Ateismen ga et mer helhetlig syn på verden

– Når alle argumenterer veies så taler flere ting mot en for guds eksistens. Jeg gikk rett fra å kalle meg kristen til å kalle meg ateist, sier Øystein Elgarøy. FOTO: Aslaug Olette Klausen

Trosoppgjør: Øystein Elgarøy

Ateismen ga et mer helhetlig syn på verden

Han var kjent som den kristne kosmologen. Så leste han seg opp på bibelhistorie og nyateisme. Det ble en intellektuell befrielse.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.12.2015 kl 14:18

Professor i astrofysikk Øystein Elgarøy ved Universitetet i Oslo vokste opp i en kristen familie, med to eldre søstre, mor og far. Når Fri tanke møter ham på kontoret på Blindern har det gått flere år siden han forlot en tro han offentlig forsvarte og forklarte både muntlig og i tidsskriftform. Det var en lang prosess som skulle føre ham fra tvil til avstand og etter hvert humanetisk engasjement.

Frem til Øystein var 10 år var familien tilknyttet Den evangelisk Lutherske Frikirke. Frikirken befant seg på den tiden teologisk nær Den norske kirke, men skilte seg ut i sin mer uformelle struktur. Bråk i forbindelse med en pastorinnsettelse førte familien inn i statskirken, uten at det, så vidt han husker, hadde noen nevneverdig innvirkning på tro eller trosutførelse.

– Jeg har ikke akkurat sektbakgrunn. Men jeg har en søster som har blitt prest, og den andre er gift med en prest. I tillegg har både en onkel og tante jobbet som organister. Slekten har med andre ord hatt Den norske kirke som inntektskilde på flere måter.

Ikke-kristent miljø

Selv har han hatt en noe løsere tilknytning. Ungdomsarbeidet i den lokale menigheten minnes han som nesten fraværende. Han gikk på gudstjeneste, hadde troen, men heller ikke stort mer.

– Jeg hadde ikke noe kristent miljø jeg vanket i. Alle vennene mine kom fra ikke-religiøse familier, så jeg ble tidlig kjent med en verden som ikke hadde samme tro som meg. Første gang jeg virkelig hadde et kristent miljø rundt meg, var da jeg begynte å studere her på Blindern.

– Det var en liten overgang for meg. Plutselig var jeg omgitt av folk som var overbevist om at kristendommen var sann. Men i en forsamling der alle er veldig enig har jeg en tendens til å reagere med tvil. Jeg trivdes ikke så veldig godt med å være med mennesker som alle tok det for gitt at Jesus var veien, sannheten og livet.

Spilte ingen stor rolle

Gradvis gled han bort fra miljøet. Da han var kommet til hovedfag og tanken hadde satt seg om en videre akademisk karriere, begynte han heller å tilbringe stadig mer tid på lesesal og kontor. Han sluttet etterhvert helt å vanke på gudstjenester og forlot i praksis det kristne miljøet.

– Ble miljøet for trangt og snevert for deg som kom fra en mer ikke-kristen omgangskrets?

– Jeg hadde et trangt syn på verden da jeg begynte der. Det var først da jeg kom dit jeg forsto hvor trangt synet mitt var.

– Jeg var fremdeles kristen. Jeg trodde. Men kristendommen spilte ingen stor rolle. Troen var ikke en viktig del av livet mitt. Det var mye viktigere med fysikken enn med kristentroen. Det skulle imidlertid ta mange år fra troen ble noe perifert for meg til jeg endelig erkjente at jeg ikke trodde på kristendommen lenger.

Han kan ikke huske noen dag der tvilen krøp inn. Men troen møtte en utfordring da søsteren skulle bli prest. Han var lært opp i motstand mot kvinnelige prester. Hennes valg førte til at han måtte tenke gjennom sin konservative og bibeltro kristendom på nytt.

– Det er lett å være konservativ så lenge troen ikke blir utfordret. Det avgjørende er hvordan en reagerer når noe kommer en nært inn på livet. Dette gjaldt min egen søster, og skulle jeg ta avstand til henne? Det var da jeg først begynte å tenke at bibelen kanskje ikke er guds direkte tale, men også har med litt menneske.

Funksjonell ateist

Når han ser tilbake var han trolig funksjonell ateist lenge før den ateistiske erkjennelsen kom. Det var først da han fikk en forespørsel fra det kristne tidsskriftet Kirke og Kultur om han kunne skrive en artikkel om forholdet mellom tro og vitenskap, at troen ble et virkelig viktig spørsmål å ta stilling til.

Artikkelforespørselen kom fordi redaktøren i tidsskriftet visste at Øystein på det tidspunktet var kristen kosmolog.

– Jeg begynte å se på debatten om det finnes noen rasjonelle argumenter for å tro, eller for å ikke tro. Konklusjonen jeg trakk da jeg skrev artikkelen var at det verken finnes argumenter den ene eller andre veien som er overbevisende.

Arbeidet med artikkelen vekket hans interesse for i hvilken grad troen kan forsvarers rasjonelt. Han begynte å lese seg opp på så vel apokryfiske skrifter som ordinær historie. Han ville vite mer om den historiske bakgrunnen for de hendelser som var beskrevet i bibelen generelt og det nye testamentet spesielt.

I tillegg tok han for seg nyateismens verker. Han leste Dawkins, og Dawkins kritikere. Og han fant at kritikerne hadde minst å fare med.

– Det jeg leste gjorde at en del ting begynte å falle på plass. Jeg har alltid slitt med mirakler. Jeg tror ikke noe som helst på fortellinger om folk som blir helbredet på mirakuløst vis i dag. Hvorfor skulle mirakler være mer troverdig fordi de fant sted for 2000 år siden?

– Noen ville kanskje tenkte at det kunne være selve den vitenskapelige jobben din som ble uforenlig med kristendommen?

– Nei, jeg opplevde det aldri som noe problem å være kristen kosmolog, eller fysiker. Det eneste området jeg syntes troen var problematisk, var som nevnt dette med mirakler; at folk kunne gå på vannet eller vekkes fra de døde. Det synes jeg var vanskelig å forene med den måten å tenke på som jeg var opplært til.

En farlig tanke

Etter hvert som han leste fant han ut at historien om hvordan kristendommen ble til ikke krever noen mirakuløse forklaringer. Mirakler var noe man skrev om den gangen, og det ble åpenbart for ham at bibelhistorien kunne forklares som et resultat av menneskelige prosesser. Dermed kunne også andre ting han slet med å forstå, som treenigheten, ses på som et menneskelig påfunn. Innsikten gjorde at mye falt på plass.

– Jeg følte meg mye friere når jeg tillot meg tanken på at kanskje er det jeg har trodd på hele tiden feil. Lenge hadde det vært en farlig tanke å tenke at troen bygger på sviktende grunnlag. Nå skapte det mer sammenheng i tankene mine. Det ga meg et mer helhetlig syn på verden hvis jeg gikk ut fra at det ikke finnes noe guddommelig bak det hele.

– Hvorfor var det en farlig tanke?

– Det er ubehagelig å skulle erkjenne at du har trodd på noe feil, at noe som har spilt en viss rolle i livet ditt var en feiltakelse. Men det var først og fremst farlig å erkjenne fordi jeg var engstelig for hvordan familien min ville reagere. Jeg følte at jeg ville skuffe dem.

Intellektuell befrielse

Den første reaksjonen han fikk fra sin mor da han fortalte at han hadde forlatt kristentroen, liknet da også på skuffelse. Resten av familien tok det hva han kaller pent. Det ble på ingen måte så vanskelig som han hadde fryktet. Standpunktet hans ble akseptert, om enn det heller ikke snakkes mye om, med unntak av søsteren som er prest. Det var også hun som tok det best.

– På sin måte har alle håndtert dette bra. Det har ikke forandret deres syn på meg. Jeg hadde trodd det skulle bli et mye større problem. Det har gitt meg mer respekt for dem, absolutt.

Han har ikke noe savn fra tiden da han delte deres livssyn. Det han likte beste den gang, som å være i gamle, vakre kirkebygg eller høre kirkemusikk, det gir ham fortsatt en glede. Rommene er noe han har tilgang til selv uten troen.

– Det har vært en intellektuell befrielse. Jeg er ikke anlagt for religiøse opplevelser. Jeg hadde aldri noen følelse av guds nærvær. For meg ble kristendommen aldri noe mer enn påstander jeg skulle tro på og gjennom trosbekjennelsen bli frelst. Den eneste følelsesmessige tilknytningen var lojalitet til familien.

– Var det noen tvil om at det var ateist du skulle bli?

– Agnostiker synes jeg er et rart begrep. Agnostikeren gjemmer seg bak at det er umulig å få svar på om det finnes eller ikke finnes noen gud. Men det er ingen som lever livet sitt sånn. De lever livet sitt som om svaret er nei. Det mest redelige er ateist. Jeg lever livet som om gud ikke finnes.

– Når alle argumenter veies så taler flere ting mot enn for guds eksistens. Jeg gikk rett fra å kalle meg kristen til å kalle meg ateist. Det er kanskje litt den type personlighet jeg har.

Alltid et syndig menneske

Det begynner å bli noen år siden han forlot troen, og lenger siden han praktiserte den. Det er likevel ekko av den i hans liv. Den kristendommen han kjente var ikke bare historien om den kjærlige gud statskirken tilsynelatende ofte fronter. Og dens tankemønstre har satt spor som han ikke vet om han noen gang blir riktig kvitt.

– Noe jeg personlig har kjent på er den voldsomt lutherske vektleggingen av at vi er håpløse syndere, fullstendig avhengige av guds nåde for å bli frelst. Det er en fortelling om vår onde natur, der det gode vi gjør tilfaller guds virke i oss. Det er vanskelig å bygge opp et sunt selvbilde når en er viklet inn i den tankegangen. Selvbildet mitt vil nok for alltid være preget av at jeg er et syndig menneske.

– Den arven kommer jeg ikke helt til å bli kvitt. Jeg har en veldig luthersk etikk innebygd i meg. Og jeg kjenner på skam fremdeles, særlig når jeg gjør noe for meg selv. Da tenker jeg at jeg er egoist. Idealet om å ofre alt ditt eget, helt og fullt, og sette deg selv sist, det idealet fikk jeg inn med barnetroen.

– Blir du sint når du tenker på det i dag?

– Nei. Jeg har vært sint, men jeg er ikke sint for det lenger. Mine foreldre var gode og snille mennesker som gjorde det beste de visste. Det var ikke først og fremst fra dem, men gjennom forkynnelse i menigheten og i kristen litteratur, påvirkningen kom. Så jeg er ikke sint på noen.

– Men jeg synes heller ikke noen skal ha det sånn. En psykolog jeg gikk til for noen år siden beskrev det som at jeg hadde et patologisk over-jeg. Jeg er lært opp til at det finnes en gud som ser alt du gjør. Nå finnes det ingen gud som ser meg, men jeg har internert ham.

Et bedre liv

Bevisstheten rundt dette har hjulpet ham i tunge stunder. Innsikten gjør ham i stand til å reflektere over egen intuisjon, og den har ført til at han har et bedre liv enn tidligere.

– Det hjelper å få et realistisk syn på hva et menneske er, hva en kan klare og hva en kan forvente. Jeg føler nå at det er en sammenheng og en helhet i mitt syn på virkeligheten. Det å kunne stole på min egen dømmekraft og si til meg selv at kristendommen ikke gir noen mening; det er en fin opplevelse.


Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!