘fundamental’ gender differences are predicated. Graced with precisely focused humour, the author makes a good case that men and women are far more alike than many would claim. Feminist? Possibly. Humanist? Certainly.»
Cordelia Fine står dermed sammen med blant andre Stephen Hawking, Jared Diamond og Stephen Jay Gould på listen over vinnerne av en pris som har som formål å fremme det aller ypperste innen samtidig populærvitenskap.
Så hva er det da Fine påstår som har møtt slik anerkjennelse?
Boken åpner med å plukke fra hverandre A.J Batemans pionerarbeid med bananfluer fra 1948. For å gjøre en lang historie kort og forenklet, konkluderte Bateman med at hanner evolusjonært er promiskuøse, mens hunner er det motsatte – nemlig selektive og kresne når det kommer til valg av partner.
Denne konklusjonen har etter hvert utviklet seg til å bli en nærmest universell sannhet, mens faktum er, mener Fine, at Batemans forsøk ikke har vært etterprøvd og man har i tillegg kun brukt deler av forsøksresultatene, som er de som bekrefter hypotesen.
I 2007 gjorde man derimot nettopp det, etterprøvde Batemans resultater, og da med moderne dataverktøy.
I forskningsrapporten «A reappraisal of Bateman's classic study of intrasexual selection» er Snyder og Gowaty meget ærbødige overfor Batemans funn og arbeid, og de understreker at Bateman verken hadde tilgang på molekylærdata eller moderne statistiske metoder, men konkluderer samtidig med at Batemans resultater er upålitelige og at konklusjonene hans er tvilsomme.
I tillegg kommer de frem til, når de etterprøver Batemans resultater, at hvis man brukte disse resultatene til fulle, har hunner like stor reproduktiv nytte av å være promiskuøse som hanner. Dette er viktig, siden det er blitt et dogme at hanner generelt evolusjonært sett «tjener» på å ha mange partnere, mens hunner ikke gjør det og har omtrent motsatte «behov».
Videre tar Cordelia Fine for seg hypotesen om at testosteron er med på å gi menn noen spesifikke egenskaper som skiller dem fra kvinner.
Hun fastslår at hormoner i seg selv ikke er utløsende for atferd, men heller gjør en gitt respons mer sannsynlig, og viser samtidig til en forskingsartikkel fra 2012, «Sex Differences in the Brain: The Not So Inconvenient Truth», hvor det hevdes at «hundrevis av kjønnsforskjeller er funnet i sentralnervesystemet, men bare en håndfull kan knyttes til kjønnsforskjeller i atferd, de mest påfallende forskjellene ligger i ryggmargen og de funksjonelle konsekvensene av resten kjenner vi foreløpig ikke til».
Derfor mener hun at det er spekulativt å gi gitte kjønnsforskjeller uttrykt i hjernen «æren» for trekk man for eksempel ofte tillegger menn, slik som risikovilje, konkurranseinstinkt eller andre mer eller mindre prisverdige egenskaper. Selv om hun, i likhet med Burnett, er helt innforstått som hun sier, med at genetiske og hormonelle forskjeller mellom kjønnene påvirker hjernen.
Så der står vi altså, foreløpig.
Det er noen fysiske forskjeller i hjernen, mener noen. Det er få eller ingen kognitive forskjeller, mener andre. Mens de aller fleste er enige om at genetikk, hormoner og kultur på en eller annen måte påvirker oss, i en eller annen grad.
Så da så.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
