o Den britiske fredsforskeren Nafeez Mosaddeq Ahmed har skrevet The War On Truth: 9/11, Disinformation And The Anatomy Of Terrorism, 2005, 480 sider med over 1100 fotnoter. Hans arbeid blir anbefalt av Johan Galtung, kjent nordmann, skjønt ikke som forkjemper for nye religioner.

o Undersøkende journalist Michael C. Ruppert, tidligere politietterforsker i Los Angeles, nå redaktør av nyhetsbrevet From The Wilderness, har skrevet Crossing the Rubicon, 2004, 696 sider med over 900 fotnoter.

o Professor Michel Chossudovsky har skrevet America's "War on Terrorism", 2005, 387 sider, om 9/11 og statsstøttet terror i storpolitisk lys.

De som er interesserte i motforestillinger mot den offisielle forklaringen på terrorangrepene, får i disse tre bøkene et utgangspunkt for videre studier. Hva dette essay angår, har jeg latt Haugland bestemme hvor slaget skal stå; derfor blir det mest om villedende retorikk og litt om de tekniske bevis.

c) Tillit til ekspertise

En professortittel er selvfølgelig ingen garanti mot vrangforestillinger. Men sakkyndighet er heller ingen garanti mot korrupsjon. Og det er såre menneskelig å ta feil. Det at noen har en vitenskapelig grad er ingen garanti for vitenskapelighet.

Science hadde 5. august 2006 en sak om justismord. I 63 prosent av disse sakene hadde sakkyndige begått feil og i 27 prosent hadde de sakkyndige avgitt falsk eller misvisende forklaring.

I 1958 bidro vitenskapen til å felle Fredrik Fasting Torgersen. I dag vil vitenskapen ha saken gjenopptatt. 9/11 er også en kriminalsak, selv om den dreier seg om massemord og selv om den er aldri så politisk. Det er etter fem år for tidlig å si hvordan historien vil dømme om den.

Veldig mye tøv er i omløp om 9/11. Men som vi nå skal se, er dette tilfelle på begge sider. Haugland nevner kun den ene siden. Så får jeg ta meg av den andre.

Fakta: Brann av flybensin kan under ideelle betingelser oppnå litt over 800°C. Stål smelter ved 1535°C.

BBC siterte (fotnote 5) bygningsingeniør Chris Wise på et uhørt smeltepunkt for stål, 800°C. En måned etter latterliggjorde Jim McMichael dette nye smeltepunktet for stål i en artikkel som han kalte «Muslimer opphever fysikkens lover!» (fotnote 6) som han publiserte på nettet.

Men bygningsingeniør Wise var ikke alene om det uhørte smeltepunktet.

Professor bygningskonstruksjon på University of Newcastle, John Knapton: «De 35 tonn med flydrivstoff må ha smeltet stålet.» (fotnote 7) Det samme har Hyman Brown, professor i bygningsfag, hevdet og blitt sitert på av Associated Press og en rekke aviser. NewScientist.com forklarte 12/9-2001 at rasende flammer "smeltet støttebjelkene av stål". Eduardo Kausel, en annen troende ingeniør, har hevdet det samme til ScientificAmerican.com. Henry M. Koffman, ved University of Southern California, er enda et eksempel. I januar-februar 2002 skrev American Scientist at det var anslått at brannene skapte temperaturer oppimot smeltepunktet for stål.

Thomas J. Mackin fra Department of Mechanical Engineering ved The University of Illinois hevdet at flammefronten av flybensinen smeltet stålet. Matthys Levy, forfatter av Why Buildings Fall Down: «Da stålet begynte å myke opp og smelte, begynte de indre kjernesøylene å gi etter.» (fotnote 8)

Såvidt meg bekjent har ingen av de nevnte vitenskapsmagasiner og sakkyndige bedt offentlig om unnskyldning for denne desinformasjonen.

Det å kreve at man skal være bygningsingeniør for at ens argumenter skal komme i betraktning, blir på denne bakgrunn latterlig.

Haugland ironiserer også over den vennlige fagfellevurderingen som han antar at finner sted i Journal of 9/11-studies. Men han utelater supergeniene (fotnote 9) Bazant og Zhou, som var i stand til å forstå hvordan skyskrapere av stål i løpet av sekunder kunne knuse seg selv til pinneved, en ny og uhørt oppførsel fra skyskrapere, og så skrive en avhandling om det, med tall tatt ut av løse luften, og få den publisert i Journal of Engineering Mechanics ASCE allerede 13. september! (fotnote 10)

Skal vi så være enige om å ta ballen, ikke mannen?

5. Argumenti ad logicam

Det faktum at det finnes dårlige argumenter for en sak utelukker ikke at det kan finnes gode. Haugland nevner en rekke selvmotsigende og vanvittige teorier om 9/11 som er egnet til å diskreditere enhver 9/11-skepsis. Dette kalles å argumentere ad logicam, dvs. henge seg opp i et dårlig argument og demoralisere motparten ved det. De fleste diskusjoner "vinnes" på denne måten, men det betyr ikke nødvendigvis at sannheten vinner.

Hva ville vi si om noen i utlandet fremstilte Nei til EU som en gjeng religiøse fanatikere som argumenterte med at EU er Dyret i Åpenbaringen? Og fremhevet at en annen fløy av EU-motstanden mente at vår nordiske "rase" ville bli ødelagt av det åpne marked?

Om 99 prosent av 9/11-skeptikerne farer med tøv, sier det kanskje noe om hyppighet av tøv, men ingenting om selve saksforholdet, ei heller om den siste prosenten og hva denne eventuelt kan by på av dokumentasjon og vitenskap.

6. Terror og psykologisk krigføring

Mistanker om at en krigførende part står bak forbrytelser den beskylder sin fiende for å ha begått, er ifølge Haugland religion for den nye tid. Så må vel formannen i norske PEN regnes til den nye religionen? Kjell Olaf Jensen skrev i oktober følgende om det russiske hemmelige politi, FSB:

«De mest graverende eksemplene var da to FSB-agenter ble knepet på fersk gjerning i å bære sprengstoff inn i en boligblokk i Rjazan, og da nasjonalforsamlingens (statsdumaens) president viftet i Dumaen med en seddel han hadde fått fra FSB, og hvor det sto at en boligblokk var sprengt i en annen by. Nyheten var korrekt - bortsett fra at den først skjedde 48 timer ETTER at Duma-presidenten og FSB hadde fortalt om den! Poenget var den gangen å skape en felles fiende: tsjetsjenske terrorister. Dermed ville krigen bli populær, Putin ville bli nasjonens redningsmann og vinne presidentvalget i 2000.» (fotnote 11)

Terror brukes altså som ledd i psykologisk krigføring og som casus belli, påskudd for krig, akkurat som i det tyske angrepet på Gleiwitz-senderen 30. september 1939.

Hvis man mot dette innvender at Russland ikke er et demokrati, men at det er USA, vil jeg svare at man så forutsetter nettopp det som skulle bevises.

At USA er et sant demokrati og at korrupsjon ikke er en del av samfunnslivet er ingen naturlov. Den som har et mer desillusjonert syn på hvordan ting foregår, kan ha sine grunner for det. I et land der valgkamper finansieres av storkapital, og en håndfull mediegiganter kontrollerer nær sagt alle konkurransedyktige media, kan kapitalens interesser trygt mistenkes for å trekke det lengste strå i alle store spørsmål. USA har også et militærindustrielt kompleks med betydelig innflytelse.

For nesten 30 år siden, i romjulen 1977, hadde New York Times en serie som ga et sjeldent innblikk i CIAs mediemakt. (fotnote 12) Hundrevis av journalister sto på CIAs lønningsliste, skrev avisen. CIA-sjef William Colby innrømte forøvrig så tidlig som i 1976 (fotnote 13) at CIA instruerte journalistene om hva de skulle skrive, "Oh sure, all the time." New York Times konkluderte at CIAs nettverk omfattet mer enn 800 personer og medier innenlands og utenlands.

Hvordan er situasjonen i dag? Washington Post skrev 10. april i fjor følgende: «For the past two years, U.S. military leaders have been using Iraqi media and other outlets in Baghdad to publicize Zarqawi's role in the insurgency. The documents explicitly list the "U.S. Home Audience" as one of the targets of a broader propaganda campaign.»

En større propaganda-kampanje, ja. Der irakiske media står til fri disposisjon.

Men den blotte mistanke om at en propagandakrig føres til fordel for den såkalte "krigen mot terror" må for all del mistenkeliggjøres som "paranoia" og "konspirasjonsteorier".

Fra USA kjenner vi Operation Northwoods, en militær plan fra 1962 som omfattet drap på sivile under falsk flagg for å få påskudd til et angrep på Cuba. Den ble aldri satt ut i livet, trolig fordi president Kennedy nektet å være med på den. Men planen forelå og hadde den blitt gjennomført, ville de som gjennomskuet den blitt skjelt ut som nyreligiøse, hvis Hauglands måte å resonnere på skulle legges til grunn.

7. Korttenkte argumenter
Jeg håper leseren nå kan være enig i at vi må forholde oss nøkternt, til selve saksforholdet. Før jeg tar for meg Hauglands apologi for NIST-rapportens katastrofescenario, vil jeg svare kort på noen av hans mer korttenkte argumenter.

a) «Hvordan kunne tonnevis med eksplosiver, ledninger og tennsatser overleve kollisjonen med flyene og det voldsomme branninfernoet som fulgte?»

Ledninger? Vi lever i en trådløs tidsalder. Anbragt i tvillingtårnenes indre kjerne ville tennsatser ikke blitt rammet. Det trengs ikke tonnevis med superthermite, som Steven E. Jones antar er brukt.

b) «I motsetning til kontrollert nedrivning, begynte tårnene å styrte sammen fra toppen...» Vel, hvis den kontrollerte nedrivning har til hensikt å gi flykaprere skylden, må man nødvendigvis begynne fra krasjområdene.

c) Haugland forundrer seg også over hvordan man skulle få "hundrevis av mennesker til å holde tett" og glemmer at Jim Hoffman ikke regner med mer enn et tyvetalls innvidde; resten kunne utføre sine oppgaver på need-to-know-basis. Taushetsplikt er et effektivt våpen mot varslere, selv "i et land der den tidligere presidentens sexliv havnet på avisenes forsider."

At avisene ikke oppfanger de mest åpenbare lekkasjer, ser vi av følgende lille eksempel, denne gang fra terroraksjonen i London 7/7-2005. Peter Power, sjef for Visor Consultans, beskrev rett etterpå til BBC Radio hvordan han samme morgen hadde organisert og ledet en anti-terrorøvelse, og hold dere fast, "based on simultaneous bombs going off precisely at the railway stations where it happened this morning, so I still have the hairs on the back of my neck standing right up now." (fotnote 14)

8. NIST-rapportens standard

Haugland sparer sitt trumfess til slutt. Det er NIST-rapporten om tvillingtårnenes fall.

I sin flengende kritikk av denne ti tusen siders rapporten, har Kevin Ryan (fotnote 15) for det første påvist at ekspertene til dette "National Institute of Standards and Technology" utnevnes og betales av George W. Bush.

Ryan viser innledningsvis til at Bush-regjeringen har vært anklaget fra vitenskapelig hold - blant andre av 20 nobelprisvinnere (fotnote 16) - for å forfalske vitenskap av politiske grunner. På dette området har Bush-regjeringen altså et rulleblad (fotnote 17) som burde bekymre oss som tilhengere av vitenskap og intellektuell redelighet.

Det holder derfor ikke å hevde at det ikke står til vanlige dødelige å påvise at keiseren ikke har klær på seg, altså at det kun er skreddere, fortrinnsvis keiserlige skreddere, som har fagkunnskap til å uttale seg om dette delikate spørsmål.

Haugland sier at hundrevis av eksperter har vært med på NIST-rapporten. Det er sant, men de kontroversielle delene er skrevet av en håndfull personer (fotnote 18); de fleste jobbet også for FEMA.

Derfor må man selvsagt se på selve begrunnelsene til NIST. Kort oppsummert er Ryans kritikk av NIST-rapportens syvtrinns teori:

1) NIST: Flykrasjene skadet 14 prosent av yttersøylene i Nordtårnet (WTC 1) og 15 prosent av yttersøylene i Sørtårnet (WTC 2).

Ryan: Ikke noe problem. Konstruktøren John Skilling garanterte at man kunne skjære vekk alle yttersøylene i første etasje på én side av bygningen og et stykke fra hjørnet på de motstående sider. Bygningen ville likevel tåle orkan på 44 meter (fotnote 19) per sekund. Dette betyr at 25 prosent av søylene kunne gå tapt uten problem.

2) NIST: Som følge av at noen søyler gikk tapt, fikk andre økt belastning.

Ryan: Ikke noe problem, dette heller. Skilling garanterte at yttersøylene ville tåle mer enn 2000 prosent økt belastning, altså 20 ganger økt vekt, uten at svikt ville oppstå.

3) NIST: Brannisolasjonen ble i stor grad fjernet av flykrasjene. Hvis ikke isolasjonen hadde blitt fjernet i stor utstrekning, ville tårnene blitt stående!

Ryan: For å vise at isolasjonen ble fjernet, brukte NIST - som eksperiment -15 skudd med en hagle mot et stålstykke med brannisolasjon. Hva tyder på at flykrasj kan forvandles til noe som i tilfelle må ha vært tusenvis av hagleskudd?

NISTs 15 hagleskudd viste at 1 megajoule (MJ) måtte til per kvadratmeter for å fjerne brannisolasjonen. For de 6000 kvadratmeter som skulle ha mistet brannisolasjonen, måtte det altså 6000 MJ til. Men ifølge NIST ble Nordtårnet (WTC1) bare rammet av 2500 MJ bevegelsesenergi i flykrasjet! Tomasz Wierzbicki fra Massachusetts Institute of Technology har dessuten beregnet at disse 2500 MJ ble brukt på å ødelegge søyler og gulv og flyene selv. Siden NIST nå en gang ikke kan bruke samme bevegelsesenergi to ganger, var det ikke energi til overs for å fjerne brannisolasjonen i "stor utstrekning", særlig fordi 3500 MJ (fotnote 20)manglet i utgangspunktet.

Med dette er NIST-rapportens katastrofescenario definitivt lagt død. Men la oss likevel se på katastrofens neste trinn:

4) NIST: Deretter myket høye temperaturer opp søyler og etasjegulv.

Ryan: Dette er i strid med NISTs egne funn, der mindre enn 2 prosent av stålprøvene hadde hatt temperaturer over 250°C og ingen over 600°C. NIST redegjør ikke for hvordan temperaturen, stikk i strid med NISTs funn, men ved hjelp av computer-manipulasjoner, mysteriøst steg til 1000°C.

FEMA og NIST hevdet at 4500 (fotnote 21) gallons flybensin var tilgjengelig for brann. Dette ville gitt 590 tusen MJ energi. Møbler og innredning i områdene som ble rammet ville gitt 490 tusen MJ. Anvendt på mengde stål som skulle varmes opp, forutsatt ideell oksygentilførsel, får vi en maksimaltemperatur på under 600°F, altså mindre enn 315°C - selv uten brannisolasjon! Stål svekkes ikke nevneverdig av disse temperaturene og leder dessuten varme godt nok til at denne blir fordelt på stålet.

5) NIST: Så begynte stålgulvene å sige.

Ryan: En påstand i strid med funn fra NISTs egne eksperimenter, der man måtte bruke nesten to timer - ingen av brannene varte så lenge - med urealistisk høye temperaturer på å oppnå noen få tommers sig på ett sted. Ved computermanipulasjon forvandler NIST deretter disse få tommer til et sig på mirakuløse 42 tommer! Dette er juks, for å si det mildt.

6) NIST: Da de ség, trakk gulvene med seg de ytre søyler innover.

Ryan: Bare ett av NISTs ni computer-simulerte scenarier viste dette. Og for å få det til, måtte NIST radbrekke kjente fakta. NIST-rapporten sier for eksempel at områdene der gulvene ség, bare var på fem etasjer. Computer-simuleringen trengte derimot ni etasjer for å trekke inn søylene. Man finner sjelden et mer skamløst vrengebilde på vitenskap.

7) NIST: Derpå spredte ustabilitet seg rundt i bygningen.

Ryan: Siden tårnene kom ned i nær sagt fritt fall, må ustabiliteten ha spredd seg med rasende hastighet. Og som Franz Hart m.fl. sier: «En stålstruktur, generelt sett, bryter ikke plutselig sammen når den angripes av brann. Det er umiskjennelig faresignaler, nemlig store deformasjoner.» (fotnote 22)

NIST avslutter med at globalt sammenbrudd inntraff, og overlater til oss å tenke ut hvordan dette skulle foregå.

Men NIST har i 12. time - på sin Frequently Asked Questions-side - kommet til at den ytre del av bygningene falt ned på 11 sekunder for Nordtårnets del og 9 sekunder for Sørtårnets del, mens kjernen falt i løpet av 15-25 sekunder.

Siden fritt fall i vakum fra toppen av skyskraperen ville tatt 9,2 sekunder til bakkenivå, er 9 og 11 sekunder mildt sagt urealistisk. NISTs påstand forutsetter at de underliggende etasjene ikke bød på mer motstand mot sammenbruddet enn luft ville gjort! Jim Hoffman har beregnet sammenbruddet av Nordtårnet til rundt 16 sekunder.

Hva toppen av Nordtårnet angår, er det som sagt omstridt om disse 20 etasjene - bare ved hjelp av tyngdekraften - ville klart å pløye seg ned gjennom de 90 uskadde ståletasjene under. Men la oss nå anta at det var mulig og sette at hver underliggende etasje gjennomsnittlig klarte å oppby et halvt sekunds motstand. Det ville gitt 45 ekstra sekunder, slik at hele sammenbruddet ville tatt 54 sekunder.

At stålet i disse grunnsolide konstruksjonene ikke var i stand til å bremse sitt eget sammenbrudd såpass, er et bemerkelsesverdig unntak fra treghetsloven i fysikk.

Det er trolig derfor NIST - bortsett fra en halvsides vag kommentar - ikke befatter seg med denne del av problemet, de totale og hastige sammenbruddene.

Spørsmålet er altså ikke bare om 20 toppetasjer av 110 etasjes stålkonstruksjoner kan knuse de 90 underliggende etasjene til pinneved, men også om de kan gjøre det på under 25 sekunder.

World Trade Center 7, også denne i stål, gikk ned på under syv sekunder, mens fritt fall i vakum fra tak til bakke ville tatt litt under seks sekunder for den 174 meter høye skyskraperen. Her har "ekspertene" etter fem år, ennå ikke klart å finne et hendelsesforløp som har mer enn "liten sjanse for å ha forekommet". Nederlandsk entreprenør innen kontrollert nedrivning, Danny Jowenko, som driver Jowenko Explosieve Demolitie, sier i et intervju (fotnote 23), uten noe forbehold, at WTC 7 må ha vært tatt ned med eksplosiver.

Fysikkunnskaper er åpenbart dårlig internalisert i våre dager. Det er derimot ikke vår klippefaste tro på Vestens moralske overlegenhet. Også denne kan sammenlignes med en religion, en tro på en tingenes orden, egnet til å gi trøst og trygghet, eller til å dysse oss ned i en tornerosesøvn.

Felix Gulsrud
Publisert 15.1.2007