Hvor merkelig det enn virker, synes vi å finne trøst i ideen om at store,onde krefter står bak katastrofale begivenheter.Sannhetsbevegelsen for 11.september inkluderer et bredt spekter av alternative teorier som kretser omkring slike ideer. De enes om dette: den offisielle versjonen er løgn.

Tekst: Jan Haugland
Publisert: 04.12.2006

Om morgenen den 11. september 2001 tok fire passasjerfly av fra flyplasser i det østlige USA. Flyene blir kort etter beordret til militære flyplasser, og alle passasjerene blir ført ombord i ett av dem, United Airlines Flight 93.

Samtidig blir to andre fly klargjort, utstyrt med fjernkontroll, og disse blir styrt inn i tvillingtårnene i World Trade Center i New York. Samtidig blir Pentagon truffet av en krysserrakett. De uvitende passasjerene på et nå fullt UA Flight 93 er totalt avskåret fra omverdenen. Hemmelige agenter, ved hjelp av avansert stemmeforvrengingsteknologi, foretar en rekke telefonsamtaler til familiemedlemmer av de opprinnelige passasjerene og overbeviser dem om at det virkelig er deres kjære de snakker med. De beskriver en dramatisk kamp med flykaprere om kontroll over flyet, som kulminerer i at det krasjer på et jorde i Pennsylvania. I virkeligheten er det et fly fra det amerikanske luftforsvaret, for anledningen malt hvitt, som skyter ned flyet og dermed myrder alle passasjerene.

De hemmelige agentene bruker sprengstoff, på forhånd plassert i tvillingtårnene og et nærliggende bygg, WTC 7, til å implodere bygningene som ved en kontrollert nedrivning, og dreper ytterligere omkring 2.000 mennesker.

En hemmelig kabal innen den amerikanske regjeringen, med forbindelser til det israelske Mossad, brukte denne forbrytelsen, som de beskyldte en gruppe fanatiske arabiske terrorister å stå bak, som unnskyldning til å forandre USA til et fascistisk diktatur, og de starter kriger i Afghanistan og Irak for å oppnå sine målsetninger om verdensherredømme.

Det er sannsynligvis ikke slik du husker 11. september 2001. Men skal vi tro en stadig voksende og aggressiv gruppe som kaller seg Sannhetsbevegelsen for 11. september, var det noe slikt som skjedde for omkring fem år siden. Den offisielle historien, hevder de, er en grov løgn.

Den ovenstående teorien fremholdes av blantandre professor A. K. Dewdney, som underviste i IT ved University of Western Ontario, Canada (merk at webstedet også inneholder artikler som benekter Holocaust). Han er en av de få som i det minste har en fullstendig hypotese om begivenhetene den 11. september. Andre prominente medlemmer av bevegelsen foretrekker å «stille spørsmål», som de sier, ved detaljer i den offisielle versjonen, men uten å binde seg til en av de utallige variantene av konspirasjonsteorier som den 11. september har inspirert.

SMÅMYNTER OG BRUNGRUMS

Den unge amatørfilmskaperen Dylan Avery, har sammen med noen venner produsert den kanskje mest berømte internettfilm noen gang, Loose Change, som skal ha vært lastet ned 10 millioner ganger i 2006. «Still spørsmål, krev svar!» sier ungdommene bak filmen, etter å ha presentert en rekke angivelig uforklarlige problemer med den offisielle forklaringen. Også Avery mener at Pentagon ikke ble truffet av noe passasjerfly, og, i likhet med nesten alle i denne alternative
bevegelsen, at tvillingtårnene styrtet sammen som et resultat av en kontrollert nedrivning (engelsk: controlled demolition).

Stort mer er ikke konspirasjonsteoretikerne enig om.

En annen ledende skikkelse, Jim Hoffman, har plassert en advarsel på sin webside om at den ikke støtter «'ingen fly'-påstander», og indikerer i noen artikler at de mest ekstreme teoriene, for eksempel at det ikke var noe fly som traff Pentagon, for ikke å snakke om påstandene om at World Trade Center ble ødelagt med et strålevåpen fra verdensrommet, i virkeligheten er desinformasjon plantet av myndighetene i den hensikt å diskreditere den alternative bevegelsen. Med andre ord, noen av konspiratorikerne er selv med i konspirasjonen.

Å fullt ut beskrive den store variasjonen i konspirasjonsteorier om den 11. september vil kreve et klassifiseringsarbeid som ville gjort biologen Linnaeus svimmel. Innenfor bevegelsen skiller man først og fremst mellom LIHOP (Let it happen on purpose) og MIHOP (Made it happen on purpose), hvorav de første kun beskylder Bush-administrasjonen for å kjenne til terroristangrepene på forhånd og bevisst legge forsvaret flat slik at katastrofen inntraff. MIHOP, derimot, mener hele angrepet ble planlagt, organisert og gjennomført av elementer innenfor Bush-regjeringen, med eller uten kjennskap fra presidenten selv.

Innenfor denne gruppen finner vi altså «planers», som tror at fly traff World Trade Center og kanskje også Pentagon, og «no-planers» som tror det overhodet ikke var noen passasjerfly involvert. På samme måte mener noen, som det ble påstått i den første versjonen av Loose Change, at flyet som styrtet i Pennsylvania ble skutt ned, mens andre, med støtte i versjon to av samme film, hevder at flyet landet uskadd i Cleveland, Ohio.

En annen klassifikasjon av disse konspirasjonsteoriene, langt mer illevarslende, er skillet mellom de som beskylder jøder for angrepet, ofte de samme gruppene som benekter Holocaust, og de som tar skarpt avstand fra de høyreekstreme i den såkalte «Sannhets»-bevegelsen. De fleste 9/11-konspiratorikerne er klar over hvor ødeleggende denne assosiasjonen er, men det hindrer dem ikke i å aktivt bruke materiale fra tvilsomt hold. Loose Change, for eksempel, baserer mye av materialet på artikler i American Free Press, en fascistisk publikasjon.

De aller fleste i bevegelsen er svært smigret over at Dr Steven Jones, en professor i fysikk, støtter mange av deres teorier. Jones er ellers en av de ytterst få i bevegelsen med bakgrunn fra realfag, men hans karriere ved Brigham Young-universitetet tok slutt etter at han beskyldte Paul Wolfowitz og Richard Perle, to jødiske nykonservative, for å stå bak 11. september, sammen med et «internasjonalt bankkartell», en terminologi alle med kjennskap til nynazistisk propaganda gjenkjenner som en vanlig omskriving for jøder.Jones henviser også til arbeider av holocaustbenekteren Rick Rajter i sine tekster, men har siden benektet antisemittiske sympatier.

En av de tidligste kjente konspirasjonsteoriene om 11. september er faktisk påstanden om at 4.000 jøder som jobbet i World Trade Center ble advart av israelsk etterretning mot å gå på jobb den dagen. Den opprinnelige kilden til denne påstanden var Hizbollahs TV-stasjon Al-Manar, så tidlig som 17. september 2001, og den ble kjent i Vesten via det russiske Pravda.

Siden den gang har antallet websider som promoterer varianter av konspirasjonsteorier om 11. september vokst eksplosivt, og ifølge meningsmålinger mistenker så mange som en tredjedel av alle amerikanere nå sin egen regjering for å stå bak eller i det minste tillate terroristangrepene å finne sted.

DE VANLIGE MISTENKTE

Hvem er disse som benekter at Osama Bin Laden og al-Qaeda sto bak terrorangrepet på USA? Mange av de mest synlige agitatorene, som radiovert Alex Jones, er kjent for å promotere en lang rekke forskjellige konspirasjonsteorier. Andre, som teolog og filosof David Ray Griffin og IT-ingeniør David Hoffman, er ikke kjent for å promotere andre konspirasjonsteorier eller ekstreme politiske standpunkt, og tar avstand fra anti-semittiske utsagn og de mer esoteriske teoriene.

Ingeniør Dr Judy Wood og Dr Steven Jones er av de få konspirasjonsteoretikerne som kan vise til noenlunde relevante akademiske titler. Sammen med andre akademikere har de dannet en gruppe kalt Scholars for 9/11 Truth. Deres artikler blir ikke akseptert av fagfelle-vurderte vitenskapelige eller ingeniørfaglige tidsskrifter, men får meget god mottagelse på konspirasjonswebsider. De har derfor startet Journal of 9/11 Studies, i virkeligheten kun et websted, hvor de kan gjøre fagfelle-vurderingen litt mer vennligsinnet.

Det er imidlertid tegn på at «forsker»-gruppen er i ferd med å bryte sammen under vekten av de radikalt forskjellige meningene medlemmene har. Det eneste de er enig om er hva som ikke skjedde, nemlig hva den offisielle versjon forteller. Dr Judy Wood har nylig angrepet Dr Jones for å godta at passasjerfly var involvert, og for å undergrave bevegelsen ved å tidvis ikke være enig i at eksplosiver sprengte tvillingtårnene. Dr Wood mener ellers at World Trade Center ble ødelagt av et Star Wars-lignende strålevåpen.

Rick Rajter (holocaustbenekteren som er nevnt tidligere) har også, sammen med økonomen Morgan Reynolds, brutt med Dr Jones' tidsskrift. De tilhører «ingen-fly»-fraksjonen, og ble fornærmet når en av deres artikler ble avvist.

MADE IN THE U.S.A.

I USA har konspirasjonsteorier vært en understrøm i den politiske virkeligheten i mange tiår. Kanskje det mest kjente eksempelet er drapet på president John F. Kennedy i 1963, hvor noen av de mest ekstreme konspirasjonsteoriene ble promotert av Oliver Stones storfilm JFK (1991). Det finnes dem som hevder at månelandingen i 1969 i virkeligheten var en svindel iscenesatt i et filmstudio, men det er stort sett traumatiske begivenheter som inspirerer slike teorier. Den dødelige utgangen på beleiringen av en religiøs sekt i Waco, Texas i 1993, Oklahoma City-bombingen i 1995 og TWA Flight 800, som styrtet i Atlanterhavet like før Atlanta-OL begynte i 1996, ble alle opphav til forskjellige alternative teorier, fremsatt med stor overbevisning av mennesker som hevder at de føderale myndigheter har noe å skjule.

Den amerikanske forfatteren Lev Grossman har karakterisert 9-11-konspirasjonsteoriene som å være en noe merkelig «amerikansk form for nasjonal sorg». Asbjørn Dyrendal, religionshistoriker ved NTNU og ekspert på konspirasjonsteorier, nevner også den myndighetsskepsis som har preget amerikansk politikk fra begynnelsen av landets historie, både på høyre og venstresiden.

- Det handler også om en forhistorie med mye smågrums. Denne er blitt forstørret opp av en konspiratorisk folklore som støtter opp under ideologi og myndighetsskepsis, forteller han.

Dyrendal peker på at gjennomslaget for slike teorier er klart størst hos dem som ellers tror på alle slags konspirasjonsteorier - og de er nesten uten unntak sterkt myndighetsskeptiske uansett politisk farge, og uansett hva slags president man har. Noe gjennomgangen av de ledende skikkelsene innenfor 11. september-konspirasjonsbevegelsen ovenfor synes å støtte.

Men alle amerikanske fenomener synes før eller siden å komme til Norge, og i år ble konspirasjonsteoriene omkring 11. september for alvor introdusert her til lands.

I juli 2006 trykket den norske utgaven av Le Monde diplomatique en artikkel om 11. september skrevet av Kim Bredesen. Artikkelen tok ikke direkte side, men presenterte noen av de mest kjente påstandene uten motargumenter, og en del mildt sagt omstridte påstander ble presentert som fakta. Kort tid senere ble det stor oppmerksomhet rundt imam Hafiz Mehboob-ur-Rehman og andre muslimske ledere i Norge som uttrykte tvil om hvorvidt muslimer sto bak angrepene og om al-Qaeda i det hele tatt eksisterte. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen var blant dem som tok skarpt avstand fra beskyldningene.

Sosialantropolog Emil Andre Røyrvik, derimot, tok imamene i forsvar, og i en lengre artikkel i webutgaven av Samtiden kunne et norsk publikum lese mange argumenter for at Bush-regjeringen selv sto bak angrepene 11. september. Senere trykket Dagbladet en kortere versjon av Røyrviks påstander. En rekke skribenter, som redaktør for Forskning.no Erik Tunstad og også undertegnede, imøtegikk påstandene Røyrvik hadde satt fram. Hvis vi skal dømme etter de engasjerte leserkommentarene til Dagbladets artikler på nettet, er det mange som sympatiserer med disse konspirasjonsteoriene.

Ifølge terrorforsker Anders G. Romarheim ligger det mye anti-amerikanisme, både på «den ekstreme venstresiden» og i den arabiske verden, bak aksepten av disse konspirasjonsteoriene. En tidligere, mildere form av de samme teoriene ble fremsatt i MichaelMoores film Fahrenheit 9/11 (2004), som synes å påstå at terrorangrepet i det minste ble tillatt av Bush-regjerningen for å muliggjøre en gassrørledning gjennom Afghanistan. Filmen ble ganske ukritisk mottatt her i Norge. Norske medier har ikke bare vært meget kritisk til den amerikanske regjeringen, den har til tider synes ganske besatt av president George W. Bush. I løpet av 2005 ble han omtalt i hele 22.260 artikler i norske medier, kun slått av vår tidligere statsminister Bondevik og nåværende statsminister Stoltenberg.

Norge har lenge hatt en ganske ensartet mediekultur, mens alternative meninger og bevegelser har vært tvunget ut i periferien. Men Asbjørn Dyrendal mener at det virker som om det selv blant «noenlunde tenkende mennesker», som akademikere og journalister, er større grobunn for konspirasjonstenkning nå enn før. Dette henger også sammen med globalisering og internett.

- Nettverkene slike ideer flyter gjennom er ofte globale, som internett, og informasjonsflommen blir så mye større, så mye mer motsigende, at det blir viktig å velge kilder, forklarer Dyrendal.

- Som man velger identitet, velger man sine venner og kilder. Det ser også her ut som om USA er en svært viktig eksportør, mens land som Norge er avtager av amerikanske ideer også på denne fronten.

Disse uttrykkene for anti-amerikanisme synes på mange måter å være enda et produkt vi har importert fra USA og gjort til vårt eget. Dette har skapt god grobunn for konspirasjonsteorier, spesielt om den mest epokegjørende begivenheten nå i begynnelsen av det 21. århundre. Den som alt er tilbøyelig til å tro alt ondt om den amerikanske regjeringen, sjekker ikke så grundig påstander satt frem for å diskreditere den.

ALVORLIGE BESKYLDNINGER

Konspirasjonsteoretikerne skjuler gjerne sine uhyrlige anklager bak unnskyldningen «vi stiller bare spørsmål». Men gruppen fra «Sannhets»- bevegelsen som demonstrerte i New York på femårsdagen for angrepene, ropte taktfast «9-11 was an inside job» uten å plassere noe spørsmålstegn bak. Ledet av radiovert Alex Jones, kledd i svarte t-skjorter, marsjerte de til Larry Silversteins kontor mens de ropte «morder!». Silverstein eide bygningen kalt World Trade Center 7, som kollapset noen timer etter tvillingtårnene. At han hevet forsikringssummen for den ødelagte bygningen for å kunne bygge den opp igjen og attpåtil har et jødisk navn, rettferdiggjør tydeligvis å ignorere vanlige prinsipper for rettssikkerhet, skal vi følge «Sannhets»-bevegelsen. Kanskje noen av deltagerne så det ironiske i at en mobb kledd i svarte skjorter skrek skjellsord mot en jøde og samtidig beskyldte den amerikanske regjeringen for å være fascister, men det er heller tvilsomt.

De mer nøkterne medlemmer av denne alternative bevegelsen er mer tilbakeholdne retorisk sett, men beskyldningene om at en stor gruppe mennesker i USAs statsapparat, etterretning og militære sto bak massemord på sine egne innbyggere er de samme.

Ikke ulikt kreasjonister og andre alternative, ønsker de gjerne å ta på seg den kredibilitet som en vitenskapelig sjargong gir. Det er «fysisk umulig», hevder de med ettertrykk, at tvillingtårnene på Manhattan falt kun som et resultat av passasjerflyene som traff dem. Noen måtte ha plassert eksplosiver inni tårnene og utløst disse på riktig tidspunkt, og de falt som et resultat av en kontrollert nedrivning.

TO TÅRN

De fleste har sikkert sett og blitt fascinert av hvordan relativt få, strategisk plasserte eksplosiver kan få store bygninger til å rase sammen, nesten perfekt vertikalt, uten å gjøre for stor skade på omgivelsene. Tvillingtårnene raste sammen på en ganske lignende måte, altså måtte dette også være et resultat av en slik kontrollert nedrivning, mener konspirasjonsteoretikerne.

Vi har kanskje også sett de dramatiske konsekvensene av at en bil i høy hastighet kolliderer. En slik bil veier kanskje et tonn og har gjerne en hastighet rundt 100 km/t når den kolliderer. Boeing 767-200ER-flyene som braste inn i WTC-tårnene veide nesten 129 tonn, traff med en hastighet på 700 km/t (nord-tårnet) og 870 km/t (sør-tårnet), og hadde hverrundt 35.000 liter flybensin ombord. Konspirasjonsteoretikerne liker å si at slike stålskjelettbygninger aldri tidligere hadde falt sammen på grunn av brann. De unnlater å gjøre oppmerksom på at skyskrapere heller aldri er blitt truffet av passasjerfly, noe som strengt tatt hører med til historien.

En teolog, en IT-mann eller en sosialantropolog kan synes det virker merkelig at flyene påførte tårnene nok skade til at de raste sammen. Blant bygningsingeniører og branneksperter var det ikke den samme forundring å spore. Tusenvis av eksperter over hele verden i alle relevante fagfelt deltok i etterforskningen av katastrofen, og mange tekniske artikler ble trykket i fagfellevurderte tidsskrift. Federal Emergency Management Agency (FEMA) og spesielt National Institute of Standards and Technology (NIST) nedsatte store ekspertgrupper, med flere hundre høyt kvalifiserte deltagere fra akademia, privat og offentlig sektor, for å utrede årsakene til at bygningene kollapset. NIST-rapportene spesielt gir meget detaljerte svar på hva som skjedde den tragiske dagen, basert på et omfattende etterforskningsarbeid, datamodeller og materialanalyse.

Den som kun leser om 11. september på websider som promoterer konspirasjonsteorier vil være totalt uvitende om dette. Røyrviks artikkel i Samtiden går svært langt i å benekte at det har vært noen etterforskning overhodet. Den som setter seg ned og studerer begge sider kan ikke unnlate å bli slått av hvor uhederlig konspirasjonsteoretikerne er. Man får lett inntrykk av at den offisielle versjonen» er noe Paul Wolfowitz og Dick Cheney skrev i et kjellerrom i løpet av en ettermiddag. I virkeligheten er den et resultat av nitidig arbeid fra titusenvis av eksperter, journalister og etterforskere, mange utenfor USA, og prosessen har vært og er åpen og dokumentert i tusenvis av sider du kan hente ned fra offentlige websteder eller lese på biblioteket.

Konklusjonen til NIST, støttet av et praktisk talt enstemmig fagmiljø, er at tvillingtårnene falt sammen som et resultat av tre faktorer. For det første gjorde passasjerflyene alvorlig, men ikke fatal, skade på de bærende elementene i bygningene. Tvillingtårnene fordelte vekten av strukturen mellom store stålsøyler i kjernen og en ytre ramme av mindre søyler. Mange av disse ble ødelagt av flykrasjet, men tårnene sto fremdeles. Mellom kjernen og de ytre søylene var det stålbjelker som bar gulvene, en konstruksjon som tillot mye mer kontorplass, og dermed inntekter, enn i tidligere, mer massive skyskrapere. Kanskje den mest kritiske faktoren, punkt to, er at sammenstøtet rev bort mye av «spray-on»-brannisolasjonen fra stålet som bar tårnet.

Flyene hadde nesten fulle tanker, og mesteparten av drivstoffet brant ikke opp umiddelbart, verken inne i tårnet eller i ildkulen utenfor. Den ubrente flybensinen ble spredd omkring i hele bygningen, så langt ned som til foajeen og kjelleren. Idet den kom i kontakt med elektriske apparater eller andre potensielle brannkilder oppsto det sekundære, eksplosive branner mange steder i bygget. Alle moderne kontorbygg rommer store mengder brennbart materiale: papirer, bøker, gardiner, møbler, tepper, PC-er og andre kontormaskiner, og dette var nok til å holde brannene i live lenge etter at flybensinen som antente dem var brent opp. Resultatet kunne vi alle se på TV.

Med mye av stålet ubeskyttet, begynte branner på opp til 1000 grader C å iverksette den tredje faktoren som dømte tårnene til å rase sammen. Konspirasjonsteoretikere, som Røyrvik, påpeker ofte og høylytt at stål først smelter ved omkring 1510 grader C. Martin Ystenes, professor i kjemi ved NTNU, påpeker at smeder heller ikke smelter stål, men varmer det opp til omkring den temperatur det var i tvillingtårnene:

- Da er stålet formbart - en god egenskap når man skal smi, men en veldig dårlig egenskap i en bærende konstruksjon.

Ved 600 grader er stålets bæreevne halvert, og ved 980 grader er kun 10 prosent igjen. Resultatet var at i de etasjene hvor flyene hadde gjort størst skade begynte gulvene å sige. De dro de bærende ytre søylene inn i tårnet, som vi kan se på bilder fra katastrofen, og kunne ikke lenger bære den enorme massen av stål og betong. I motsetning til en kontrollert nedrivning, begynte tårnene å styrte sammen fra toppen, og når prosessen først var i gang, kunne resultatet kun bli et totalt sammenbrudd.

Konspirasjonsteoretikerne hevder at eksplosiver rev tårnene. Dette var verken nødvendig eller mulig. Vi kan tydelig se på filmopptak at sammenbruddet startet der flyene traff. Hvordan kunne tonnevis med eksplosiver, ledninger og tennsatser overleve kollisjonen med flyene og det voldsomme branninfernoet som fulgte? Slike kritiske spørsmål mangler totalt i argumentasjonen til «Sannhets»-bevegelsen.

Konspirasjonsteoretikerne mangler også en kritisk sans til selve den bakenforliggende konspirasjonen de hevder å avsløre. Hvis Bush-regjeringen ønsket å innvadere Afghanistan skulle man rimeligvis tro at de hadde plassert i det minste én afghaner som flykaprer den dagen. Og gjerne et par irakere også, hvis hensikten var å angripe Irak. I stedet skal de altså ha produsert en massiv sammensvergelse for å skape en komplisert terroroperasjon, og fått hundrevis av mennesker til å holde tett om massemord i et land hvor den tidligere presidentens private sexliv havnet på avisenes forsider.

Alt hadde blitt så mye enklere om konspirasjonen samtidig ikke hadde glemt å plassere et eneste lite masseødeleggelsesvåpen i Irak.

KONSPIRASJONER SOM VIRKELIGHETSFORSTÅELSE
Religiøse ideer som vi gjerne plasserer i genren New Age kan beskrives som forsøk på å forstå universet uten å ønske å lære matematikk. Konspirasjonsteorier er på samme måte forsøk på å forklare det menneskelige samfunn uten å trenge å analysere de komplekse sosiale interaksjonene som ligger bak begivenheter.

Tidligere nevnte Lev Grossman siterer den britiske psykologen Patrick Lemann, som påpeker at det ligger i den menneskelige natur å anta at store begivenheter, som dødsfallet til en president eller en prinsesse, må skyldes store årsaker. Hvis vi forstår at slike store begivenheter kan skyldes relativt små krefter, som en forvirret mann med et gevær, en ruspåvirket sjåfør eller en gruppe religiøse fanatikere på den andre siden av jorden, «fremhever det en uberegnelighet og tilfeldighet i livet, og dette gjør oss urolige».

Hvor merkelig det enn virker, synes vi å finne trøst i ideen om at store, onde krefter står bak katastrofale begivenheter, slik at det er en orden i tilværelsen, enten denne ondskapen kommer fra en overmenneskelig djevel eller fra et hemmelig nettverk av nesten allmektige mennesker. Det føles kanskje bedre, på en pervers måte, å tro at myndighetene som styrer oss er onde og mektige enn at de består av vanlige mennesker, med gode og dårlige egenskaper som alle oss andre.

Denne artikkelen er tidligere publisert i papirutgaven av Fri tanke nr 4-06.

Jan Haugland står bak bloggen Secular Blasphemy.

Artikkelforfatteren har også skrevet en «debunking»- artikkel med utdypende argumentasjon som svar på en artikkel av SINTEF-forsker Emil Røyrvik på Samtidens nettsider. Den kan du lese her. Der finner du også linker til mange andre kilder.