Så var hun borte.

En av mine aller beste venner døde i fjor høst, etter å ha vært syk lenge. Hun som hadde ledd av de teite vitsene mine, fått meg til å skrive bøker, hun som sang i bryllupet mitt og holdt den nyfødte babyen min i armene sine. Hun var en av mine aller nærmeste i livet mitt, som jeg delte alt med, del av min selvvalgte og frivillige familie.

Det hjalp ikke at hun hadde vært syk lenge, selv om det kan virke sånn utenfra. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå det helt, at hun er død. Fordi forskjellen på veldig syk og død, den er enorm. Den forskjellen er elva Styx som skiller oss for alltid. Da hun var veldig syk, var hun jo fortsatt her.

For det meste er hun på en reise uten mobildekning, sånn tenker jeg på det, og skyver tanken på døden unna.

Noen ganger våkner jeg fra en drøm om henne og husker at hun virkelig er død helt på ordentlig, det er et støkk gjennom kroppen om morgenene. Jeg gråter litt, og så står jeg opp.

Som regel snakker jeg litt med henne, hver dag. Jeg har ting jeg må ta opp med henne og betraktninger jeg har gjort meg, morsomheter jeg gleder meg til å få henne til å le av. Særlig hvis jeg har gjort noe dumt, noe skikkelig teit vi kunne ledd av sammen. Jeg vet at hun ville satt pris på det, på den riktige måten.

Jeg tenker ofte at jeg vil gi henne en klem, holde hånden hennes litt, bare sitte i samme rom og strikke sammen. Hun elsket å strikke. Hun tvang meg til å lære meg å strikke, enda jeg hatet strikking. Jeg trodde jeg hatet strikking. Nå liker jeg det, fordi hun liker det. Fordi hun likte det.

Å miste en venn på den måten, det satte min identitet som ateist på prøve. Men jeg er ingen Job og ateisme er ikke en religion for meg.

Det er nesten helt umulig å tenke seg at hun virkelig er borte for alltid, at jeg aldri skal få se henne igjen. At omrisset av henne er borte, at all den plassen hun tok her i verden ikke blir fylt av henne. Nok en gang kjenner jeg på hvordan kristendommen i et kort blaff fremstår skinnende og blankpolert, full av varme løfter og trygghet. Tenk om jeg bare kunne treffe alle jeg har vært glad i etter døden, i paradis? Det hadde jo vært så fint! Tenk om jeg kunne holde rundt henne igjen, den vakre, gode vennen min, som var så umistelig?

Vi ønsker så sterkt, men døden er så endelig og ubegripelig.

De fleste av høymiddelalderens gudsbevis er så nærme ønsketenkning som man kan komme: «Siden jeg tenker at det finnes et vesen som i sin natur er uendelig allmektig, så må det finnes». Eller ikke, Anselm, mest sannsynlig ikke. Det holder ikke at vi kan forestille oss noe, for at det skal finnes. Det er misunnelsesverdig å kunne tro på en gud, det gjør det enklere å være menneske når det onde rammer.

Men hvordan kan det onde ramme, når gud liksom skal være allmektig og god?

Thomas Aquinas snakker om hvordan alt henger sammen og at alt har sin velbegrunnede og gode plass i guds skaperverk. Men hvorfor døde verdens snilleste menneske med utrolige smerter? Det gir ikke mening, det, Aquinas, det burde du skjønne.

Mennesket er et vesen som leter etter mening. Når det meningsløse skjer, da klarer vi ikke å forholde oss til det, annet enn som … mening. «Det er en mening vi ikke kan se, guds plan er større enn det et enkelt menneske har oversikt over.»

Dette er den vanlige protestantiske, ydmyke holdningen til problemet, gjerne hvisket fram over graven til et dødt barn (det mest meningsløse av alt: at et barn dør, hvordan skal man klare det!), det er holdningen som kobler ut alle kritiske spørsmål. Tanken er at det er umulig at det ikke finnes en større plan som vi alle er brikker i. I en uutholdelig verden, kan det være at det hjelper å tenke det. Jeg skjønner det så godt.

Men at kristendom, hinduisme, jødedom og islam tilbyr oss en slags lise når noen dør, det virker likevel ikke på meg. Heller ikke denne gangen når det lenger frem enn til fornuften, før det faller til bakken. Så sorgen forblir like meningsløs og vond.

«Hvordan skal vi ateister forholde oss til døden, da?» Spurte en venn av meg nylig, mens vi drøftet dette. Hva slags støtte har vi? Hvordan kan man finne trøst i sorgen, når den er så stor og sort og sender kalde gys gjennom kroppen din?

Jeg har ikke så mange redskaper som kan gjøre det lettere å leve med at hun er borte, jeg må bare ta dem jeg har. Jeg er idéhistoriker og forfatter, jeg kan en del hjernevitenskap og litteratur. Hva skal jeg gjøre med dette relativistiske nonsenset? Ingen har vel klart seg mot døden med disse fislete hjelpemidlene?

Her sitter jeg og vil spille sjakk med Døden, og så har jeg ikke sjakkbrikker, bare små, gule og rosa badeender som piper når jeg klemmer på dem. Hvordan skal jeg få henne tilbake fra døden på denne måten?

Jeg kan jo ikke det.

Men historikeren i meg vet at det bare var en helt mikroskopisk sjanse for at jeg skulle bli født på samme sted som henne, på samme tid. Sannsynligheten er stor for at mange av mine mulige bestevenner er døde for lenge siden, i byer jeg aldri kommer til å besøke. Jeg hadde utrolig flaks som møtte henne og ble kjent med henne. Slik klarer historikeren i meg å trøste meg, på en i aller høyeste grad relativistisk måte.

Når jeg klarer å tenke sånn, føler jeg meg et øyeblikk glad og varm, nesten like varm som trøsten religionen lokker med, men uten at jeg må gi avkall på logikken.

Men jeg har mer å klamre meg til i mørke netter. Jeg har noe mer.

Jeg vet jo at alle øyeblikkene vi har delt ligger dypt i hjernebarken min, lagret i lag på lag av kjærlighet, nesten en slags filodeig av minner, som til sammen var henne, slik hun er for meg.

Hun er ikke borte. Og dette er ikke noe jeg bare føler, jeg har hjernevitenskapen med meg.

Hvis vi går inn i hjernens grunnbestanddeler, nevronene som forbindes og lager nye baner hver eneste gang et nytt minne oppstår – hvert eneste minne er nye spor i hjernen, helt fysisk! – vet jeg at hun har gått stier i hjernen min som ikke blir borte så lenge jeg lever. Hun forandret meg på så mange måter, og hvert minne om henne er en sti av skinnende nevroner, fulle av latter og undring og glede og sorg.

En gang fortalte hun meg en historie som er blitt et lysende spor i hjernen min, og som jeg i ettertid har tenkt at kan hjelpe meg gjennom sorgen: historien om da hun besøkte en hule i Sør-Frankrike, der folk etterlatt seg noe for 17 000 år siden. De hadde dyppet hendene i fargestoff og plantet dem på veggen. Merkene etter hendene er der fortsatt. I noen av hulene er det blåst fine omriss av hender, slik at det virker som om hendene nesten er der, fremdeles.

Jeg satt inntil sykehussengen hennes, og hun var dødssyk og fortalte meg dette. Var det Lascaux, sa jeg, for det er den eneste jeg har hørt om, men hun sa nei, det var en annen, ikke så kjent, og de fikk gå der inne uforstyrret, hun og mannen og barna hennes. Da gjorde hun det: Hun gikk bort til veggen, der noen hadde lagt hånda si med farge for tusenvis av år siden, og la sin hånd helt over merket etter hånden til noen som levde for mange tusen generasjoner siden.

«Og da tenkte jeg at det er utrolig at vi er her, det er en ubrutt linje fra det mennesket og til meg her i dag, helt ubrutt, for alle har levd og fått barn og så videre, til jeg er her, vi er her, og kan legge hånda oppå den hånda fra så mange generasjoner siden», sa hun, og øynene hennes lyste da hun fortalte dette.

Og dette gir meg mening fordi jeg kan lage mening av det som skjedde, jeg kan konstruere fortellinger for meg selv, fortellinger som den du nettopp har lest om henne og om meg, om hendene i hulen og strikkingen og om døden. Når jeg forteller dette, gir det mening. Det å holde rundt henne sånn, i en fortelling jeg deler med deg som leser dette, det trøster meg litt, slik hendene i hulen kanskje trøstet dem litt, de som satte igjen avtrykkene en gang for 17 000 år siden.

Slik kan jeg holde ut døden som ateist.

Jeg holdt henne i hånda, og det var utrolig at vi var der, på samme sted, på samme tid, og kunne være venner. Det forandret meg for alltid, og på den måten er hun her fortsatt, i alle sporene hun har satt i meg, i den varme genseren hun strikket til meg rett før hun døde, i alle sporene som ligger gjemt i alle andre som elsket henne og i minnene til alle hun påvirket. For de minnene er spor, de er stier i hjernene til oss som elsket henne. Og når vi blir borte, er hun uavvendelig borte.

Men nye vil komme, nye utrolige mennesker, som legger hendene sine mot våre i én, lang, ubrutt linje. Mer uendelighet enn det trenger vi ikke.

Opprinnelig publisert i Fri tankes papirutgave.