Kontakt
Siden Rebecca Watson nevnte en episode i en heis i 2011 har det vært svært dårlig stemning i det amerikanske skeptikermiljøet.
En bitter kjønnsstrid er i ferd med å splitte skeptikerbevegelsen i USA. Kvinnelige skeptikere opplever å bli trakassert og latterliggjort, mens mannlige skeptikere anklager dem for hysteri og overdrivelser. Marit Simonsen kjenner saken fra innsiden.
Marit Simonsen
Publisert: 14.10.2013 kl 15:05
Siden sekstitallet har folk uten tro på det overnaturlige og med sans for vitenskapsformidling organisert seg og felles gått til kamp for kritisk tenkning. De kaller seg skeptikere.
Selv om det finnes fremstående skeptikere som ikke er ateister, regner den jevne skeptiker seg som ateist eller humanist. Bevegelsen har vokst seg stor og mangfoldig, rekrutteringen har vært god og de siste tyve årene har bevegelsen tatt en stadig mer aktivistisk form. Det har blomstret med blogger, nettverk og konferanser, og Human-Etisk Forbunds vellykkede kampanje ”Ingen liker å bli lurt” springer på mange måter ut fra humanismens kobling til skeptisismen.
Men alt er ikke rosenrødt. Siden 2011 har skeptikerbevegelsen vært i en opprivende intern debatt. Bevegelsen holder på å spise seg selv levende. Noen skeptikere har trukket seg ut, andre truer med å gjøre det. Man skulle tro at gode argumenter ville kåre en vinner, men det har foreløpig ikke skjedd. I mellomtiden blir begge sidene argere og argere. Grunnen til at det har blitt slik har både med skeptikernes idealer og noen av våre mindre sjarmerende sider å gjøre.
Etter mange år med stillhet bryter kvinnene i et lite miljø frem og forsøker å endre sin egen situasjon. De forteller at de noen ganger opplever ubehagelige ting i møte med menn, og ber om at menn i gruppa blir seg bevisste problemet. De regner med å bli tatt seriøst. Visst får de noe støtte, men de møter også en flom av hån og hets. De blir fortalt at de overdriver, er hysteriske, eller at de får akseptere hvordan verden er. De får dødstrusler.
Kvinnene samler krefter, og forteller om hvordan beskjedene deres har blitt mottatt. Og de forteller mer konkret om hendelsene som gjorde at de ønsket en endring. De forteller om langvarig trakassering fra menn, om forfølgelse, overgrep, ja til og med om voldtekter, med et håp om at alvoret i hendelsene vil kaste nytt lys over saken. Men historien gjentar seg.
Dette kan høres ut som en fortelling fra en religiøs eller politisk sekt. Men det er det ikke. De som nektet å lytte var humanister, ateister, skeptikere. Mennesker som har kritisk tenkning og menneskeverd som grunnsteiner i sitt verdenssyn. Hvordan kan det ha seg at dette bråket kan ha herjet i skeptiker- og ateistmiljøet i over to år?
Kan det tenkes at nettopp de trekkene som så ofte definerer skeptikere er til hinder i møte med akkurat denne typen situasjon?
Jeg bør kanskje skrive litt om min egen rolle i dette. Siden 2009 har jeg vært veldig aktiv i den norske skeptikerbevegelsen, blant annet som leder av foreningen Skepsis og arrangør av skeptikerkonferansen Kritisk Masse. Jeg har derfor deltatt på internasjonale konferanser, og møtt diverse storheter. I kraft av å være den som har invitert eller en som har hjulpet til ved besøk, har jeg blitt kjent med flere av partene i den pågående kontroversen.
Gnisten som startet det hele kom noen uker etter World Atheist Convention i Dublin i juni 2011. På denne konferansen holdt feministen, ateisten og skeptikeren Rebecca Watson et innlegg om hvordan det er å være ung kvinne med sterke meninger på internett.
Tidligere på dagen hadde den godt voksne skribenten Paula Kirby hevdet at det ikke var noe særlig til problem at det var få kvinner i skeptikermiljøet. Kirby sa det bare var å fortsette å invitere kvinnene, så ville de komme etter hvert. Hun sa også at vi ser samme utvikling hos skeptikere som i resten av verden: man legger til rette for kvinners deltakelse, strekker seg langt for å få dem til å tale på konferanser, og så er det bare opp til dem selv å ta i mot den utstrakte hånden. Det er også verdt å nevne i denne sammenhengen at Rebecca Watson selv i mange år har samlet inn penger for å sende jenter på den største skeptikerkonferansen, The Amaz!ng Meeting, som arrangeres av James Randi i Las Vegas hver sommer.
Rebecca Watsons erfaring og inntrykk var annerledes enn Kirbys. Som paneldeltaker på den største skeptiker-podcasten (The Skeptic’s Guide to the Universe) og redaktør for en populær blogg om kvinner og skeptisisme (Skepchick.org), er Watsons publikum et litt annet enn dem som leser Kirbys artikler.
Watson fortalte at å være bredere til stede på internett, for eksempel i nettfora og på YouTube, er ganske annerledes enn å diskutere gjennom lange tekster. Hun fortalte at podcasten hun deltar i ofte får hatpost, men at denne hatposten mye oftere spilte på kjønn og vold enn det de andre – som var menn – fikk. Det verste begynte da hun snakket om kvinners tilgang til prevensjon og abort, og om hvordan religiøst motiverte lover forsøkte å begrense denne tilgangen. Den første e-posten hadde tittel «The girl on the show» og lød: «Dear guys, won’t one of you do something about that Rebecca.»
Som om dette ikke var ille nok får Rebecca Watson også store mengder seksualisert fanpost. Ifølge Watson er det utrolig hva folk tillater seg å fortelle deg om hva de vil gjøre med kroppen din – uten en gang å presentere seg.
Watson ba folk i miljøet tenke over hvordan de oppførte seg, og være klar over at jenter kanskje ikke alltid er åpne for seksuelle tilnærmelser. Og hun oppfordret jenter til å bli aktive skeptikere, men hvis de ikke var forberedt på trakassering måtte de for guds skyld holde seg unna YouTube.
Rebecca Watson var altså på World Atheist Convention i Dublin, og en kveld, etter en lang runde i hotellbaren, skal hun ta heisen til rommet sitt for å gå og legge seg. En mann følger etter henne inn i heisen og sier: “Ikke ta dette på feil måte, jeg synes du er veldig interessant. Vil du være med på rommet mitt og ta en kaffe?” Watson takker nei og går og legger seg.
Noen uker senere laget Watson en YouTube-video der hun snakker om sine opplevelser på konferanse. Når hun forteller om innlegget sitt nevner hun, nærmest i forbifarten, hvordan kvinner kan føle seg utilpass på slike konferanser. Som eksempel bruker hun sin opplevelse i heisen, og påpeker at kvinner sjelden setter pris på tilnærmelser i små lukkede rom, i fremmede land midt på natten. Sånt gjør henne ubekvem. «Guys, don’t do that» sier Watson.
Disse få kommentarene har utløst en flom av hatpost mot Watson. Faktisk er flommen så stor at hun har en egen side på bloggen sin ved navn ”Page-o-hate” der hun legger ut de verste eksemplene.
Bruduljene nådde nye høyder da den verdenskjente ateisten Richard Dawkins kommenterte hendelsen. Etter et blogginnlegg om videoen skrev Dawkins en kommentar der han med bitende sarkasme sammenlignet hennes opplevelser med kjønnslemlestede muslimske kvinner. Innlegget er verdt å gjengi:
Dawkins’ kommentar ble raskt kritisert, og tolket som en påstand om at hvis det finnes store problemer i verden – som kjønnslemlestelse av jenter – så skal man ikke bry seg om småproblemer i nabolaget. Men det var ikke dette Dawkins mente. Dawkins svarte raskt:
Dawkins mente bare at hendelsen i heisen ikke var et problem. Og med det viste han hele verden at han manglet evne til å sette seg inn i andres situasjon. For selv om en godt voksen mann som Dawkins føler seg trygg i heiser med fremmede, og alt gikk bra med Rebecca Watson denne gang, er det ikke til å komme fra at å være fanget på en trang plass, alene med en fremmed mann, hever stressnivået hos de fleste kvinner. Watsons kommentar handlet dessuten like mye om seksuelle tilnærmelser som kommer ut av det blå. Det var dette Watson prøvde å gjøre mannlige skeptikere oppmerksom på.
Hendelsen i heisen og debatten i etterkant fikk raskt tilnavnet Elevatorgate, og har ført til en bredere debatt om hvordan kvinner har det i skeptikermiljøet. Det har kommet mange historier om ubehagelige opplevelser. Mange har fortalt om tafsing, om seksuelle tilnærmelser og om keitete unge menn som stirrer en ned over bordet på skeptikertreff.
Elyse Anders er initiativtager til “Hug Me, I’m Vaccinated”-kampanjen og skeptisk blogger. En gang Anders pakket sammen etter å ha vært hovedtaler på en konferanse, kom et par hun kjente litt til bort til henne. De ga henne det hun trodde var et visittkort, men da hun snudde kortet var det et nakenbilde av paret. Samt en invitasjon til gruppesex.
Et annet eksempel gjelder Jen McCreight, som driver bloggen BlagHag. Etter at den iranske skriftlærde Kazem Seddiqi i 2010 påsto at et jordskjelv skyldtes lettkledde kvinner, startet McCreight en kampanje der kvinner skulle gå med utringede topper. Dette humoristiske stuntet (som fikk navnet ”Boobquake”) har dessverre av noen skeptikere blitt tolket som at McCreight alltid er åpen for seksuelle tilnærmelser, og aldri blir lei av fokus på sine egne pupper og eget utseende.
Jeg synes det er verdt å påpeke at jeg selv aldri har opplevd noe i nærheten av dette. Men hendelsene kan tyde på at noen i miljøet ikke helt ser forskjellen på å ha takhøyde og det å kunne bli utsatt for seksuelle tilnærmelser til alle tider og uten forvarsel. Og ja, man kan lure på om noe av dette kan forklares med sosial keitethet.
Skeptikermiljøet består i overveldende grad av menn, og langt de fleste er nok også å anse som nerder. Den erketypiske skeptiker bor på internett, er god på realfag og elsker Monty Python. På nett og på konferanser kan gode venner høylytt diskutere om Star Wars eller Star Trek er best, fordi man vet at man uansett har et felles verdigrunnlag.
Kvinnelige skeptikere er gjerne vant med nerdekultur de også, men er kanskje ikke helt vant med hvor keitete og utrente en del mannlige nerder kan være i sin omgang med det andre kjønn. Rebecca Watsons måte å håndtere dette på var å forsøke å forklare hvordan slikt kan oppleves, og å gi hint og vink om andre måter å tilnærme seg jenter på. Bloggeren Greta Christina gjorde et poeng ut av dette i et innlegg: ”We’re trying to get you laid.”
Dessverre hjalp det ikke. I stedet fikk vi Elevatorgate.
Det har også vært flere konkrete trakasseringssaker som har boblet opp de siste årene.
6. august i år skrev en anonym kvinne et innlegg i tidsskriftet Scientific American der hun beskrev sin erfaring med seksuell trakassering. En mannlig kollega kom med gjentatte tilnærmelser, ringte og tok kontakt kontinuerlig, truet med å få henne utestengt fra arbeidsoppdrag hvis hun ikke ble mer velvillig overfor ham, trakasserte henne fysisk. Kvinnen meldte fra til deres arbeidsgiver, som satte i gang en undersøkelse hvor han ble funnet skyldig.
Ut fra beskrivelsen var det ikke vanskelig å regne seg fram til at den anonyme kvinnen var Karen Stollznow, den sleske kollegaen var spøkelsesjeger Ben Radford, og arbeidsgiveren var Center for Inquiry (CFI). (Innlegget har siden blitt fjernet etter påstander om feil fra CFI, men det finnes fortsatt kopier på nett.). CFI har vært en sentral del av den amerikanske humanist- og skeptikerbevegelsen, og hvis Stollznows beskrivelse stemmer, ble ikke denne hendelsen håndtert på langt nær så bra som den kunne blitt.
James Randi Educational Foundation (JREF) ble også blandet inn i dette da Stollznow ba om at Radford ikke ble invitert som taler på JREFs årlige konferanse, The Amaz!ing Meeting. Konferansen var nemlig åsted for noen av de groveste overtrampene fra spøkelsesjegeren. JREFs leder, DJ Grothe, henviste bare til CFIs reaksjon og lot resten ligge.
Ballen har fortsatt å rulle. 8. august la skeptikerkjendis PZ Myers ut et innlegg med en kopi av en e-post fra en kvinne han kjenner. Kvinnen anklager en av de mest kjente skeptikerne for et alvorlig overtramp på en konferanse. Han ”gjorde meg ute av stand til å svare for meg selv og hadde deretter sex med meg”, påsto kvinnen. At den påståtte overgriperen var navngitt, mens anklageren er navnløs, har skapt mye debatt.
Hendelsene over har strukket seg over et tidsspenn på over to år, og så mye har skjedd mellom mine eksempler at man kunne gått seg vill i jungelen av blogginnlegg og artikler. Det finnes blogginnlegg som kun handler om Elevatorgate og som henviser til 17 ulike spørsmål som blir debattert etter hendelsen. Langt de fleste handler om forholdet mellom kvinner og menn, og hva som er tillatt atferd mellom disse partene.
Seksuelle overgrep og dårlig oppførsel finnes i alle miljøer. Men dessverre tror jeg at noen av humanistenes og skeptikernes stolteste trekk er med på å gjøre problemet verre å håndtere.
Kvinnene som forteller om trakassering i skeptikermiljøet, havner fort på mottagersiden av miljøets egen argumentasjon. Særlig møter de et argument skeptikere ofte bruker mot tilhengere av alternativ medisin: nemlig at deres opplevelse av trakassering er basert på magefølelser og ikke harde data. Og i tråd med vanlig skeptikerargumentasjon mener en del at enkeltstående episoder ikke kan brukes for å trekke slutninger om at skeptikermiljøet har et problem. Flertallet av anekdoter er ikke bevis, må vite.
Men de som påpeker at slike hendelser skjer, trekker ikke generelle slutninger om skeptikermiljøet, de ber simpelthen om forståelse for og hensyn til sine egne erfaringer.
Dessuten er det en avgjørende forskjell på historiene kvinnene serverer og påstander om at alternativ medisin virker fordi ”jeg opplevde at det virket”. For opplevelsene jentene legger fram er ikke overnaturlige; de bryter ikke med etablert kunnskap og krever ikke at naturlover må skrives om. Tvert i mot viser historiene bare at fenomener vi dessverre kjenner alt for godt fra resten av samfunnet også forekommer i skeptikermiljøet.
Skeptikernes holdning om at påstander må være solid underbygget kan altså føre til at historier om seksuell trakassering kan bli avvist. Skeptikere er ofte smarte, men smarte mennesker er ikke nødvendigvis mer forståelsesfulle. Dessuten har smarte mennesker, når de først har bestemt seg for noe (og kanskje på et langt mindre rasjonelt grunnlag enn de innbiller seg) langt lettere for å forsvare sine egne holdninger.
Jeg tror også dette forsterkes av at skeptikerne gjerne føler de har tatt skrittet ut av mainstream-samfunnet, og vurderer alt med et kritisk blikk. I samme håndvending har de kastet av seg samfunnets lenker og normer. Det er lett å sette seg på bakbeina når noen påstår at man ikke er så fritenkende som man trodde.
Et annet av skeptikernes idealer er rasjonalitet. Rasjonalitet bør selvfølgelig være en hjørnestein i skeptisismen, men når det kommer til mellommenneskelige forhold har mange skeptikere litt å lære om hva som er rasjonelt.
Kvinnene som forteller om ubehagelige opplevelser får høre at de er irrasjonelle, og at de må styre følelsene sine. Sjansen for å bli voldtatt i en heis er jo minimal – så hva er det Rebecca Watson maser om?
Siden skeptikere gjerne kan mye om logiske feilslutninger, bekreftelsesbias og andre måter vi mennesker lurer oss selv på, skulle man tro skeptikere klarte å være rasjonelle. Men det gjør de ikke. Faktisk er det veldig irrasjonelt å tro at man klarer å være helt rasjonell. Menneskehjernen er bare ikke så god.
Mennesket har både fornuft og følelser, så å kreve fullstendig rasjonalitet i møte med følelseslivet blir feil. Skeptikere kan kjempe mot irrasjonelle holdninger, men du kan ikke argumentere mot sosialt ubehag med rasjonelle argumenter om at ekstremt få mannlige skeptikere er sleskinger eller overgripere.
Jeg har faktisk en viss forståelse for at noen kan tolke for eksempel heisutspillene fra Rebecca Watson som lettere hysterisk feminisme, krydret med en dose motvilje mot menn. Det hjelper nok heller ikke på inntrykket at noen av feministene har vært ganske krasse i språket, og i noen tilfeller klart har overreagert. Begge sider av debatten kunne hatt godt av å se litt mer edruelig på saken.
Noen har tolket forslag om retningslinjer og trygghetstiltak som forsøk på å forby sjekking i skeptikersammenhenger. Men Watson og hennes meningsfeller har selvfølgelig ikke noe ønske om å forby sjekking, men ønsker en sterkere bevissthet om når sjekking er greit og hva slags sjekking man helst bør unngå. Det handler om å respektere grenser, og om folkeskikk.
For å bøte på problemet med ufine herrer har det utviklet seg et slags kvinnenettverk. På konferanser og treff advarer de hverandre om hvilke mannfolk det kan være lurt å holde seg unna, basert på tidligere oppførsel. Utvekslingen av informasjon i dette nettverket har også vist at det er et par navn som flere har hatt dårlige erfaringer med. Etter hvert ble navnene kjent utenfor nettverket, og det ble klart at navnene tilhørte storheter i miljøet.
Det var slik voldtektsanklagen PZ Myers la ut kom fram. Og ikke uventet har anklagen – og Myers’ publisering – ført til storm. Var det greit av PZ Myers å legge ut en historie fra en anonym kvinne, som attpåtil navngir en kjent mann?
Voldtektsanklager er spesielt alvorlige. Men historien fra kvinnen som hevder å ha blitt misbrukt er uten formell eller offisiell underbyggelse. Hun ønsker ikke å være navngitt, etter at hun har sett hvilken respons kvinner som Rebecca Watson og Karen Stollznow har fått etter sine fortellinger. Hun er også redd for represalier fra mannen. Det at hun ikke har anmeldt saken og det at hun ikke er navngitt, har av enkelte blitt tatt som tegn på at hun lyver. At hun og PZ Myers, som la ut innlegget, er ute etter å sverte overgriperen.
For meg har disse voldtektsanklagene vært et startpunkt for å undersøke om det kan finnes andre slike hendelser. Det er også en påminnelse om at vi må bli mer bevisst på at overgrep også kan forekomme på våre arrangementer, og at vi må ta nødvendige forbehold.
Uansett hva som skjedde mellom kvinnen og mannen i dette tilfellet, finnes det vitnefortellinger om andre tilfeller av skjenking og mildere trakassering som tyder på at miljøet burde ta grep for å sikre at kvinner føler seg vel og velkomne.
Som ung og blåøyd konferansedeltaker er noe av det morsomste med å delta, å møte sine helter i en uformell setting. Å kunne sitte og skravle over en øl. I baren etter foredragene skjønner man lett om noen er kjente, fordi de gjerne har en gjeng rundt seg som alle spisser ørene. Det ligger makt i denne oppmerksomheten, og det er lurt å tenke over hvordan makt kan misbrukes.
Partene i konflikten står stadig steilere mot hverandre. Enkelte som er mot de nye tiltakene har tatt i bruk svært ufine metoder for å få folk til å holde kjeft. De sender hatpost og trusler, spammer ned twitter- og facebookprofiler, lager egne nettsider eller grupper på sosiale medier for å koordinere hatet sitt, og gjør det de kan for å sikre at vedkommende vet at de er overvåket og forhatt. Det er ikke akkurat en imponerende debatteknikk, men det virker.
Flere av kvinnene som har uttalt seg om trakassering har reist hjem fra konferanser (Surly Amy), mottatt trusler før taleroppdrag og holdt seg hjemme (Ophelia Benson), lagt ned bloggene sine (Blag Hag, dog er bloggen tilbake nå), blitt syke av stress og angst eller blitt tvunget til å digitalt mure seg inne bak brannmurer, digitale sikkerhetstiltak og massiv tidsbruk for å holde flommen av hat borte fra egen innboks (Skepchick-nettverket og FreeThoughtBlogs).
Det er påfallende at denne typen taktikk bare er kjent fra en av sidene. Men la meg påpeke at gruppen som utfører dette ser ut til å være smal og liten i antall. Det er likevel skremmende effektivt.
Kvinnene som mottar slik hets, og som nå har hatt dette som en støyfaktor i livene sine i flere år, begynner også å bli ganske leie. Luntene blir kortere, det hender de skriver med utropstegn og banneord, eller reagerer på måter som kanskje ikke er så konstruktive. I sin bloggrespons til Dawkins’ heiskommentarer valgte Watson å boikotte hans utspill, bøker og opptredener. Dawkins, på sin side, truet med ikke å delta på et arrangement etter at han hørte Watson også skulle tale der. Watson ble følgelig fjernet fra talerlisten.
Mange i miljøet begynner å bli utslitt av konflikten, selv om de ikke deltar i debattene selv. De fleste skriver jo saklige innlegg om alternativ medisin på egne blogger eller driver med aktivisme langt utenfor skeptikernes ekkokamre. Men i økende grad låser sidene seg, og det kreves at folk velger side.
Grovt sett er det to posisjoner som gjør seg mest bemerket i debatten. Den ene mener at skeptikerbevegelsen har et problem med seksuell trakassering, og at de episodene som har forekommet må tas alvorlig. Bevegelsen må også lytte til kvinners erfaringer og bekymringer.
Den andre posisjonen ser heller på slike utspill som et angrep på skeptikerbevegelsen. De mener at skeptikerbevegelsen ikke er en feministgruppe, og følgelig heller skal konsentrere seg om skeptiske kampsaker. Eller de nekter å ta stilling til om det finnes et problem, og jobber uanfektet videre.
Flere har i det siste tatt til orde for forsoning mellom de to posisjonene, gjennom dialog og fokus på felles mål. Noen forsoningstiltak har også hjulpet. Da nevrologen Steve Novella tilnærmet seg Surly Amy (som flyktet hjem fra konferanse) og legen Harriet Hall (som gikk med en t-skjorte Amy oppfattet som mobbende) og fikk begge til å utdype sine posisjoner i brev til hverandre, fikk begge ny respekt for den andre parten. Men utenom slike solskinnshistorier hjelper det lite med felles mål når en gruppe ikke føler seg velkomne og inkludert i prosjektet.
Når kvinner reiser gråtende hjem fra skeptikerkonferanser fordi de blir plaget og mobbet, og når kravet om en beredskapsplan mot slikt fører til anklager om at man ønsker å forby alt som er gøy, har bevegelsen et problem.
Da jeg var på konferansen ”The Amaz!ng Meeting” i Las Vegas i 2011, hørte jeg på et panel om mangfold i skeptikerbevegelsen. En ung kvinne i panelet foreslo å fokusere på mirakuløse rynkekremer og slankekurer i tillegg til skeptikernes vanlige interesse for bigfoot og UFOer, som en måte å tiltrekke seg flere kvinner. En mann i publikum reiste seg plutselig og skrek ”Why don’t you just get your own movement?”.
Og slik er det faktisk: En del stiller spørsmålet om hvorvidt skeptikerbevegelsen kan gå videre som én bevegelse, eller om bevegelsen står ved et veiskille.
Splittelsen har på sett og vis allerede skjedd. De som ønsker å jobbe for sosiale endringer parallelt med kritisk tenkning, har dannet nye bloggnettverk, diskusjonsfora og konferanser. Mens miljøet har vokst har mangfoldet økt. Ingen har monopol på skepsisprosjektet.
Kvinnene har allerede gjort sitt inntog i kampen for kritisk tenkning. Nå gjenstår det å slukke brannen i skeptikernes leir.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?
HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.