Det er et grunnleggende prinsipp at det er foreldrene som oppdrar barna, det er også viktig at man i et liberalt samfunn lar mennesker ha størst mulig frihet. Utfordringen starter når foreldrenes rett til å oppdra barna kollidere med samfunnets interesser, som når det bidrar til utenforskap, mobbing og det som verre er.

Det er i disse tilfellene samfunnet, med politikerne i spissen, skal gripe inn, og det er her de kraftigste verktøyene man har kan og bør kunne tas i bruk.

For noen år siden, som nokså fersk politiker, fremmet jeg et forslag om forbud mot barnehijab i skolen. Forslaget ble latterliggjort av partifeller i Høyre. Enkelte sammenlignet forslaget med forbud mot hettegenser og kjeledress.

På landsmøtet ble det trampeklapp da en taler sa «Man kan ikke forby alt man ikke liker». Til og med statsminister Erna Solberg uttalte at hun heller ikke likte barnehijab, men hun ville ikke forby. Og la til at man kan ikke kan forby alt man ikke liker.

Om man er interessert i utfallet av slik unnfallenhet kan man se til vårt naboland. Gøteborgsposten fortalte for noen dager siden om muslimske foreldre som krever å få se barna på FaceTime, for å kontrollere at de går med hijab i barnehagen. Her snakker vi om jenter helt ned i 5-års alder. Er dette en liberal innretning vil ønsker på samfunnet vårt?

Om ikke det er sosial kontroll, er jeg litt usikker hva som kan defineres som det.

I samme land, Sverige, sier 27 av 40 kommunale barnehager i utsatte områder (som det så pent heter) i Gøteborg, Malmø og Stockholm, at de er villige til å tvinge jentebarn til å gå med hijab, hvis foreldrene ønsker det.

Dette er altså barnehager i liberale Sverige. Dette er ikke Iran, Irak, Tyrkia eller Afghanistan. Det vårt naboland, noen av dem ikke mange timers biltur fra Oslo.

Så kan man spørre seg hva kan dette lede til. Utenforskap er en start. Utenforskap for mange. Ikke kun for dem som tvinges til å gå med hijaben, men også dem som ikke går med denne religiøse markøren. For jenter som går uten hijab blir ansett som mindre verdt og mindre ærbare, uavhengig av religiøs bakgrunn.

Dette foreldrepåførte utenforskapet må vi ta et oppgjør med.

Jeg er heller ikke begeistret for forbud og påbud, men av og til må de kraftigste verktøyene tas i bruk for å bevare samfunnet. Av og til må forbud til, for å forsvare det liberale samfunnet, som gir rom for at alle kan være seg selv, og for at vi skal ivareta de individer i samfunnet som trenger vår hjelp.

Det er ikke et spørsmål om å forby alt man ikke liker, men om å bevare et samfunn der alle kan nyte godt av samfunnets liberale frukter, ikke kun dem som bor i visse bydeler.

Det er urettferdig overfor barna og det er urettferdig overfor fremtidige generasjoner om politikerne ikke tar tak i dette problemet nå. For en ting er sikkert: Denne utfordringen forsvinner ikke av seg selv.