Ronnie Johanson:
Jesus. Hva forskningen sier mens Kirken tier
Religionskritisk forlag, 2018

BOKANMELDELSE: Jesus er et fenomen som skaper sterke meninger. Når man vurderer om man vil stole på en anmeldelse av en bok om Jesus, er det viktig å ta anmelderens egne oppfatninger om Jesus med i vurderingen. Jeg vil derfor begynne med en kort klargjøring av hvilke forutsetninger jeg har vurdert Ronnie Johansens bok ut fra:

Jeg er historiker og ateist. Som historiker er jeg spesialist på antikkens historie, og jeg har interessert meg for fenomenet den historiske Jesus i mange år. Jeg har også selv utgitt en bok om den historiske Jesus i 2017. Jeg vurderer altså først og fremst boken som historiker, og ikke som religionskritiker.

Framstår som 35 religionskritiske essays

Å lese Ronnie Johansens bok om Jesus har vært underholdende og frustrerende, og jeg har hatt et svare strev med å avgjøre om jeg liker den eller ikke. For å ta det positive først, så inneholder boken mye godt oppdatert og presist formidlet informasjon om den historiske Jesus. Ronnie Johansen har lest seg godt opp på emnet, og han bygger på forskere som jeg anser som de fremste på feltet. Han forholder seg til et bredt og representativt utvalg av historisk Jesus-forskning, og han gjør mange fornuftige vurderinger både av kildene og av forskernes argumentasjon.

For så å ta det negative, så lover vaskeseddelen på bokomslaget at boken skal «presentere et fjerde syn» på Jesus. Det synes jeg ikke den gjør. Ronnie Johansen er dyktig til å plukke fra hverandre de kristnes oppfatninger om Jesus, men han tegner ikke noe overbevisende bilde av hvem denne personen kan ha vært. Teksten er så opptatt av å kritisere andres synspunkter, at den ikke finner plass til å sette sammen egne oppfatninger.

Boken framstår strengt tatt ikke som en samlet tekst, men mer som en samling av 35 religionskritiske essays – løselig knyttet sammen av at forestillinger om Jesus er et felles tema. Om man liker boken eller ikke, blir et spørsmål om hva man forventer. Den fungerer godt som religionskritisk oppslagsbok om Jesus, men ikke fullt så godt som bok om den historiske Jesus.

En av egenskapene ved denne boken som jeg liker svært godt, er at Ronnie Johansen er konsekvent i måten han forholder seg til tøvete teorier om Jesus på. Han er like nådeløs overfor New Age-pregede oppfatninger om at Jesus emigrerte til Kashmir og konspirasjonsteorier om at han aldri har eksistert, som han er overfor kristne oppfatninger om at han var Guds sønn og tidenes mest perfekte menneske. Det er ofte en ren fornøyelse å se hvordan han plukker andektig tull og tøys fra hverandre med klar og respektløs logikk. Kapittel 27: «Engelen Gabriel som supernova» og kapittel 34: «Har Jesus levd?» er gode eksempler. Her er Ronnie Johansen på sitt beste – kortfattet, klar og kunnskapsrik.

Han er også overbevisende når han viser hvordan oppfatningen om at Jesus var Guds sønn har vokst fram blant de første kristne over tid, og at framstillingen av Jesus’ natur ikke er lik i alle kildene. Her bygger han på solid forskning, og han gir en balansert og fin framstilling.

Vikler seg selv inn i en konspirasjonsteori

Det finnes imidlertid også eksempler på at han kan være inkonsekvent og fremme synspunkter som er like usannsynlige som de påstandene han andre steder demonterer så effektivt.

I kapittel 13: «Døde Jesus på korset?» vikler Ronnie Johansen seg inn i en konspirasjonsteori som ikke står tilbake for noen av dem han plukker fra hverandre i andre sammenhenger. Josef av Arimatea og Jesus skal ha rottet seg sammen, bestukket vakten ved korsfestelsen og lurt både Pontius Pilatus og disiplene. Jesus spilte død, Josef av Arimatea fraktet ham til klippegraven – og i nattens mulm og mørke ble Jesus smuglet til et hemmelig sted der verken disiplene eller lovens lange arm kunne nå ham. Johansen er klar på at han ikke kan påstå at det var slik det gikk for seg, men han insisterer likevel på at det er et «ikke usannsynlig forløp».

Som med alle andre konspirasjonsteorier er det umulig å bevise at det ikke har skjedd, men det ville ha vært mer ryddig å opplyse leserne om at ideen er så pass usannsynlig at ingen av dagens seriøse Jesus-forskere – som Johansen ellers støtter seg på – tar den med i sine diskusjoner om hva som kan ha skjedd. For meg framstår teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen som omtrent like sannsynlig som at Adolf Hitler overlevde bunkeren i Berlin og tilbrakte resten av sine dager som en trivelig bestefar i en landsby i Argentina.

Hele teorien bygger på at Ronnie Johansen er overrasket over at Jesus døde så raskt. Dødskampen til korsfestede kunne trekke ut i opptil tre dager, mens Jesus ifølge evangeliene skal ha dødd etter kun seks timer.

Dette er imidlertid ikke noe mysterium. Hvis man først aksepterer at romerne i dette tilfellet gikk med på å respektere jødenes påskehøytid, er det også rimelig å tro at de sørget for at de korsfestede døde og kunne gravlegges raskt nok til å ikke komme i konflikt med feiringen. Her hadde romerne sine velprøvde og sikre metoder. Det vanlige var å knekke beina på de korsfestede, slik at de ikke kunne hvile kroppsvekten på naglene som gikk gjennom ankelleddene. Da ville hele kroppsvekten bli hengende etter armene, og muskulaturen i overkroppen ville i løpet av kort tid bli så utmattet at det ble umulig å trekke pusten.

Johannes-evangeliet forteller at romerne brukte denne metoden på de to Jesus var korsfestet sammen med, men at Jesus da allerede var død slik at det ikke var nødvendig å gjøre det med ham. Det er en helt tydelig litterær manøver for å sørge for at Jesus’ død passet med en gammeltestamentlig profeti om at «Ikke et bein skal brytes på ham». Det historisk sannsynlige er at soldatene knakk beina på Jesus også, og at alle tre døde raskt, ble tatt ned av korsene og gravlagt i all hast av representanter for de jødiske myndighetene. Dermed forsvinner mysteriet, og konspirasjonen mellom Josef av Arimatea, Jesus og en korrupt centurion mister grunnlaget.

Burde ha informert om at det er omdiskutert

Konspirasjonsteorien om å overleve korsfestelsen med Josef av Arimatea’s hjelp, er det eneste punktet hvor jeg mener Johansen tar direkte feil. Det er også andre punkter hvor jeg er uenig med ham, og hvor jeg svært gjerne skulle ha sett en grundigere diskusjon av standpunktene hans, men her er det snakk om alminnelig faglig uenighet – og Johansen kan støtte sine synspunkter på seriøs forskning.

Blant disse punktene kan jeg nevne måten han bruker Jesus-titlene Messias og Menneskesønnen på. Johansen ser ut til å godta at Jesus oppfattet seg selv som Messias. (s. 92) For å kunne gjøre det må han ta Markus’ litterære grep «den hemmelige Messias» for god fisk. Spørsmålet om Jesus’ selvoppfatning er uhyre komplisert, og det finnes mange forskjellige meninger blant forskerne.

Etter min mening er «den hemmelige Messias» i Markusevangeliet et godt argument for å tro at Jesus nettopp ikke oppfattet seg selv som Messias. Hvorfor skulle evangelisten ha vært nødt til å legge vekt på at Jesus nektet for å være Messias, hvis disiplene visste at han faktisk trodde han var det? Hele dette grepet bærer preg av å være noe Markus fant på for å forklare hvordan de kristne kunne mene at Jesus var Messias, når ingen av dem som hadde kjent ham kunne huske at han selv hadde sagt det.

Som sagt hersker det ingen enighet i forskningen her, og Johansen kan støtte sitt synspunkt på både ateistiske og kristne seriøse forskere – men jeg skulle gjerne ha sett en grundigere og mer åpen diskusjon. Leserne hadde i det minste fortjent å få vite at dette er omdiskutert.

Tar ikke høyde for Maurice Caseys forklaring

Jeg har lignende innvendinger mot måten tittelen «Menneskesønnen» blir behandlet på. Denne tittelen har forårsaket voldsomt mye diskusjon. Det har imidlertid stilnet betraktelig av etter at Maurice Casey kom med et forslag som kan forklare både Jesus’ egen bruk av uttrykket, og de tidlige kristnes bruk av det som en slags kristologisk tittel.

I følge Casey var det arameiske uttrykket barnâsh – menneskesønn - en vanlig arameisk talemåte når man snakket om seg selv. Når forfatteren av Markus-evangeliet skulle oversette dette til gresk, gjorde han et spesielt grep med å bruke dobbelt bestemt artikkel for å signalisere at det var seg selv Jesus snakket om. Dette ble i sin tur misforstått av de tidlige kristne leserne av Markus, og dermed oppstod bruken av ho huios tou anthrôpou – Menneskesønnen – som en egen mystisk tittel.

Johansen kjenner til Casey’s oppfatning om dette, og henviser til den i en note, men han forholder seg ikke til denne oppfatningen – verken ved å ta den til følge eller ved å argumentere mot den. Hvis man tar Casey’s forklaring til følge, faller bruken av Menneskesønnen som kristologisk tittel og som inngang til Jesus’ selvforståelse bort.

Hvis man vil fortsette å bruke uttrykket for å koble Jesus til ideer om himmelske vesener, bør man forklare hvorfor man mener Casey tar feil. Ronnie Johansen gjør, så vidt jeg kan se, ingen av delene.

Det var en grunn til at Jesus truet og skrek

Det har liten hensikt å trekke fram flere eksempler der Johansen og jeg er uenige. Man kan vanskelig ha to Jesus-eksperter i samme rom stort mer enn femten minutter uten å ende opp med minst tre ulike teorier om hvem Jesus var og hva han egentlig drev med. Uenighetene sier mye om emnet og kildene, og forhåpentligvis ikke så mye om ekspertene.
Jeg vil imidlertid avrund med en del kritiske bemerkninger om det jeg oppfatter som noe av hovedanliggendet til Ronnie Johansen, nemlig ønsket om å rive i stykker de kristnes sukkersøte bilde av Jesus som tidenes beste og mest omsorgsfulle medmenneske.

I stedet gjør han sitt ytterste for å tegne et bilde av Jesus som en ufølsom og egosentrert drittsekk, muligens mentalt ustabil og med klare psykopatiske trekk. Her er jeg enig med ham nøyaktig halvparten av veien, og ellers sterkt uenig.

Han har utvilsomt rett i at søndagsskolens forestillinger om Jesus som en saktmodig mann som vandret varsomt rundt med plettfri kjortel og var snill mot barna, er en kraftig forvrengning. Å gå derifra til å antyde at han var psykopat, blir imidlertid like galt. Begge deler er direkte uhistorisk.

Ingen av kildene gir oss noen som helst muligheter til å vurdere Jesus’ personlighet. Alt vi vet om ham stammer fra sterkt stiliserte beretninger skrevet ned av religiøse tilhengere som aldri hadde møtt ham i levende live. Det lille vi vet er likevel nok til at vi kan være ganske sikre på at han ikke alltid var en mild og behagelig mann. Han har truet og skreket til det han trodde var demoner, han har høyst sannsynlig truet motstandere med evig fortapelse og han har oppfordret folk til å forlate familien sin for å følge ham i stedet.

Det er likevel ingen grunn til å stemple ham som en selvhøytidelig drittsekk, uten å prøve å se årsakene til denne oppførselen. Det er umulig å forstå Jesus, og den oppførselen kildene tillegger ham, uten å ta med at han helt oppriktig trodde at Guds rike ville komme hvert øyeblikk – og at Gud da ville dømme onde og gode med ubønnhørlig rettferdighet. I en slik situasjon blir både raserianfall, trusler om helvete og oppfordringer til å forlate familien, fullt forståelige. Jeg tror Jesus så tegnene på at Gudsriket var i ferd med å bryte fram i verden i seg selv og sine egne evner til å helbrede og drive ut demoner. Folk som oppførte seg som besatte ble rolige etter at han hadde beordret demonene ut av dem.

Gitt det virkelighetsbildet Jesus, og andre jøder i Palestina på den tiden, levde innenfor – hva annet skulle han tro enn at Gudsriket var i ferd med å bryte fram gjennom ham selv? Og hvis han først trodde at han så og følte hvordan Gudsriket brøt fram, hva annet skulle han gjøre enn å prøve å overbevise omgivelsene med alle mulige midler? Hvis familien holdt noen igjen, var det ikke da bedre at de forlot familien? Her var det ikke snakk om mulig frelse i himmelen en gang etter døden – her var det snakk om en helt bokstavelig katastrofe av kosmiske dimensjoner, og den var i ferd med å inntreffe nå med en gang – kanskje allerede i morgen! Jesus må ha vært desperat. At han kan ha kommet i skade for å snakke hardt til folk og tråkke på en og annen ømtålig tå, er ikke til å undres over.

Vi bør ikke dømme Jesus ut fra dagens moralnormer

Nå vet vi jo at han, heldigvis, tok feil. Det er også lett å se at det er umulig å leve bokstavelig etter leveregler skrevet ned for to tusen år siden, i et samfunn der folk tok slaveri for gitt og syntes offentlige henrettelser var god underholdning. Men, å bedømme karakteren til en person som levde i dette samfunnet ut fra hva vi i dag synes om slaveri, strafferett og familieverdier blir like galt.

Vi blir ikke klokere på hverken Jesus selv eller på kristendommens opprinnelse, ved å gjøre ham til en drittsekk. For å forstå denne figuren, og den forunderlige virkningen forestillingene om ham fikk på verdenshistorien, må vi se ham i forhold til den sammenhengen han levde i.

Vi bør være kritiske til moralnormene som hersket for to tusen år siden, men vi oppnår ingen ting ved å dømme enkeltmennesker for det de trodde på og handlet ut fra. Jesus fra Nasaret var tross alt ikke mer enn et menneske. Han gjorde nok så godt han kunne, akkurat som alle oss andre – han ble bare lagt litt mer merke til.

Svært nyttig bok mot de kristnes framstillinger av Jesus

I de siste avsnittene her er det først og fremst historikeren i meg som har kommet til orde. Når jeg nå leser over dem igjen, lurer jeg litt på om jeg kanskje er i ferd med å vurdere Ronnie Johansens bok på feil premisser. Boken er utgitt på Religionskritisk Forlag, og den er helt tydelig skrevet for å kritisere – og ikke for å oppnå bedre forståelse.

Når jeg nå skal avgjøre om jeg vil anbefale den eller ikke, kommer vi tilbake til spørsmålet om hva man forventer av den. Hvis man er ute etter lett tilgjengelige argumenter mot kristendommens framstillinger av Jesus, er dette en svært nyttig bok. Hvis man er ute etter å forstå hva slags fenomen Jesus kan ha vært, er det mange andre bøker jeg heller ville ha anbefalt.

OPPDATERT 29.3.18:
Les Ronnie Johansons kommentar til denne anmeldelsen.