Anniken Fleisje er uenig i mitt syn på ordningen med HEF-sertifiserte feltlivssynshumanister, som nå skal innføres. Det er greit. Det er fint at vi i HEF kan diskutere dette, fra våre ulike synsvinkler. Jeg selv var åpen på at jeg ser denne saken delvis ut fra at jeg selv er pasifist (og tidligere militærnekter).

For Fleisjes del hadde det vært rimelig at hun i sitt innlegg selv trakk fram at hun er en av søkerne til stillingen som feltlivssynshumanist, noe som kan tenkes å farge hennes eget syn på saken (Fri Tanke har nå påpekt dette i hennes artikkel).

Det er imidlertid drøyt av Fleisje å framstille meg som en «humanistisk yppersteprest». Jeg har, etter beste evne, i de fleste av mine debattinnlegg om HEF og humanetikk, pekt på at jeg selv ikke har noe større eierskap til eller innsikt i hva humanetikk «er» eller bør være. Da jeg første gang engasjerte meg på Fri Tanke, i spørsmålet om aktiv dødshjelp, var mitt poeng ikke at HEF burde adoptere mitt syn på aktiv dødshjelp – men at vi som organisasjon burde oppfordre til fruktbare diskusjoner framfor bastante vedtak i kontroversielle enkeltsaker.

I nesten alt jeg har skrevet har jeg, så langt plassen har tillatt det, hevdet at det ikke finnes noen «rett humanisme». Ikke minst har jeg vært ivrig etter å hevde dette her på Fri Tanke, og på Vårt Lands nettforum Verdidebatt. Jeg mener dette er noe av humanetikkens vesen. Og da blir det vrangvillig og meningsløs lesning å framstille det som om jeg mener at det ikke finnes noen «rett humanisme» - bortsett fra min egen.

Det er helt greit at Fleisje har et annet syn på både militærvesenet, ordningen med feltlivssynshumanist og selve humanismen enn jeg har – og flott at hun vil bidra til debatt om dette. Men det blir ingen fruktbar debatt dersom hun, som nå, forsøker å delegitimere en motstander gjennom slike karakteristikker. Jeg liker å bruke friske ord og uttrykk, men jeg har ikke omtalt Fleisje eller andre som yppersteprester. Det kan tenkes at Fleisje blir en ypperlig feltlivssynshumanist – jeg er likevel skeptisk til ordningen av hensyn til HEFs utvikling.

Jeg synes vi trenger mer diskusjon og utveksling av idéer blant oss humanetikere og humanister – og fritanke.no burde være en ypperlig arena for dette. Men det må være lov å hevde sitt eget syn, uten å bli beskyldt for å ville monopolisere «den rette lære».

Jeg håper vi kan legge personangrepene bak oss, og heller diskutere saken her: Hvordan skal en slik HEF-sertifisert feltlivssynshumanist egentlig forholde seg? Selvsagt må den som blir ansatt utforme sin rolle etter sitt eget hode. Men når HEF som organisasjon blir koblet til denne rollen, så får vi som er HEF-medlemmer både rett og kanskje en slags plikt til å mene noe om dette.

For min egen del er noe av det mest interessante hvordan vi som humanetikere forholder oss til ordrer vs. personlig ansvar. Jeg mener Forsvarets krav om lydighet og innordning kommer i konflikt med humanetikkens idé om å «tenke selv». Jeg mener også at «løsningen» på urettmessige kriger og overgrep ikke bare handler om at statene og demokratiene må fatte bedre vedtak – den handler også om at enkeltindividene i noen situasjoner må ta ansvar og nekte å adlyde ordre som strider mot deres samvittighet, selv om de skulle ha en formell forankring i statens lover.

For HEFs del synes jeg det også er interessant å diskutere i hvilken grad feltlivssynshumanister skal ta del i religiøse arrangementer i Forsvaret. Selv synes jeg det er totalt uproblematisk å synge salmer, og jeg har heller ingen problemer med å overvære gudstjenester. Men det å delta i bønner og andre helt spesifikke religiøse ritualer synes jeg skurrer mot mitt ideal om ærlighet. Jeg (privatpersonen Morten Horn, ikke ypperstepresten) synes ikke HEF som organisasjon bør legge opp til en form for økomenisme der representanter fra alle livssyn skal blandes i en religiøs-humanistisk suppe.

Sist men ikke minst mener jeg HEF bør stå fast på målet om en livssynsnøytral offentlighet, heller enn det «livssynsåpne samfunn» som Stålsett-utvalget la opp til. Det er for så vidt fint at vi nå er så mange og sterke at vi kan hevde vår rett, slik de kristne har gjort det i alle år. Men det blir ikke riktigere av den grunn, selv om vi nå etter hvert ikke lenger utgjør en sårbar minoritet. Jeg tror HEF i denne saken heller burde stått på sitt primærstandpunkt om livssynsnøytralitet.