Mandag sendte NRK2 første episoden i en serie på tre programmer kalt «Gud og vitskapen». Det dreier seg om en britisk serie produsert på oppdrag av en stiftelse som kaller seg «Search for Truth». Blant sine formål har denne stiftelsen å fremme interesse for vitenskap, filosofi, religion og kunst, og å stimulere til debatt om de store spørsmålene i livet, blant annet om det finnes en gud. Etter å ha lest litt på nettsidene deres har jeg en viss formening om hvilket svar stiftelsen ønsker på dette spørsmålet.

Må det stå en skaper bak kosmos?

Den første episoden tok for seg universet. Har astrofysikken begravd Gud, eller er det snarere slik at vår beste kunnskap om kosmos støtter forestillingen om at det står en skaper bak? Fremstillingen i tv-programmet drives frem av en forteller, men hele tiden slipper kjente talsmenn for begge synspunkter til.

Personlig synes jeg det hele blir for kjapt og lettvint. Ingen av «snakkehodene» gis tid til å utdype synspunktene sine, fremstillingen av Big Bang-modellen er delvis misvisende, og noen viktige problemstillinger blir ikke berørt i det hele tatt.

Et eksempel på det siste:

Det syntes å bli tatt for gitt at dersom universet har en skaper, så er denne skaperen identisk med den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber. Denne forbindelsen er langt i fra opplagt. Fysikeren Paul Davies, som i programmet sier at han mener det må stå en intelligens bak universet, er etter hva jeg vet ikke religiøs i en slik tradisjonell forstand. Jeg lurer på hvor bekvem han føler seg med at denne distinksjonen ikke kom fram.

Misvisende fremstilling av Big Bang

Big Bang blir fremstilt som en gigantisk eksplosjon fra et punkt der all materien var samlet for 13,7 milliarder år siden.

Det er ganske langt fra sannheten.

Big Bang-modellen bygger på to viktige observasjoner: Avstanden mellom fjerne galakser øker med tiden, og massen i universet er jevnt fordelt over store avstander. Det siste betyr noe mer presist det følgende: Jeg forestiller meg at jeg lager en kube med sidelengder på noen hundre millioner lysår og plasserer den på tilfeldig valgte steder i universet. Da vil jeg finne at uansett hvor jeg setter kuben, vil den inneholde like mye masse.

Når disse observasjonene kobles sammen med den generelle relativitetsteorien, ender vi opp med en modell for universet der rommet ekspanderer. Når vi spoler utviklingen bakover i tid ved hjelp av denne modellen, finner vi at det observerbare univers for 13,7 milliarder år siden var en varm suppe av elementærpartikler. Vi kan ikke ekstrapolere modellen lenger tilbake enn til denne fasen, for vi vet at for å beskrive de aller første fasene av universets historie trenger vi en såkalt kvantegravitasjonsteori. Det betyr, blant annet, at vi ikke vet om starten på ekspansjonen også var starten på universet. Spørsmålet om universet er evig eller har en begynnelse i tid blir ikke besvart av Big Bang-modellen.

Den såkalte finjusteringen av naturlovene

Et hovedtema i programmet er naturlovene og hvorfor disse ser ut til å være finjustert for eksistens av intelligent liv. Hva består finjusteringen av naturlovene i? Vår beste kunnskap om hvordan naturen fungerer på sitt mest fundamentale nivå er oppsummert i ligningene som utgjør den generelle relativitetsteorien og den såkalte Standardmodellen for elementærpartiklene. Disse ligningene inneholder konstanter som teoriene selv ikke kan forutsi verdiene av, men som må bestemmes eksperimentelt. Eksempler her er styrken på tyngdekraften og styrken til de elektromagnetiske kreftene.

Hvis man leker seg med å undersøke hvordan universet ville ha vært dersom noen av disse tallene hadde andre verdier enn de vi har målt, finner man ut noe som mange synes er interessant:

Det overveldende flertallet av de alternative skrivebordsuniversene ville ikke tillatt liv å oppstå.

Endrer du for eksempel forholdet mellom styrken til tyngdekraften og styrken til de elektromagnetiske kreftene ørlite grann, ender du opp med univers der stjerner enten aldri ville ha oppstått, eller ville ha brent ut før liv på planeter nær dem kunne ha oppstått. Ved å leke på denne måten kan man konstruere universmodeller uten stjerner, uten tyngre grunnstoffer enn hydrogen, frie for alle de ingrediensene vi mener er nødvendige for at liv skal oppstå.

Det er dette som menes med finjusteringen av naturlovene: Endrer du på konstantene som inngår i dem, ender du så godt som alltid opp med livløse univers.

Dårlige argumenter for et himmelsk Justervesen

Så hvorfor befinner vi oss i et univers der de har de rette verdiene?

Det er her mange teister, de som er representert i programmet inkludert, vil si at vi har evidens for et Justervesen som ønsket å skape et univers med intelligent liv, og som derfor ga naturkonstantene de riktige verdiene.

Dette argumentet appellerer til følelsen mange av oss har av at det er bemerkelsesverdig at vi eksisterer, og at det må på en eller annen måte være en mening med det. Men dette fungerer bare fordi vi ikke ser på hele bildet. Om vi bare ser på universets utvikling fra den tidlige, varme fasen fram til i dag og ser bort i fra at mesteparten av universet er livløst, kan det virke som om utviklingen hadde et mål, nemlig å frembringe oss.

Dersom man også ser på prognosen for fremtiden, blir bildet derimot ganske annerledes. De samme finjusterte naturkonstantene garanterer også at solen en dag vil bli en rød kjempe og gjøre jorden ubeboelig, og på lengre sikt at stjerner vil slutte å dannes og universet vil gå mot en kald og livløs tilstand. Eksistens av liv er en kort episode i universets historie. Hvis universet er finjustert for liv, er det også finjustert for dets utslettelse. Det må tas med i betraktningen om man vil ta finjusteringen til inntekt for et himmelsk Justervesen.

Naturlovene er menneskeskapte modeller

Jeg mener imidlertid at det er et dypere problem med argumentet, et problem som ikke blir tatt opp i programmet. Det dreier seg om forholdet mellom modell og virkelighet og hva naturlovene egentlig er.

I programmet antas et syn på naturlovene som er svært utbredt. De ses på som en slags platonske former som eksisterer uavhengig av materien og bestemmer hvordan den oppfører seg. Dette er imidlertid bare en av flere muligheter, og den er ikke uten sine problemer. For eksempel er det ikke enkelt å forstå hvordan abstrakte matematiske lover kan kommunisere med og styre materien.

Her er et annet syn på naturlovene: De er menneskeskapte matematiske modeller for virkeligheten vi observerer rundt oss. Forholdet mellom lover og virkelighet kan sammenlignes med sammenhengen mellom et kart og terrenget det beskriver. Terrenget bestemmer hvordan kartet må se ut.

Med denne forståelsen av naturlovene virker det ikke for meg som det finnes noen finjustering av naturkonstantene. Naturkonstantene har de verdiene de har fordi de skal stemme med observasjonene vi har gjort av universet vi befinner oss i. Forandrer vi på verdiene av dem ender vi opp med en modell som ikke stemmer med virkeligheten, ikke med et reelt alternativ til vårt univers.

På et kart over Norge kunne vi la Halden og Kristiansand bytte plass. Da ville vi ha endt opp med et land der mange haldensere ville få problemer med å finne veien til Systembolaget i Strømstad. Allikevel er det få som vil finne det verdt bryet å fundere over hvorfor Norge er så viselig konstruert at det er lett for innbyggerne i Halden å kjøpe billig sprit i Sverige.

Programmet hadde trengt flere filosofer

Fra dette synspunktet kan spørsmålet om hvorfor naturlovene tillater eksistensen av liv bare dukke opp dersom vi en dag får evidens for at vårt univers bare er ett av mange, og at det store flertall av dem er livløse. Så lenge vi bare har det universet vi observerer rundt oss å gå ut i fra, har vi ikke noe grunnlag for å si at det er usannsynlig at det skal inneholde liv.

Om finjusteringen er reell eller ikke avhenger altså av hvilken status naturlovene har. Det er et filosofisk spørsmål, og programmet ville ha blitt bedre om flere filosofer hadde sluppet til. Den eneste som kom til orde var den kristne apologeten William Lane Craig, men han gjentok bare noen av sine vanlige argumenter. Og hvorfor ble avdøde Christopher Hitchens gitt en så fremtredende plass? Hans uttalelser kastet lite lys over spørsmålsstillingen i programmet.

Vil programmet inspirere til refleksjon? Kanskje, men i meg vekket det mest irritasjon. Jeg kan ikke forstå hvordan produsentene ikke har klart å gi en mer korrekt beskrivelse av Big Bang-modellen, gitt at de har hatt tilgang til kapasiteter som Paul Davies og Steven Weinberg. Av hensyn til blodtrykket vurderer jeg å droppe de neste episodene i denne serien.